Kjøpekraftsundersøkelsen, vare- og tjenestepriser
Årlig.
Referanseperiode er kalenderåret. Resultater foreligger 15. juli året etter referanseåret.
Landsomfattende dekning.
240 - Seksjon for prisstatistikk
Statistikkloven av 16.juni 1989 nr. 54, §§2-1, 2-2 og 2-31.7.
EØS-avtalen vedlegg XXI, nr. 19y (forordning (EF) nr. 1445/2007 om fastsettelse av felles regler for framlegging av grunnleggende opplysninger om kjøpekraftpariteter og for beregning og spredning av dem.
Den europeiske kjøpekraftsundersøkelsen er et internasjonalt statistikksamarbeid der deltakerlandenes statistikkbyråer ivaretar blant annet datafangsten i sine respektive land, mens EUs statistiske kontor, Eurostat, har ansvaret for å beregne resultatene. Validering av data til bruk i beregningene utføres i en interaktiv prosess mellom deltakerlandene og Eurostat. Til slutt gir deltakerlandene endelig godkjennelse av sine data før Eurostat publiserer resultatene.
Formålet med den europeiske kjøpekraftsundersøkelsen er å komme frem til indikatorer for det relative prisnivået i det enkelte deltakerland. Et sentralt begrep her er kjøpekraftspariteter, se 4.1.
Arbeidet koordineres av Eurostat og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Frem til og med 1992 var Norge blant de landene som gjennomførte undersøkelsen under koordinering av OECD, men siden 1993 har Norge deltatt i den delen av samarbeidet som ledes av Eurostat. Siden 2004 har Eurostat koordinert arbeidet i EU-landene, EFTA-landene, EUs søkerland, samt for Albania, Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia. OECD koordinerer undersøkelsen for de ikke-europeiske medlemmene av organisasjonen.
Første publisering med resultater for Norge var i 1980, deretter i 1985, 1990 og 1993. Etter dette er tall blitt fremlagt årlig innenfor rammen av Eurostats publisering. OECD utarbeider hvert tredje år indikatorer for alle OECD-landene, og fremskriver disse i de mellomliggende årene.
Resultatene fra Eurostat og OECD inngår i en global sammenlikning, International Comparison Programme (ICP), som gjennomføres i regi av FN og Verdensbanken.
Resultatene av undersøkelsen brukes til å prisnivåjustere nasjonalregnskapstall og andre verdistørrelser, slik at det i sammenlikninger mellom land kun blir tatt hensyn til volum. Dette gir en for mange formål riktigere sammenlikning, da en sammenlikning av verditall (som består av en pris- og en volumkomponent) ellers vil føre til at land med høyt prisnivå får overvurdert nivået på sine tall, mens det motsatte vil være tilfelle for land med lavt prisnivå.
Et viktig eksempel på slik bruk av statistikken, er støtten som fordeles til EUs fattigere regioner gjennom strukturfondene. Grunnlaget for fordeling av støtten er det prisnivåjusterte inntektsnivået i de ulike regionene. Resultatene fra kjøpekraftsundersøkelsen ligger til grunn for denne prisnivåjusteringen, og Kommisjonen bidrar derfor vesentlig til finansieringen av programmet.
Mer generelt kan kjøpekraftspariteter - de viktigste resultatene fra kjøpekraftsundersøkelsen - brukes som omregningsfaktorer mellom ulike land og valutaområder i stedet for valutakursen. Dette er aktuelt dersom en for eksempel ønsker å beregne hvor mye et gitt beløp i land A tilsvarer i land B under forutsetning av at kjøpekraften skal opprettholdes. En slik bruk av materialet forekommer både innen næringsliv, offentlig forvaltning, forskning og media.
Kjøpekraftspariteter brukes ikke bare til prisnivåjustering, men kan i seg selv tjene som grunnlag for analyser av det relative prisnivået i ulike land.
Prisinnsamlingen for kjøpekraftsundersøkelsen dekker et bredt utvalg av varer og tjenester definert i ESA95 (se 4.1) som sluttkonsum i private husholdninger og ideelle organisasjoner, bedrifters investeringer i realkapital, samt offentlig konsum.
