"Den sårede Bjørnejeger", 1856, Det kgl. slott, Stockholm. Adolph Tidemand (1814-1876) hadde som program å skildre norske bønders karakter, seder og skikker. Han bodde fra 1845 i Düsseldorf, men foretok en rekke reiser rundt i Norge. Den ene jegeren er bandasjert, den andre lener seg til geværet og forklarer hva som har skjedd.
Mens konservator Sigurd Johnsen og Amund Hellend først og fremst baserte sine bjørnestudier på statistikken for utbetalte premier, gjennomførte Gunnar Jahn en undersøkelse da han skulle prøve å anslå hvor mange bjørner det fantes i 1925: "For å kunne få holdepunkter (...) skrev jeg til alle de lensmenn i hvis distrikter det hadde vært skutt bjørn i de siste 25 år. Samtidig ba jeg om å få oplysning om den skade bjørnen gjør år om annet. At bjørnen i gamle dager, da den var tallrik, blev regnet med til udyrene vet vi jo; det var jo derfor staten gikk til å betale skuddpremie for den.
At et enkelt eksemplar - skabjørn - kan utvikle sig til en førsteragns sauegjeger tør vel være sikkert.
Et annet spørsmål er om den nu, så fåtallig som den må være, gjør så stor skade at det er riktig helt å
utrydde den. En objektiv undersøkelse av dette er ikke gjort, og man skal ikke dømme nogen fra livet uten
å vite om dommen er vel begrunnet. Alt i alt sendte jeg skjemaer til 160 lensmenn, hvorav den alt
overveiende del har svart." Jahn gikk gjennom svarene fylke for fylke og kunne sammenfatte. "Alt i alt kan
man tolke opgavene så at der i Norge finnes følgende små stammer av bjørn: I Hallingdal, Vest-Telemark,
Lærdal og Sør-Varanger. Av disse synes stammen i Vest-Telemark å være på sterk retur, men stammene
i Hallingdal og Lærdal, som begge er små, i de siste år har holdt sig på sammen høide som før og
muligens tiltatt litt. Til tross herfor er det bare et tidsspørsmål når bjørnen er helt utryddet. En enkeltmann
vil i løpet av få år kunne tilintetgjøre de stammer som er igjen, slik som det er skjedd i Romsdal."