De offentlige sektorers finanser 1988-1995

Publikasjonen er utgitt i serien Norges offisielle statistikk (NOS) og inneholder finansstatistikk for de offentlige sektorer, det vil si statistikk over inntekter, utgifter, fordringer og gjeld. Hovedvekten er lagt på offentlig forvaltning, herunder stats- og kommuneforvaltningen, men det gis også statistikk for offentlige ikke-finansielle foretak som NSB og Statoil. Statistikk for offentlige finansielle foretak som Norges Bank og Husbanken er derimot ikke med i publikasjonen.

Finansstatistikken gir regnskapsopplysninger på en standardisert form basert på nasjonalregnskapets prinsipper og definisjoner. I tillegg til tabeller over inntekter og utgifter etter art, utgifter etter formål og finansiell balanse etter finansobjekt, gis det en detaljert oversikt over datagrunnlaget og de definisjoner, prinsipper og metoder statistikken bygger på. Endelig gis det også en beskrivelse av sammensetningen av det offentliges inntekter og utgifter samt en analyse av utviklingen i viktige størrelser.

Publikasjonen er i hovedsak en videreføring av tidligere utgaver, men siden forrige utgave er det gjennomført en omfattende revisjon av statistikken i forbindelse med hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet. Det er derfor til dels betydelige endringer i definisjoner, metoder og tabelloppsett, slik at tallene ikke uten videre kan sammenlignes med tall som er gitt i de tidligere utgavene av publikasjonen. Reviderte tall for årene 1980-1987 ble publisert i Ukens statistikk nr. 6/97, og tall for 1978-79 ventes publisert i løpet av våren 1997.

Offentlige utgifter lavere enn i EU
Offentlig forvaltnings totale utgifter målt i forhold til bruttonasjonalproduktet (BNP) gir en antydning om hvor stor andel av samfunnets ressurser som går gjennom de offentlige budsjettene. I Norge økte andelen fra 49,6 prosent i 1988 til 52 prosent i 1992, men ble deretter igjen redusert til 47,4 prosent i 1995. EU- og OECD-gjennomsnittet viste en lignende utvikling, men hadde en høyere BNP-andel i 1995 enn i 1988. Dermed var de offentlige utgiftene i Norge i 1993-1995 for første gang lavere enn for EU-gjennomsnittet. OECD-gjennomsnittet lå derimot betydelig under Norge igjen, noe som henger sammen med lav offentlig utgiftsandel i USA og Japan. Sverige og Danmark hadde i 1995 de høyeste offentlige utgiftsandelene i OECD, med henholdsvis 66,0 og 60,9 prosent.

Overskudd på grunn av oljeinntektene
Offentlig forvaltnings nettofinansinvesteringer er det over-/underskuddsbegrepet som vanligvis brukes ved internasjonale sammenligninger av det offentliges budsjettbalanse. Nettofinansinvesteringene for offentlig forvaltning gir uttrykk for det offentliges budsjettbalanse, og framkommer som differansen mellom offentlig forvaltnings totale inntekter og utgifter. Ifølge Maastricht-traktaten skal medlemslandene i EU ikke ha et underskudd som tilsvarer mer enn 3 prosent av BNP. Norge holdt seg i hele perioden 1988-1995 innenfor dette. Siden Norge ikke er medlem i EU gjelder kravet uansett ikke for oss. Størst var underskuddet i 1992, da det utgjorde 1,7 prosent av BNP. I 1995 var det et overskudd tilsvarende 3,1 prosent av BNP.

Ser vi derimot på nettofinansinvesteringene korrigert for nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten, og tar dette som andel av BNP for Fastlands-Norge, blir situasjonen en annen. Det korrigerte underskuddet var i 1992 på hele 8,1 prosent av BNP for Fastlands-Norge, mens det i 1995 var redusert til 2,7 prosent.

Avgiftene veier tungt
Produksjonsskattene utgjorde i 1995 den største andelen av de offentlige inntektene med 32,2 prosent. Merverdiavgiften utgjør en betydelig del av dette, men produksjonsskattene omfatter også investeringsavgift, toll, avgifter på utvinning av petroleum, samt særavgifter på motorvogner, bensin, alkohol, tobakksvarer og lignende. Andelen er omtrent uendret fra 1988.

