Klimagassutslipp

De rike landene kan betale for klimagasskutt

Byrden ved å avgrense den globale oppvarmingen kan bæres av de rike landene alene, uten at kostnadene er veldig mye høyere enn hvis alle land var med å betale regningen. Uansett hvem som betaler lønner det seg å utføre store deler av kuttene i u-landene.

Forsker Annegrete Bruvoll i Statistisk sentralbyrå diskuterer i siste nummer av tidsskriftet Samfunnsspeilet hvordan verden som helhet kan redusere utslipp av klimagasser mest mulig effektivt. Bruvoll konkluderer med at man generelt får mye mer igjen for per krone i u-land enn man gjør i i-land. I u-landene er det stort potensial for å redusere utslippene til lave kostnader, blant annet ved energieffektivisering og å ved å hindre at de går veien om ineffektive energiteknologier.

I globale klimaforhandlinger vil ulike land naturlig nok ha ulikt syn på hvem som skal betale regningen for utslippskuttene. Noen mener at hvert land skal betale ut fra hvor mye de forurenser, andre mener at de rike landene skal betale mest, uavhengig av hvor mye de slipper ut. Det blir i tillegg argumentert for at det bør være en viss nedre inntektsgrense for når land skal måtte bidra.

En kostnad på 1 prosent av verdens BNP

Bruvoll argumenterer for at hvis man skal få størst mulig klimagevinst må man løse spørsmålet om hvor man skal kutte utslipp og hvem som skal betale for utslippskuttene hver for seg. Hun tar utgangspunkt i et anslag fra Stern-rapporten som viser at det vil koste om lag 1 prosent av globalt BNP å sette i gang tiltak som sørger for at global temperaturøkningen ikke overstiger 3 grader. En måte å dekke kostnadene på er at alle land betaler 1 prosent av sitt BNP.

De 27 rikeste betaler 1,4 prosent av BNP hver

En annen versjon er at de rikeste landene tar regningen alene. Om de ti rikeste landene tar en like stor andel av BNP for å dekke opp for 1 prosent av verdens BNP, vil det innebære at hvert av disse landene betaler 3,1 prosent av sine BNP.

Tar man som utgangspunkt at de 27 rikeste landene skal dele regningen, må hvert land betale 1,4 prosent av sitt BNP. Regneeksempelet viser at kostnadene ved å avgrense den globale oppvarmingen til tre grader kan bæres av de rikeste landene uten at kostnadene er så mye høyere enn om alle betaler like store del av BNP. Bruvoll viser også til at det vil være enklere å få til en effektiv avtale mellom noen få rike land enn mellom alle land i verden.

Forskeren påpeker også at det er utfordringer knyttet til kontroll av utslippsreduksjon i andre land, og at mange av disse utfordringene har fellestrekk med kontrollmekanismer knyttet til u-hjelp. Å bygge internasjonale institusjoner som sikrer gjennomføringen av eventuelle tiltak vil derfor måtte være en viktig del av klimapolitikken.

Les hele artikkelen "Utslepp av klimagassar - kvar skal kutta takast?" i Samfunnsspeilet 2008/4.

For mer informasjon, kontakt Annegrete Bruvoll, Annegrete.Bruvoll@ssb.no, tlf: 21094948/ 997 11787