Utenriksregnskap, 4. kvartal 2012

Formålet med utenriksregnskapet er å gi aktuell og pålitelig informasjon om Norges økonomiske forbindelser med utlandet. Utenriksregnskapet viser drifts- og finastransaksjoner i løpet av en periode. Statistikken er en del av nasjonalregnskapet med sammenfallende prinsipper og definisjoner. Allerede på 1800-tallet ble det laget statistikk over Norges utenrikshandel med varer. Likeledes statistikk over skiptsfartens fraktinntekter. I 1919 lagde Atatistisk sentralbyrå en oversikt over Norges fordringer og gjeld overfor utlandet. Denne ble ganske raskt utarbeidet årlig. Etter 2. verdenskrig inngikk SSB en avtale med Norges Bank om utnyttelse av datamaterialet som forelå i forbindelse med valutakontrollen (valutastatistikk) og SSB startet publisering av Betalingsbalansen basert på nevnte kilder. Fra og med midten av 1950-årene ble statistikken publisert under betegnelsen Utenriksregnskap. Det foreligger sammenlingnbare tidsserier for deler av utenriksregnsapet tilbake til 1970. For fullstendig utenriksregnskap, dvs. både drifts-, kapital- og finansregnskap, foreligger det sammenlignbare serier tilbake til 1981.

Utenriksregnskapet inngår i nasjonalregnskapet som sektoren utland. Utenriksregnskapet brukes bl.a av aktører i finans- og næringsliv, offentlige myndigheter og media.

Utenriksregnskapet inngår på en konsistent måte i nasjonalregnskapet det tallene for eksport og import og for sektoren utland er identisk med utenriksregnskapets tall.

Når det gjelder eksport og import av varer har utenriksregnskapet et noe videre omfang enn utenrikshandel med varer. Forskjellen ligger i at utenriksregnskapet inkluderer eksport av varer til utenlandske skip og fly i norske havner og flyplasser, eksport av direkte fra sokkelen, import av bunkers for norske skip og fly i utenlandske havner og flyplasser, direkte imprt av varer til oljevirksomheten på norsk sokkel, samt at utenriksregnskapet omdefinerer visse varekategorier i utenrikshandelen til tjenesteposter.

Data til statistikker som inngår i utenriksregnskapet samles inn med ulike hjemler. De viktigste er statistikkloven og finanstilsynsloven.

Råds- og parlamentsregulering nr. 184/2005 Om statistikken for utenriksregnskap, direkteinvesteringer og internasjonal tjenestehandel. Publisert i Official Journal OJ L 35 8-02-05.

I prinsippet skal alle økonomiske transaksjoner som innlendinger har mot utlendinger, dekkes. Men i praksis blir ikke dette gjort, dels som følge av utvalgstellinger og dels som følge av at en del økonomiske forhold med utlandet unnslipper registrering og dermed faller utenfor kjent populasjon. Husholdningene står i en særskilt stilling ved at vi ikke har noen direkte datainnsamling fra denne sektoren. For nærmere definisjoner, se pkt. 4.1.

Utenriksregnskapet bygger på en rekke ulike kilder. frem til til og med 2004 var de viktigste kildene SSB's utenrikshandel med varer, skipsfartsstatistikk, oljestatistikk og Norges Banks valutastatistikk og bankstatistikk. I 2005 ble Norges Banks valutastatistikk lagt ned og fra da av er de viktigste kildene til driftsregnskapet; SSB's statistikk over utenrikshandel med varer , utvalgsundersøkelsen for ikke-finansielle foretak, strukturstatistikk for sjøfart, offentlig sektors regnskapsstattistikk, regnskapsstatistikk for finansinstitusjoner utenom banker og reiseundersøkelsen. I 2007 ble Norges Banks bankstatistikk overført til SSB.

De viktigste kildene til finansregnskapet er:

-regnskapsstatistikk for ulike finansielle foretak, herunder banker, norges Bank, statens pensjonsfond utland, kredittforetak, finansieringsselskaper, forsikringsselskaper, pensjonskasser, verdipapirfond mv.

