Opera og ballett mot revyer

Trodde du at alle som bor i Oslo-området går mye på teater, opera og på konserter? Da tar du feil. Men trodde du at det likevel er de som går mest på slike tilbud, mens bygdefolk går på lokalrevyer, fotballkamper og spiller trekkspill? Da tar du ikke helt feil. Både tilgangen til kulturtilbud og interessen for dette er også størst i storbyen. Derimot er det mindre forskjell i egen kulturaktivitet.

Odd Frank Vaage

I Norge har vi ingen utpregede storbyer. Det nærmeste vi kan komme noe slikt er Oslo, med de nærliggende forstadskommunene. Forskning har vist at det er store og systematiske forskjeller i levekårsressursene mellom innbyggerne i Oslo. Beregninger viser at inntektsulikheten er større i de største byene i forhold til resten av landet. Mens det for landet som helhet i 1996 var 20,9 prosent som hadde utdanning på universitets- og høgskolenivå, var andelen 27,5 prosent i Akershus og 33,7 prosent i Oslo. Fremdeles er det likevel rundt 20 prosent som bare har utdanning tilsvarende grunnskole i disse fylkene. En annen side ved storbyenes relasjon til utdanning er det store antallet utdanningssøkende som fast eller midlertidig bor der. Dette er i stor grad aktive personer som benytter de tilgjengelige kulturtilbudene i stort monn. Utdanning har klar sammenheng med bruk av kulturtilbudene. Befolkningen i Oslo og de nærliggende kommuner har en unik tilgang til kulturtilbud i forhold til nordmenn ellers. Dette gjelder både kvantitet og kvalitet. Det er derimot god spredning av de 36 569 idrettsanleggene i Norge. 1 482 er i Oslo, mens 3 221 er i Møre og Romsdal, et fylke med en befolkning på under halvparten av Oslos. Også kultur- og mediebruksundersøkelsene viser at befolkningen i Stor-Oslo har god tilgang til kulturtilbud, og de fleste vet at de har denne tilgangen.

Ut fra tilgjengeligheten og inntekts- og utdanningsfordelingen i Stor-Oslo, bør det ikke være overraskende at kulturbruken faktisk er høy i denne regionen. Ser vi bort fra besøk på idrettsarrangement, har 93 prosent av dem som bor i Stor-Oslo vært på et eller annet kulturtilbud siste 12 måneder. 78 prosent har vært på det vi kan kalle et mer seriøst tilbud, enten teater, opera, ballett, konsert eller kunstutstilling. I gjennomsnitt har de vært på 9,8 slike tilbud. Tar vi kino, bibliotek, museum og idrettsarrangement med i beregningen, har de alt i alt vært på 24,4 kulturtilbud siste 12 måneder. Dette er markert høyere enn landet som helhet, og særlig høyere enn blant dem som bor i spredtbygde strøk.

Selv om gjennomsnittet er høyt relativt sett, er det store forskjeller Stor-Oslo-boerne imellom. Dette viser at tilgjengelighet i seg selv ikke er nok til å benytte tilbudene. Utdanningsnivå er en klart utslagsgivende faktor. Inntekten gjør også utslag, men ikke i samme grad som utdanning. Det som kan være overraskende er det høye besøkstallet blant dem med lavest inntekt. Dette skyldes antakelig at det i denne gruppen er mange unge under utdanning og ellers som ikke har etablert familie ennå, og som kan eller ønsker å prioritere kulturtilbud framfor andre utgiftsposter. Alder virker inn på hvor mye man bruker kulturtilbudene, uavhengig av tilgang. Særlig er det de eldre som faller under gjennomsnittet. De unge voksne benytter tilbudene mest. Yrkessituasjonen har sammenheng både med utdanning, inntekt og alder. Det er særlig høyere funksjonærer og personer under utdanning som er de mest aktive kulturbrukerne, mens pensjonister og arbeidere benytter tilbudene minst.

