Samfunnsspeilet nr. 3, 1999

Øker sedelighetskriminaliteten?

Spørsmålet kan virke rart. I 1977 ble det etterforsket 813 sedelighetslovbrudd, mens politiet i de to siste årene har avsluttet etterforskningen av rundt 3 000-4 000 saker årlig av samme type. Bare i løpet av de siste ti årene har antallet etterforskede lovbrudd blitt mer enn doblet. Men mørketallet er stort og feilkildene er så mange, at spørsmålet kan være på sin plass. Men hvor interessant er det?

Av Dag Ellingsen og Siw Beate Lilleaas

Grove sedelighetslovbrudd tar ofte stor plass i mediebildet, men i kriminalstatistikken utgjør de et mer beskjedent innslag. Av nær 320 000 anmeldte forbrytelser i 1998 var drøyt 3 100 sedelighetsforbrytelser. Dette betyr selvfølgelig ikke at sedelighetslovbrudd er ubetydelige. Flere sedelighetslovbrudd blir regnet blant de groveste lovbruddene som blir begått.
Svært viktig er det også at det er grunn til å tro at mørketallene ved sedelighetslovbrudd er høyere enn ved andre typer lovbrudd. I en offerundersøkelse fra midten av 1980-tallet, der man spurte et representativt utvalg nordmenn om de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep før de fylte 18 år, kom man til oppsiktsvekkende tall. Legger man en forsiktig tolkning av undersøkelsen til grunn, for så å sammenlikne med de registrerte overgrepene, kan det for hvert etterforsket overgrep være begått mellom 20 og 40 lovbrudd som ikke blir kjent av politiet. Det er en del svakheter ved regnestykket, men det gir i det minste et klart bilde av at sedelighetslovbrudd er svært underrapporterte. Hvis forholdet mellom registrerte og faktiske lovbrudd er som 1:20 eller 1:40, blir det slik at selv en tidobling i antallet registrerte lovbrudd ikke behøver å si noe om utviklingen i den faktiske forekomsten. Kommer bare en mindre del av mørketallene til syne, vil tallene gå i været.
Holder vi oss til sedelighetslovbrudd rettet mot barn, vil også en annen effekt være til stede. Barnet selv behøver ikke skjønne at det er eller har vært utsatt for et lovbrudd. I enda mindre grad kan man forvente at barnet selv går til anmeldelse. Barnets nærstående vil ofte ikke vite, eller vite av, hva som foregår, eller den nærstående vil være overgriperen. Hvis lovbruddet blir anmeldt av offeret, vil det derfor ofte være slik at forbrytelsen har funnet sted kanskje 10-20-30 år før den blir registrert av strafferettsapparatet. Dette kan vi lese ut av bakgrunnsmaterialet for dagens kriminalstatistikk. Mer enn en tredel av ofrene for incest anmeldte gjerninger som til dels lå mer enn fem år tilbake i tid. Sju saker hadde sin opprinnelse mer enn 20 år tilbake.
Det har vært en nær ubrutt og ofte kraftig økning i det totale antallet forbrytelser i nesten hele perioden 1957-1998. Slik er ikke bildet for sedelighetskriminaliteten. Fram til midten av 1980-tallet ligger kurven for etterforskede sedelighetslovbrudd nesten helt flat, i perioder er det snarere snakk om en nedgang. Først deretter får vi den markerte økningen som vi har sett for andre lovbrudd. Sannsynligvis skyldes dette to faktorer: Forbrytelser generelt, og her snakker vi særlig om vinningslovbruddene som er helt dominerende i kriminalitetsbildet, blir begått av andre årsaker enn sedelighetslovbrudd, og de blir rapportert til politiet av andre årsaker.