-regnskapsstatistikk for ikke-finansielle foretak

- regnskapsstatistikk for offentlig sektor

- depotinformasjon fra verdipapirforetak

- informasjon fra Verdipapirsentralen

to av kildene benytter utvalgsundersøkelser. Det gjelder innsamling av data for ikke-finansielle foretak og enkelte finansielle foretak samt innsamling fra norske depoter. Se pkt. 7 for nærmere henvisning.

Utenriskregnskapet har ingen egen datainnsamling, men bygger på kildene som er omtalt i pkt. 3.2.

Tallene i utenriksregnskapet underlegges kontroll og vurdering ved hver publisering, der integreringen med nasjonalregnskapet er et viktig instrument. Utenriksregnskapets driftsregnskap følger nasjonalregnskapets revisjonssyklus, med første publisering av kvartalstall etter om lag 70 dager og endelige årstall etter om lag 23 måneder. Finansregnskapet har en større revisjon en gang i året i forbindelse med at årsregnskaper blir tilgjengelige.

For noen av postene i utenriksregnskapet hentes tallene direkte fra grunnlagskilden. For andre poster underlegges grunnlagskildenen bergegning før publiserte tall fremkommer. Her omtales kort noen av de viktigste beregningene:

For tjenester, inntekter og utgifter foretas det på kvartalsbasis en beregning der utviklingen i utvalgsbasert statistikk kombineres med nivåtall fra sist kjente årstall. I tillegg til rapporterte formuesinntekter blir også reinvestert fortjeneste beregnet. Dette er den delen av overskuddene i foretakene som ikke utbetales som utbytte, men som forblir i foretakene. Reinvestert fortjeneste presenteres på ulike måter avhengig om eierkapitalen/egenkapitalen rapporteres til historisk kostverdi eller til egenkapitalverdi. Uansett inngår den med samme verdi i driftsregnskapet og i finansregnskapet, og påvirker følgelig ikke nettofinasinvesteringene.

Finanstransaksjoner beregnes i stor grad med utgangspunkt i rapporterte beholdninger. Identiteten som benyttes er: Inngående balanse + transaksjon + omvurderinger + andre volumendringer = Utgående balanse. Omvurderinger beregnes i stor grad som følge av valutakurssvingninger.

SSB's standard regler for konfidensialitet følges.

I og med at internasjonale retningslinjer for oppstilling av utenriksregnskapet følges. er statistikken sammenlignbar med andre lands tilsvarende statistikker.

Det foreligger årlige og kvartalsvise tall for utenriksregnskapet tilbake til 1970. Månedlige tall fins for perioden 1994-2004.

Utenriksregnskapet stilles opp etter internasjonale vedtatte retningslinjer. Disse er nedfelt i "The Balance of Payments Manual, 5th edition" (BPM5), utgitt av International Monetary Fund (IMF). De prinsipper og definisjoner som der er fatlagt, er i overensstemmelse med tilsvarende internasjonale regler for oppstilling av nasjonalregnskapet, gitt i manualen "System of National Accounts" (SNA), og som er utgitt av en rekke internasjonale organisasjoner i fellesskap, deriblant FN. EU har utarbeidet en egen utgave nasjonalregnskapsmanualen (ESA), som ivaretar spesielle forhold i medlemslandene. Denne er Norge, i følge EØS-avtalen, forpliktet til å følge. Rapportering av utenriksregnskapsdata til Eurostat, EUs statistikkbyrå, har en lovmessig forankring i form av Rådsregulering nr. 184/05.

Grunnleggende begreper:

Utenriksregnskapet er i likhet med nasjonalregnskapet bygd opp omkring tre grunnleggende begreper: økonomiske aktører, økonomiske verdier/objekter og økonomiske hendelser. Kort sagt kan en si at regnsskapssystemene beskriver de hendelsene objektene utsettes for gjennom de disposisjoner aktørene foretar.

Aktørene er institusjonelle enheter som tar økonomiske beslutninger på selvstendig grunnlag og kan legge frem fullstendig regnskap for sin virksomhet. Den institusjonelle enheten er normalt sammenfallende med foretak, f.eks aksjeselskap. I tillegg utgjør husholdningene en særskilt institusjonell sektor.