Andelen brukere per år er høyere blant befolkningen i Stor-Oslo enn i gjennomsnittsbefolkningen når det gjelder alle kulturtilbudene unntatt besøk på folkebibliotek og idrettsarrangement. I forhold til dem som bor i spredtbygde strøk, er forskjellen særlig stor når vi ser på opera, ballett, kunstutstillinger og kino. Stor-Oslo-befolkningen går dessuten oftere på de fleste kulturtilbudene. Teatergjengerne i Stor-Oslo var for eksempel i gjennomsnitt på 3,1 slike forestillinger. Den tilsvarende gruppen i spredtbygde strøk var på 1,9 forestillinger. Antallet besøk på idrettsarrangementer viser at dette ikke gjelder alle kulturtilbud. Idrettstilskuerne i Stor-Oslo går i gjennomsnitt 9,2 ganger per år, mens de som bor i spredtbygde strøk går 9,7 ganger. Kanskje dette er unntaket som bekrefter regelen?

Fordelingen etter yrkesstatus viser at arbeidere og pensjonister er de minst aktive kulturbrukerne. Det er også en sammenheng mellom kulturbruk og familiefase. Det er gifte/samboende med skolebarn som i størst grad har vært både på teaterforestillinger, kunstutstillinger, museer, idrettsarrangementer og klassiske konserter. Yngre enslige går i størst grad på populærkonserter, mens de unge som bor hos foreldre i størst grad har vært på kino, ballettforestillinger og folkebibliotek. Eldre enslige skiller seg ut som dem som i minst grad benytter kulturtilbudene blant befolkningen i Stor-Oslo. Aldersmessig finner vi stort sett de samme forskjellene som for landet som helhet: Det er de unge som helst går på kino, på folkebibliotek og på idrettsarrangement. Ser vi bort fra de eldste, er både andelen på teater, ballettforestillinger, klassiske konserter, kunstutstillinger og museer nokså lik mellom aldersgruppene. Den kjente sammenhengen mellom kjønn og kulturbruk, finner vi også igjen i Stor-Oslo. Kvinner benytter seg av de fleste kulturtilbud i større grad enn menn. Det klare unntaket er idrettsarrangement, hvor mennene er ivrigst.

Det er atskillig færre som aldri har vært på de forskjellige tilbudene i Stor-Oslo enn i landet som helhet og spesielt i spredtbygde strøk. Særlig gjelder dette kunstutstillinger, opera, ballett og teaterbesøk, men også konserter. Til tross for at det er færre som ikke bruker kulturtilbudene blant Stor-Oslo-befolkningen enn i landet ellers, er det likevel slik at betydelige grupper blant dem som bor i denne regionen i liten grad eller aldri har brukt de ulike tilbudene som de har rett utenfor stuedøra. Det er svært få som ikke har vært på kino, museum, teater, idrettsarrangement og folkebibliotek, uansett gruppe. 13 prosent av arbeiderne og av personer over 66 år har likevel aldri vært på folkebibliotek. Blant arbeiderne svarte også 13 prosent av de aldri har vært på teater. 62 prosent av arbeiderne har aldri vært på ballettforestilling. Det er også flest arbeidere som aldri har vært på noen klassisk konsert og på kunstutstilling, henholdsvis 47 og 40 prosent. Generelt kan vi si at det også innenfor disse avgrensete samfunnsgruppene er en større andel som benytter de ulike kulturtilbudene blant storbyboerne enn blant dem som ikke har samme tilgang til slike tilbud.

I tillegg til at de som bor i spredtbygde strøk sjeldnere besøker kulturtilbud enn de som bor i Stor-Oslo, bruker de også i større grad tilbud som utøves av amatører. Det er de unge som er de store brukerne av amatørkulturen både i storbyen og i spredtbygde strøk. Den profesjonelle andelen av kulturbruk øker med alder