Kategorien sedelighetsforbrytelser er imidlertid en sammensatt kategori. Det gir derfor mest mening å se på utviklingen i de enkelte og viktigste lovbruddene. Vi begynner med det som var den største lovbruddskategorien i 1997 og 1998: "Utbredelse av utuktige skrifter", det vil i praksis si distribusjon og salg av bestemte typer pornografi i form av blader, videofilmer m.m. Helt fram til 1995 var det hvert år et tosifret antall saker av denne typen som ble etterforsket. I 1996 ble nær 600 saker etterforsket, mens vi nådde en topp i 1997 med litt over 1 500 saker. I 1998 sank antallet igjen til rundt 250.
Tallene blir enda mer påfallende når vi ser på de regionale endringene. Fra 1996 til 1997 ble antallet etterforskede sedelighetslovbrudd i Sogn og Fjordane tredoblet, for så å bli mer enn halvert i 1998 i forhold til 1997. I årene fra 1993 til 1995 ble det ikke etterforsket mer enn tre pornosaker totalt i Sogn og Fjordane. Den kraftige økningen i antall sedelighetslovbrudd de siste to-tre årene, skyldes altså i all hovedsak sannsynligvis en aksjonspreget virksomhet mot pornografi fra deler av kvinnebevegelsen og særlig på Vestlandet. De politisk motiverte aksjonene mot pornografi avdekker lovbrudd som sannsynligvis er blitt begått med noenlunde samme hyppighet over et lengre tidsrom. Det er grunn til å tro at politisk motivert handling også er noe av årsaken til utviklingen i antall registrerte incester og voldtekter. Her er det ikke de politiske aktørene som selv går til anmeldelse, men anmeldelsene har nok ofte blitt muliggjort av en endring i det politiske klimaet. I 1957 ble det etterforsket to incester, og helt fram til midten av 1980-tallet lå antallet etterforskede forbrytelser mellom tre og 14 i året. Så skjer imidlertid en kraftig økning som kulminerer med mellom 130 og 140 saker i 1992 og 1993.
Denne utviklingen hadde neppe kommet om ikke kvinnebevegelsen hadde satt seksualisert vold på dagsorden. Hvordan incestanmeldelsene er avhengige av et aksepterende politisk klima, blir sannsynligvis illustrert av utviklingen i slike saker på resten av 1990-tallet. Fra toppen i 1992 og 1993, sank antallet til rundt 110 saker i 1994, og til rundt 90 saker pr. år i de to etterfølgende årene. I mellomtiden hadde vi den såkalte Bjugn-saken, der mange anmeldelser og pågripelser endte i en tiltale som igjen endte i frifinnelse. Sammenfallet i tid mellom hendelsen i Bjugn og utviklingen vi ser i kriminalstatistikken er interessant. Det samme sammenfallet i tid finner vi også for en annen type sedelighetslovbrudd som retter seg mot barn: Utuktig omgang med barn under 14 år.Antakelsen om en "Bjugn-effekt" blir også styrket ved at disse bevegelsene på 1990-tallet ikke er tilstede for sedelighetslovbrudd som ikke rammer barn, eksempelvis voldtekt.
Det lar seg altså argumentere for at vi ikke nødvendigvis behøver å ha hatt noen eksplosiv økning i sedelighetskriminaliteten. En diskusjon om hvorvidt overgrepene har økt eller ikke, kan avspore debatten på feltet. Det viktigste er å diskutere det høye antallet overgrep som kommer til syne i tider med større åpenhet. Den verste feilslutningen er å tolke kortvarige nedganger i antallet forbrytelser av denne typen som en sikker indikator på at denne typen kriminalitet faktisk forekommer sjeldnere.

Figur 1: Ferdig etterforskede forbrytelser og ferdig etterforskede sedelighetsforbrytelser. 1957-1998

Figur 2: Noen kategorier ferdig etterforskede sedelighetsforbrytelser 1957-1998, etter type forbrytelse

Dag Ellingsen (dag.ellingsen@ssb.no) er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for levekårsstatistikk, og redaktør i Samfunnsspeilet.
Siw Beate Lilleaas (siw.beate.lilleaas@ssb.no) er vikar på samme seksjon og stud. polit.

Samfunnsspeilet nr. 3, 1999