Priser på varer og tjenester til privat konsum, samt på investeringsvarer og investeringer i bygg og anlegg, samles inn fra næringslivet i undersøkelser som gjennomføres parallelt i alle deltakerlandene. Husleier hentes inn fra Nasjonalregnskap.
For offentlige tjenesteytelser mangler markedspriser, og som en tilnærming brukes derfor lønnskostnader i offentlig sektor som datainput på prissiden. Disse tallene hentes fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og lønnsstatistikk.
Prismaterialet fra disse datakildene vektes med utgiftsandeler fra nasjonalregnskapet.
Prisinnsamlingen for privat konsum er delt opp i seks delundersøkelser som gjennomføres over en treårssyklus. Produktutvalget for hver delundersøkelse foretas i nært samarbeid mellom de deltakende landene, og kan variere betydelig fra en undersøkelse til den neste (se 6.1). Utvalget baseres på informasjon om produkter og markeder som hentes inn fra bedrifter og bransjeorganisasjoner i hvert enkelt land. Utvalgskriterier er sammenliknbarhet, representativitet og like-representativitet (se 4.1).
Bedriftsutvalget trekkes fra Bedrifts- og foretaksregisteret (BOF), etter næring (SN2007). Utvalgskriterium er omsetning multiplisert med en tilfeldig faktor. Størrelsen på utvalget vil variere mellom delundersøkelsene. Økt tilgang på omfattende elektroniske data fra enkelte bransjer gjør det mulig å foreta en tilnærmet fulltelling innen enkelte næringer.
Kapitalvareundersøkelsene består av en undersøkelse for investeringsvarer, og en for bygge- og anleggsprosjekter. Undersøkelsene gjennomføres hvert annet år. Produktutvalget foretas i samarbeid mellom deltakerlandene, ut fra de samme kriterier som i undersøkelsene for privat konsum. Når det gjelder investeringsvarene, er bedriftsutvalget i praksis en tilnærmet fulltelling for et gitt produktutvalg. For bygge- og anleggsprosjekter hentes det inn et representativt prismateriale fra eksterne eksperter på slike prosjekter.
Undersøkelsen for offentlig tjenesteyting gjennomføres årlig. Her inngår lønnskostnader i offentlig sektor for et utvalg yrker definert i henhold til "International Standard Classification of Occupations" (ISCO88), noe som sikrer sammenliknbarheten mellom land.
Data hentes i hovedsak inn ved hjelp av butikkbesøk, spørreskjema, telefon og internett. For enkelte konsumgrupper benyttes elektroniske data som Statistisk sentralbyrå mottar fra større foretak og kjeder i næringslivet. Husleier hentes fra nasjonalregnskap, og opplysninger om lønnskostnader i offentlig sektor fra Statistisk sentralbyrås lønns- og inntektsstatistikk.
For de fleste deler av privat konsum foregår prisinnsamlingen kontinuerlig over en treårsperiode, slik at om lag en tredel av privat konsum dekkes i et gitt år. For de mellomliggende årene foretas fremskrivninger basert på konsumprisindeksen.
Husleier hentes inn årlig, i likhet med lønnskostnader i offentlig sektor. Priser på investeringsvarer og investeringer i bygg og anlegg samles inn hvert annet år. For de mellomliggende årene benyttes dels fremskrivninger, dels interpolasjon mellom undersøkelsesårene.
Vektgrunnlaget for undersøkelsen er basert på utgiftsandeler fra nasjonalregnskapets anvendelsesside og oppdateres årlig.
Kontroll og revisjon foretas i tre faser: Først blir de innsamlede data kontrollert ved hjelp av standardiserte ekstremkontroller på produktnivå, spesielt med tanke på å luke ut åpenbare feil. Neste revisjonsrunde foretas når data er blitt sammenstilt på regionalgruppenivå. Norge inngår i en Nord-europeisk regionalgruppe som består av de fem nordiske og de tre baltiske land, samt Irland, Storbritannia, Nederland og Belgia. Etter omfattende kontroll mot disse andre landenes data, blir materialet oversendt Eurostat, som foretar de endelige beregningene for samtlige deltakerland. En siste kontroll-/godkjennelsesrunde med alle land gjennomføres før publisering.