Stor-Oslo-boerne er mer interessert i de fleste kulturtilbud enn befolkningen som helhet, og særlig i forhold til dem som bor i spredtbygde strøk. Igjen er det bare idrettsarrangement som skiller seg ut i motsatt retning. Også for tilbud som er brukbart spredt over hele landet, som kino og bibliotek, er interessen større i storbyen. På samme måte som for kulturbruken, er det også klare forskjeller i kulturinteressen innenfor de ulike befolkningsgruppene i Stor-Oslo. Ser vi på opera, er det store forskjeller mellom de ulike gruppene. Mens 5 prosent av arbeiderne er svært eller ganske interessert, gjelder det 21 prosent blant høyere funksjonærer. Mens 13 prosent er så interessert blant personer med bare grunnskoleutdanning, gjelder det 27 prosent blant personer med høyere utdanning. Ser vi på tilsvarende befolkningsgrupper i spredtbygde strøk, er det også her 5 prosent av arbeiderne som er særlig interessert i opera. Derimot gjelder det bare 10 prosent blant høyere funksjonærer. 5 prosent av dem med bare grunnskoleutdanning er interessert i opera, mens det er 15 prosent som er særlig interessert i opera blant dem med høyere utdanning.

Hva slags filmer man ser på kino, varierer ikke så mye mellom dem som bor i storbyen og i spredtbygde strøk. Begge gruppers repertoar domineres av komedier og krim/actionfilmer. Storbyboerne ser likevel noe mer sosialdrama når de går på kino. Dette gjelder særlig de med høy utdanning. Mens mer enn 50 prosent av dem som bor spredtbygd var på folkemuseum sist de var på museum, var det under 30 prosent av storbyboerne. De var til gjengjeld i langt større grad på kunstmuseer enn dem som bor spredtbygd. Storbyboere går i større grad enn de som bor i spredtbygde strøk på rock/popkonserter og jazzkonserter, mens disse heller går på korps/janitsjarkonserter når de går på konsert. Befolkningen i Stor-Oslo hører i større grad på klassisk musikk, når de går på konserter, enn befolkningen som bor i spredtbygde strøk. Dette må antakelig henge sammen med tilgangen til konserttilbud hvor det framføres symfonisk musikk. Korsang, helst på amatørnivå, kan derimot lyttes til i alle deler av landet. Derfor er det ikke så overraskende at denne konserttypen er overrepresentert blant konserttilhørerne i spredtbygde strøk. Av sceneforestillingene er det revyer folk ser mest på både i landet som helhet og særlig i spredtbygde strøk. Folk foretrekker stort sett samme typer idrettsgrener i Stor-Oslo og i spredtbygde strøk. Variasjonen er likevel noe større i Stor-Oslo.

Mens mer enn tre firedeler av de som bor spredtbygd har vært på et lokal- eller kretsarrangement sist de var på et idrettsstevne, gjelder dette for under 50 prosent av dem som bor i Stor-Oslo. Mer enn tre ganger så mange i denne gruppen var på et internasjonalt arrangement i forhold til dem som bor spredtbygd. Det er klart at tilbudet av slike arrangementer er mye større i storbyen enn andre steder. Samtidig kan en ikke se bort fra at lokalpatriotismen og fellesskapsfølelsen er sterkere i mindre befolkede områder, og at det er en større vilje til å støtte de lokale kreftene.

Generelt er det liten forskjell i egenaktiviteten mellom storbyboere og dem som bor i spredtbygde strøk. Dette gjelder både idrettsaktiviteter, musikk og sang og kunstneriske aktiviteter. Det kan skyldes at slike tilbud er nokså godt fordelt over hele landet. Blant Stor-Oslo-befolkningen er det en del forskjeller i egenaktivitetsnivået, på samme måte som det er forskjeller i tilskuerandelen. De med høy utdanning spiller mer musikkinstrumenter selv. De er også i større grad med i kunstforeninger og idrettsforeninger. Det er de med lavest og de med høyest utdanning som er mest aktive på idrettsbanen. Ellers er elever og studenter de mest idrettsaktive. På samme måte som for andelen tilskuere, er det fotballen som dominerer blant folks egne idrettsaktiviteter, men i mindre grad i storbyen enn i spredtbygde strøk. Joggebølgen er sterkest i storbyen, det samme gjelder de små idrettene. Igjen er det sannsynlig at tilbudet av slike aktiviteter er størst der det er mange folk å ta av. Dette gjelder for eksempel sykling, svømming, orientering og turmarsjer.