Økonomiske verdier vil være enten realobjekter, dvs. varer og tjenester, eller finansobjekter som uttrykker ulike fordrings- og gjeldsforhold.

Hendelser omtales normalt som transaksjoner. Det grunnleggende kriteriet for at en transaksjon skal posteres i utenriksregnskapet er at den foretas mellom en innlending og en utlending. som innlending regnes institusjonelle enheter som tar del i det økonomiske liv innenfor et lands territorium på varig basis, konvensjonelt satt til minst et år.

En transaksjon skal i utenriksregnskapet i prinsippet henføres til den perioden et objekt skifter eier. Konvensjonelt vil man ofte si at eierskifte har funnet sted når partene registrerer transaksjonene i sine regnskap. for vareeksport og -import er det i praksis grensepassering, slik det registreres gjennom tolldeklarasjoner, som bestemmer periodisering.

Alle transaksjoner skal vurderes til markedspriser. Markedspris defineres som den sum en kjøper betaler for å få noe fra en selger, når begge er uavhengige parter og når bare kommersielle hensyn er til stede. total eksport og total import skal føres til fob-priser (= free on board, dvs. verdi ved passering eksporterende lands grense). Transaksjonstidspunktet eller et gjennomsnitt over en periode skal legges til grunn ved valutaomregning av transaksjoner fra utenlandsk til nasjonal valuta. Beholdningen skal i prinsippet måles til priser (kirser) på det tidspunktet balansen settes opp.

Inntekter og utgifter defineres i nasjonal- og utenriksregnskapet eksklusiv gevinster og tap, enten de er realiserte eller urealiserte. Slike poster er ionmidlertid med på å forklare totale balanseendringer som finnes sted i løpet av en periode og betraktes som omvurderinger.

Føringen i utenriksregnskapet bygger på reglene for dobbelt bokholderi. alle hendelser er i prinsippet representert med to posteringer, en kredit- og en debetpostering. for de fleste transaksjoner mottar den ene parten en økonomisk verdi som det gis motytelser for. Både ytelsen og motytelsen vil normalt bli registrert. F.eks vil eksport av en vare bli notert i utenrikshandelstatistikken og ført som en kreditpost i driftsregnskapet, mens den tilhørende fordringsøkningen overfor utlandet, f.eks. i form av økt valutabeholdning, posteres på debetsiden. I andre tilfeller forekommer ingen motytelse, f.eks. i forbindelse med gaver, og man får kun en registrering i de statistiske kilder. i disse tilfellene konstrueres en motpost, i dette eksemplet i form av en overføring, slik at kravet om to posteringer oppfylles.

Oppbygging

Utenriksregnskapet er en integrert del av nasjonalregnskapet og viser et speilbilde av nasjonalregnskapets oppstilling av sektoren utland. I utenriksregnskapet sees transaksjonene med norske øyne, mens de i nasjonalregnskapet vil være sett fra utlandets ståsted. Et overskudd på driftsbalansen for Norge i utenriksregnskapet, vil i nasjonalregnskapet fremstå som et underskudd for sektoren utland.

Utenriksregnskapet består av tre hoveddeler; et driftsregnskap som viser eksport og import av varer og tjenester, formuesinntekter og -utgifter og løpende overføringer uten motytelse, et kaputalregnskap hvor investeringstransasksjoner i immatteriell kapital og overføringer av formue uten motytelse posteres, og et finasregnskapder transaksjoner i form av kjøp og salg av finansobjekter posteres.

Finansobjektene representerer fordrings- og gjeldsforhold mellom innlendinger og utlendinger og transaksjoner i disse kan knyttes sammen med beholdninger av fordringer og gjeld på gitte tidspunkt. Da må det tas hensyn til at verdien av beholdningene kan endres som følge av andre forhold enn transasksjoner . For eksempel kan markedsprisen på en aksje endres og verdien av eierens fordringer endres tilsvarende uten at noen kjøp- eller salgstransaksjoner finner sted. Videre kan beholdningsverdiene endres på grunn av andre volumendringer. Et eksempel er en ensidig sletting av et fordrings- eller gjeldsforhold, f.eks. som følge av at gjeldsinnehaver har opphørt å eksistere. Nedskriving av gjeld som et ledd i en avtale mellom to eksisterende parter posteres som kapitaloverføring fra fordrings- til gjeldshaver.

