Samfunnsspeilet nr. 1, 1998

Enslige forsørgere og arbeidslinja

Enslige forsørgere er en svært uensartet gruppe. Hvis mennesker i denne livsfasen skal få utnyttet sin arbeidskraft, må det eksistere fleksible ordninger både i trygdesystemet og arbeidslivet. Disse funnene fra forskning i Statistisk sentralbyrå gir en viss grunn til bekymring over den nye og mindre fleksible utformingen av overgangsstønaden, slik den trådte i kraft ved årsskiftet. Sannsynligvis vil den gjøre situasjonen vanskeligere for de allerede svakest stilte enslige mødrene, og særlig hvis arbeidsmarkedet skulle forverre seg.

Randi Kjeldstad

Velferds- og levekårsanalyser viser gjerne at enslige forsørgere i gjennomsnitt kommer dårligere ut enn andre grupper på en rekke områder i samfunnet. Men det klareste funnet er at livet og levekårene i livsfasen som enslig forsørger arter seg svært forskjellig. Avgjørende for hvordan den enkelte tilpasser seg livssituasjonen som enslig forsørger, er hvilken livssituasjon vedkommende er i i utgangspunktet, og hvilke individuelle og sosiale ressurser hun eller han bringer med seg inn i den nye livsfasen.

Livsfasen som enslig forsørger er av ulik varighet i den enkeltes liv. Blant dem som var enslige forsørgere med barn under 16 år ved utgangen av 1990, og som inngår i det analyserte datamaterialet, var det i gjennomsnitt 55 måneder siden de var gått over i livsfasen som enslig forsørger. Samtidig hadde en firedel vært enslige forsørgere i ett og et halvt år eller mindre, mens drøyt en av ti hadde vært det i mer enn ti år. Av dem som hadde så små barn at de hadde hatt rett til overgangsstønad i folketrygden i løpet av eneforsørgerfasen, hadde en firedel hatt slik rett i mindre enn ett år, og en firedel hadde hatt det i mer enn seks år. De fleste er i jobb i hele eller deler av den tiden de er eneforsørgere. Mange oppnår dessuten høyere utdanning i løpet av denne fasen, og de fleste som tar utdanning går senere over i jobb..

Det er imidlertid stor forskjell mellom å være enslig mor og enslig far. Menn utgjør bare 8 prosent av dem som gjennomlever denne livsfasen, noe som indikerer at det ikke er «hvem som helst av fedre» som blir enslige forsørgere. Mens enslige mødre har en bakgrunn som ikke skiller seg radikalt fra andre mødres, er det grunn til å tro at dagens enslige fedre på mange områder er en relativt ressurssterk gruppe. De er gjennomgående eldre, har bedre utdanningsbakgrunn, og er mer etablerte i yrkeslivet ved overgang til den nye livsfasen. De får eneansvaret for større barn, og livsfasen som enslig forsørger er ofte ganske midlertidig.

Kvinner blir ofte enslige forsørgere som ganske unge. En av tre enslige mødre starter den nye livsfasen før fylte 25 år. Tilsvarende gjelder bare 2 prosent av fedrene. Halvparten av de «tidlige» eneforsørgerne har ikke tidligere ektefelle eller samboer, mens nesten samtlige av dem som blir enslige forsørgere mot slutten av 30-årsalderen eller senere, blir det som følge av skilsmisse eller samboerbrudd. Tidligere gifte og samboende inngår raskere i nytt samboerforhold enn de som blir enslige forsørgere som følge av fødsel utenfor samboer- eller ekteskap. De sistnevnte synes i større grad etter noen tid enten fortsatt å bo alene med barn(a) eller å gifte seg. En tredel av dem som ble enslige forsørgere før fylte 25 år, hadde ennå ikke avsluttet skolegangen. Å bli enslig forsørger tidlig i livet innebærer likevel for mange å få forsørgeransvar for et lite barn uten å ha en utdannings- eller yrkesbakgrunn som gjør det mulig å fullforsørge seg og barnet ved lønnet arbeid. Seks av ti «tidlige» eneforsørgere mottar da også sosialhjelp i eneforsørgerfasen, mot to av ti av de «sene».

