Kommunalt avløp, hydraulisk kapasitet, 2000

Statistikken er basert på rapporterte tall fra kommunene for 2000 og gjelder for avløpsanlegg som betjener minst 50 personenheter (PE). Norge har som målsetning å oppfylle rensekravene i EUs avløpsdirektiv innen 2005. De strengeste kravene i dette direktivet omfatter utslipp fra tettsteder med en befolkning over 10 000 personenheter til følsomme resipientområder. I Norge gjelder dette i hovedsak tettsteder som har utløp til vassdrags- og kystområder knyttet til Nordsjøen (fra svenskegrensa til Lindesnes). I Nordsjøområdet, fylkene fra Østfold til og med Vest-Agder, har det allerede blitt investert store summer i nybygging og oppgradering av renseanlegg. Dette har blant annet vært en viktig årsak til at Norge har oppfylt kravene om fosforfjerning i Nordsjøavtalen..

God rensekapasitet i sårbare områder

De siste fire årene har enkelte større anlegg i Indre Oslofjord blitt oppgradert til kjemisk-biologiske anlegg, noe som har gitt utslag på den samlede kapasiteten til slike anlegg på landsbasis. Kjemisk-biologiske anlegg fjerner normalt en stor del nitrogen i tillegg til fosfor. EUs avløpsdirektiv setter i første rekke krav til fjerning av fosfor i følsomme områder, men krav til ytterligere nitrogenrensing kan også være aktuelt i enkelte områder på Østlandet. Etter den siste oppgraderingen av Bekkelaget renseanlegg i Indre Oslofjord er det mye som taler for at nitrogenrensingen er tilfredsstillende i dette området. Renseanlegg i Nordsjøfylkene er dimensjonert for å rense avløpsvann med høygradige metoder fra mer enn den samlede befolkningen i dette området, mens den tilsvarende kapasiteten i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland er under 5 prosent av befolkningen.

Stor variasjon i type rensing

På Vestlandet og i Nord-Norge er det generelt gode resipientforhold. Det vil si at områdene av ulike årsaker kan tåle mer urenset avløp. Derfor er kravene til avløpsrensing mindre strenge her enn i Nordsjøfylkene. Kun 18 prosent av befolkningen utenfor Nordsjøfylkene er knyttet til anlegg med høygradig rensing. Den vanligste rensemetoden i disse fylkene er mekanisk rensing som i hovedsak fjerner suspendert materiale fra avløpsvannet. En stor del av avløpsvannet i disse fylkene slippes også ut direkte eller via avløpsanlegg med minimal form for rensing. Avhengig av befolkningstetthet og resipientforhold er det imidlertid store forskjeller mellom fylkene utenfor Nordsjøområdet når det gjelder type avløpsrensing.

I Trøndelagsfylkene, som blant annet drenerer til Trondheimsfjorden, er om lag 75 prosent av befolkningen knyttet til avløpsanlegg med en eller annen form for rensing, og over 25 prosent er tilknyttet anlegg med høygradig rensing. I Finnmark er kun 26 prosent av befolkningen knyttet til renseanlegg. Også i Troms, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane er den tilsvarende andelen godt under 50 prosent.

20 prosent av befolkningen tilknyttet separate avløpsanlegg

I enkelte spredtbygde områder er det ikke hensiktsmessig å knytte befolkningen til det kommunale avløpsnettet, og det satset i stedet på bygging av separate avløpsanlegg. Til sammen er nærmere 900 000 mennesker knyttet til om lag 318 000 slike anlegg i Norge. Under 7 prosent av denne befolkningen er knyttet til separate anlegg uten noen form for rensing, mens de resterende er knyttet til ulike typer renseanlegg med varierende rensekapasitet.

Tabeller:

• Tabell 1 Avløpsanlegg fordelt på renseprinsipp. Antall og hydraulisk kapasitet (1000 PE), etter fylke. 2000
• Tabell 2 Antall personer tilknyttet ulike typer avløpsanlegg, etter fylke. 2000