Tabellen nedenfor illustrerer de ulike komponentene i utenriksregnskapet inklusiv beholdninger av fordringer og gjeld overfor utlendinger.

Utenriksregnskapets oppbygging

Driftsregnskapet

Varer

Eksport/import

Tjenester

Eksport/import

Avkastning og lønn

Inntekter/utgifter

Overføringer

Fra/til utlandet

(1) Driftsbalansen

Kapitalregnskapet

Kapitaloverføringer

Kredit/debet

Anskaffelse av patenter

Kredit/debet

(2) Saldo kapitalkonto

Finansregnskapet

Inngående balanse (I)

Transaksjoner (II)

Andre beholdningsendringer (omvurderinger etc.) (III)

Utgående balanse (IV)

(3) Netto finansinvsteringer

Følgende definisjoner gjelder:

a) Sammenhengen mellom driftsregnskapet, kapital- og finansregnskapet:

(1) + (2) = (3)

b) Sammenhengen mellom beholdninger og beholdningsendringer:

(I) + (II) + (III) = (IV)

Konsistent utenriksregnskap fordrer at:

(3) = (II)

Driftskontoen omfatter for det første eksport og import av varer og tjenester, med vare- og tjenestebalansen som saldo. I tillegg gis data for lønn, formuesinntekter og - utgifter, samt løpende overføringer og stønader til og fra utlandet. Denne delene har rente- og stønadsbalansen som saldopost. Ved å summere saldoene på de to delene kommer en frem til den totale driftsbalansen overfor utlandet.

Kapitalkontoen omfatter foruten kjøp og salg av immateriell kapital som patenter, rettigheter og royalties, også kapitaloverføringer. sistnevnte representerer motposten til overdragelse uten motytelse av finans- eller realkapitalformue. Dette innebærer at saldoen på driftsregnskapet må korrigeres for netto kapitaloverføringer for å komme frem til netto finansinvesteringer.

Den definisjonsmessige sammenhengen mellom driftsregnskapet og finansregnskapet, er at et overskudd på driftsregnskapet, korrigert for netto kapitaloverføring og netto anskaffelse av immateriell kapital (patenter, konsesjoner etc.), øker netto fordringer overfor utlandet (eller reduserer netto gjeld), mens et underskudd på driftsregnskapet vil redusere netto fordringer (eller øke netto gjeld).

Finansregnskapet viser på hvilken måte resultaet av transaksjoner registrert i driftsregnskapet avleirer seg i endringer i fordringer og gjeld overfor utlandet. For eksempel vil valutainntekten av en vare som selges til utlandet, kunne bli plassert i en utenlandsk bank og derigjennom styrke Norges fordringsposisjon gjennom en økning i beholdningen av finansobjektet bankinnskudd i utlandet. Dersom valutainntekten veksles om til norske kroner i Norges Bank, vil Norges posisjon forbedres gjennom tilsvarende oppgang i valutareservene.

I finasregnskapet inngår det dessuten transaksjoner som ikke har sin motpost på driftsregnskapet, i form av omplasseringer av fordringer og gjeld. Et eksempel kan være en innlending som benytter seg av midler på en utenlandsk bankkonto til nedbetaling av et tidligere opptatt lån i utlandet.

I presentasjonen av finansregnskapet ar det foretatt en hovedinndeling i direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer, andre finansinvesteringer og internasjonale reserver. Under hver av disse hovedkategoriene finnes en underoppdeling på type finasobjekt samt opplysninger om noen innenlandske sektorer som er involvert i transaksjonen.

Totale fordringstransaksjoner fratrukket totale gjeldstransaksjoner gir som resultat netto finansinvesteringer. Ved videre å korrigere netto finasinvesteringer for omvurderinger og andre volumendringer kommer en frem til endring i norges nettofordring/gjeld overfor utlandet.

I tillegg til klassifikasjoner og grupperinger nedfelt i manualene nevnt under punkt 4.1, kan nevnes at utenriksregnskapet benytter på samme måte som nasjonalregnskapet produktinndeling basert på EU standarden CPA.