Å bli enslig forsørger innebærer store endringer i tilværelsen for den enkelte. For de fleste finner vi likevel at overgangen til den nye livsfasen ikke medfører avgjørende brudd i forhold til hva de tidligere har gjort. Flertallet av skoleelevene fortsetter på skole, og flertallet av dem som var i jobb, fortsetter som yrkesaktive i hele eller deler av eneforsørgerfasen. Å ha høy utdanning i utgangspunktet øker sannsynligheten for yrkesaktivitet og heltidsarbeid. Holdningen til å være i lønnet arbeid er imidlertid ikke mer positiv blant de høyt enn blant de lavere utdannete. Det tyder på at det å ha høy utdanning ved overgang til livsfasen som enslig forsørger har større betydning for evnen til selvforsørgelse enn for viljen til det samme.

Litt grovt kan vi si at ved å kjenne noen sentrale trekk ved livssituasjonen til den enslige forsørgeren før vedkommende ble enslig forsørger, er vi i stand til å forutsi en hel del om hvilken forsørgelse vedkommende vil ha i eneforsørgerfasen. Å kjenne en rekke sider ved hennes/hans livssituasjon i løpet av fasen som enslig forsørger i tillegg, bidrar ikke til å øke denne innsikten. Enslige mødre har langt mer varierte forsørgelsesformer enn enslige fedre. Kvinner er mer trygdeavhengige enn menn. Det kan tyde på at kvinner lettere enn menn velger trygdeforsørgelse, selv når utgangsposisjonen og forholdene ellers er ganske like, og at menn har større motvilje mot å være varig forsørget av trygd som enslig forsørger. Men hvor like er i realiteten «ellers like forhold» for kvinner og menn? For eksempel vil høyt utdannete og tidligere heltidsarbeidende menn tendere mot å ha høyere arbeidsinntekt enn kvinner i samme situasjon. Det vil ha betydning for hvor attraktivt og ønskelig man opplever en framtid med varig trygdeforsørgelse.

Å ha avsluttet høyere utdanning før eneforsørgerfasen innebærer at sjansen for å være yrkestilknyttet og helt uavhengig av stønad, firedobles i forhold til å ha lav utdanning. Dette tolker vi først og fremst som en effekt av at høy utdanning gir mulighet til å oppnå et lønnsnivå som gjør yrkesarbeid mer attraktivt enn stønad. Samtidig er det rimelig å anta at det å ha høyere utdanning bak seg, innebærer en generell økt motivasjon for å være selvforsørget ved lønnet arbeid. Det som framfor alt er bestemmende for hvordan den enkelte forsørger seg (og sine barn) som enslig forsørger, er hva hun eller han hadde som sin hovedbeskjeftigelse i tiden før vedkommende ble enslig forsørger. Det å ha vært hovedsakelig hjemmeværende i tiden før eneforsørgerfasen, øker for eksempel sjansen for varig stønadsavhengighet med bortimot tre ganger i forhold til å ha vært i heltidsarbeid. Det er overgangen fra å være hjemmeværende ugift/enslig som gir særlig høy risiko for å bli varig trygdemottaker som enslig forsørger.

For den som er i full jobb når hun eller han blir enslig forsørger, er forsørgelse på trygd lite aktuelt. Vi finner lite som tyder på at det er vanlig å avbryte en yrkestilknytning for i stedet å leve på trygd som enslig forsørger. Det gjelder først og fremst dem som i utgangspunktet var i heltidsarbeid, men også deltidsarbeidende. Det samlete bildet gir en viss grunn til å antyde at lang eneforsørgerfase, og dermed langvarig eneansvar for barn, virker passiviserende i forhold til økonomisk selvforsørging: Man gror fast i en rolle som stønadsmottaker. Det er derfor grunn til å tro at tiden i en krevende livsfase i seg selv virker negativt på evnen eller viljen til selvforsørgelse.

Denne analysen er utarbeidet i en tid da stønadsordningene for enslige forsørgere har vært under sterk debatt, noe som igjen har resultert i omlegging av enkelte av stønadene. I 1994 ble grunnlaget for rett til utvidet barnetrygd for enslige forsørgere strammet inn. Kanskje enda viktigere for forsørgelsen i eneforsørgerfamilier i framtiden, er endringene i reglene for overgangsstønad i folketrygden fra 1. januar 1998. Den endringen i reglene for overgangsstønad som er mest kontroversiell, og som antas å ha mest alvorlige konsekvenser for den enkelte, er nedkorting av tiden med rett til overgangsstønad til tre år. Med utgangspunkt i det vi har vist tidligere er det rimelig å anta at det først og fremst vil være de enslige forsørgerne som er svakest stilt i utgangspunktet, som vil merke konsekvensene av et mindre sjenerøst stønadssystem. Men de kvinner (og, bare unntaksvis, menn) som går over i livsfasen som enslig forsørger med særlig svakt utgangspunkt, utgjør kun en liten andel av alle. Like fullt utgjør de en gruppe som, etter all sannsynlighet, vil ha problemer med å forsørge seg og barn(a) når overgangsstønaden bortfaller etter tre år.