Skatt på inntekt, formue mv. utgjorde i 1995 31,5 prosent av inntektene, noe som var en økning med om lag 3 prosentenheter fra 1988. En betydelig del av økningen skyldes økte inntektsskatter fra petroleumsvirksomheten. I 1995 utgjorde disse 4 prosent av inntektene, eller 18,8 milliarder kroner.

Trygde- og pensjonspremier er den tredje største inntektsarten for offentlig forvaltning. Denne andelen gikk ned med om lag 4 prosentenheter fra 1988 til 19,4 prosent i 1995. Nedgangen henger sammen med flere reduksjoner i satsen for arbeidsgiveravgift i løpet av perioden.

Formuesinntektene gikk relativt sett ned i løpet av perioden, noe som blant annet henger sammen med rentenedgangen de siste årene i perioden. Samtidig økte andelen andre inntekter med 4 prosentenheter til 6,7 prosent i 1995, noe som først og fremst skyldes økte inntekter fra statens egen petroleumsvirksomhet.

Økte stønader til husholdninger
Overføringer til private utgjorde i 1995 den største andelen av de offentlige utgiftene med 44,2 prosent. Dette er en økning på 3 prosentenheter fra 1988. Det var stønader til husholdninger som stod for hele økningen, og disse utgjorde i 1995 33,7 prosent av utgiftene. Spesielt arbeidsledighetsstønader, utdanningsstønader og pensjonsstønader økte i løpet av perioden. Arbeidsledighetsstønadene utgjorde i 1995 6,7 prosent av stønadene, mot 3,5 i 1988 og 8,5 prosent på det høyeste i 1993. Konsum i offentlig forvaltning økte som andel av utgiftene med 2 prosentenheter fra 1988 til 1995, da konsumet utgjorde 43,4 prosent av de offentlige utgiftene. Økningen skyldes at både lønnskostnadene, produktinnsatsen og produktkjøpene til husholdninger økte. Konsum i offentlig forvaltning utgjorde i 1995 20,7 prosent av BNP. Dette er betydelig lavere enn i Sverige og Danmark, der andelene var 27,3 og 25,5 prosent i 1994. De øvrige utgiftene gikk relativt sett ned. Nedgangen var størst for renteutgifter, nettoinvesteringer i fast realkapital og overføringer til offentlig forretningsdrift - dekning av driftsunderskudd.

Sosial trygd og velferd viktigst
Fordelt etter formål er det sosial trygd og velferd som er den viktigste utgiftsgruppen. Andelen økte med om lag 4 prosentenheter fra 1988 til 1995, da den utgjorde 36,5 prosent av de offentlige utgiftene. Også undervisningsformål viste en betydelig økning fra 1988 til 1995. Utgiftene til undervisning økte med 2 prosentenheter i løpet av perioden, og tilsvarte i 1995 13,7 prosent av utgiftene. Undervisningsformål passerte dermed helsestell som den nest største formålsgruppen. Andelen av utgiftene som gikk til helsestell var nokså stabil i løpet av perioden, og utgjorde i 1995 13,5 prosent. Av de andre formålsgruppene gikk næringsøkonomiske formål ned med 4 prosentenheter fra 1988 til 12,3 prosent i 1995 (Norges offisielle statistikk C 373, 153 sider, 95 kroner ISBN 82-537-4356-4 ISSN 0550-0508)

Figur 5: Offentlig forvaltning i Norge. Totale utgifter etter art i 1995

Figur 6: Offentlig forvaltning i Norge. Totale inntekter etter art i 1995

Figur 7: Offentlig forvaltning i Norge. Totale utgifter etter formål i 1995

Figur 8: Offentlig forvaltnings totale utgifter som prosentandel av BNP. Norge og gjennomsnittet for EU og OECD

Figur 9: Offentlig forvaltning i Norge. Nettofinansinvesteringer med og uten korreksjon for petroleumsrelaterte inntekter og utgifter, i prosent av BNP og BNP for Fastlands-Norge

Ukens statistikk nr. 8, 1997