Økt satsing på utdanning og tilrettelegging for arbeid er viktige ledd i den nye stønadsordningen. Vil dette kunne bidra til å redusere disse problemene for de svakest stilte? Analysen viser at utdanning fører til selvforsørging for mange. Utdanning er derfor åpenbart et viktig satsingsområde. Men utdanning fjerner ikke alle problemer for forsørgere med svake bakgrunnsressurser. Det er således tvilsomt om utdanning vil være et like effektivt virkemiddel i retning av full selvforsørging for alle.

Den foreliggende analysen viser at eneforsørgere under de tidligere reglene for overgangsstønad (før januar 1998), har et svært variert tilpasningsmønster. Selvforsørging, trygdeavhengighet og kombinasjon av jobb og trygd veksler for mange i løpet av fasen. Slik muliggjør «den gamle ordningen» stor grad av fleksibilitet. Selv om inntektstaket for tildeling og avkorting av stønaden heves noe i det nye stønadssystemet, vil denne fleksibiliteten i den gamle ordningen bli redusert. Tidsbegrensningen skal gjelde uansett om man mottar full overgangsstønad, eller om man mottar avkortet stønad og jobber deltid. Derfor vil muligheten til gradvis overgang fra full trygdeforsørgelse, via deltidsarbeid med trygd som supplement, til full selvforsørgelse bli sterkt redusert. De nye reglene kan dermed bidra til å framtvinge «enten/eller-tilpasninger» framfor fleksible ordninger. Dette kan synes noe paradoksalt i en tid hvor slagordene for velferdspolitikken for småbarnsforeldre nettopp er fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til organisering av arbeid, omsorg og hverdagsliv.

Mot slutten av 1990-årene opplever vi, eller står vi foran, innstramminger i flere av de etablerte trygde- og velferdsordningene. I tillegg til å skulle bidra til å redusere veksten i offentlige utgifter, begrunnes mange av disse innstrammingene ved den nære sammenhengen mellom arbeid og velferd, både for den enkelte og for samfunnet. For kvinner og menn i yrkesaktiv alder ansees lønnet arbeid som den viktigste forutsetningen for økonomisk selvstendighet, og «arbeidslinja» i sosialpolitikken er basert på at arbeidsdyktige kvinner og menn forsørger seg og sine ved eget inntektsgivende arbeid.

I grove trekk har den gunstige utviklingen på det norske arbeidsmarkedet fortsatt fra 1970-årene og fram til i dag. Men vi skal ikke se lengre enn til vårt naboland Sverige, før vi finner helt andre utviklingstrekk de senere år. I Sverige har arbeidslinja vært bærende i velferdspolitikken i en årrekke. Det har bl.a. innebåret at yrkesaktiviteten blant enslige forsørgere har vært høyere enn i Norge. I løpet av 1990-årene har imidlertid arbeidsløsheten økt kraftig i Sverige. Det gjelder særlig enslige forsørgere, som nå har en arbeidsløshet som er langt høyere enn arbeidsløsheten blant andre foreldre og gifte eller samboende mødre. I lys av utviklingen i Sverige er det ikke til å undres over at mange enslige forsørgere er engstelige for endrete konjunkturforhold på arbeidsmarkedet også i Norge. Kritiske røster hevder da også at de nye stønadsreglene vil bidra til økt sårbarhet for skiftende økonomiske konjunkturforhold. Ut fra vår analyse er det grunn til å tro at det særlig er de enslige unge
mødrene, som står mer eller mindre helt alene om barneomsorgen, og med lite å vise til av utdanning eller tidligere arbeidserfaring, som har mest å frykte.

Randi Kjeldstad (rkj@ssb.no) er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi- og levekårsforskning.

Samfunnsspeilet nr. 1, 1998