De aller fleste landene samler inn hovedstadspriser, og er derfor påkrevd å fremskaffe justeringsfaktorer slik at alle innsamlede priser reflekterer et landsgjennomsnitt. Alle land er også påkrevd å levere justeringsfaktorer slik at de innsamlede prisene representerer et årsgjennomsnitt. Disse justeringsfaktorene (i rom og tid) beregnes for hver basisgruppe. For sesongvarer justeres prisene om til årsgjennomsnitt også på produktnivå.
Det gjeldende beregningsopplegget er den såkalte Éltetö-Köves-Szulc- (EKS-) metoden. Metoden tar utgangspunkt i alle deltakerlandenes gjennomsnittspriser for alle produkter innen hver basisgruppe (se 4.1). For hvert par av land beregnes alle mulige prisrelativer, først med basislandets produktvekter (indekser av Laspeyres-type), deretter med referanselandets produktvekter (indekser av Paasche-type). Det geometriske gjennomsnittet av Laspeyres- og Paasche-indeksene (indekser av Fisher-type) gjøres transitive (se 4.1) gjennom å beregne et uvektet geometrisk gjennomsnitt av Fisher-indeksene for et hvert par av land. Disse EKS-indeksene standardiseres slik at gjennomsnittsverdien for alle land, og ikke et enkelt land, blir basis. Disse standardiserte EKS-indeksene utgjør kjøpekraftsparitetene for basisgruppen.
I beregningen av kjøpekraftspariteter for høyere aggregater, aggregeres paritetene for basisgruppene opp på samme måte som for produktene i en gitt basisgruppe, med unntak av at paritetene tilknyttes vekter hentet fra nasjonalregnskapet, og at man benytter aritmetiske gjennomsnitt i stedet for geometriske. For mer om metode, se Eurostat-OECDs metodiske manual for kjøpekraftspariteter.
Ikke relevant.
Kjøpekraftsparitet
En kjøpekraftsparitet ("purchasing power parity," PPP) er et prisrelativ mellom to eller flere land, regioner eller andre "punkter i rommet." Hvis et gitt produkt koster 100 norske kroner i Norge og 95 svenske kroner i Sverige, er kjøpekraftspariteten mellom de to landene, for dette produktet, lik 95/100=0,95. Kjøpekraftspariteter kan beregnes for enkeltprodukter eller for aggregater, som for eksempel bruttonasjonalprodukt eller personlig konsum. Ved beregning av kjøpekraftspariteter for aggregater vektes paritetene med utgiftsandeler fra nasjonalregnskapet.
En kjøpekraftsparitet kan tolkes som kursen på den beregningstekniske valutaen kjøpekraftsstandard (PPS), se nedenfor.
Kjøpekraftsstandard (PPS)
Kjøpekraftsstandard ("purchasing power standard", PPS) er betegnelsen på den beregningstekniske valuta som ulike lands verditall, omregnet til en felles valuta og et felles prisnivå ved hjelp av kjøpekraftspariteter, er uttrykt i. Verdien av PPS tilsvarer et vektet gjennomsnitt av kjøpekraften av EU-landenes nasjonale valutaer. Publiserte tall uttrykt i PPS er sammenliknbare volumtall fordi priskomponenten i hvert enkelt lands verditall er den samme for alle land (verdi = pris x mengde).
Prisnivåjustering
Med prisnivåjustering forstås i vår sammenheng omregning av verditall for to eller flere land til et felles prisnivå og en felles, beregningsteknisk valuta (kjøpekraftsstandard) ved hjelp av kjøpekraftspariteter.
Relativt prisnivå og prisnivåindeks
Med relativt prisnivå forstås prisnivået i et land relativt til prisnivået i ett eller flere andre land på et gitt tidspunkt. Relativt prisnivå uttrykkes som oftest ved hjelp av prisnivåindekser. Disse fremkommer gjennom å dividere kjøpekraftspariteten med nominell valutakurs, og deretter multiplisere med 100.
Pris
Deltakerlandene i Kjøpekraftsundersøkelsen er pålagt å rapportere priser for konsumvarer- og tjenester, investeringsvarer og investeringer i bygg og anlegg, samt for offentlig konsum.
Konsumvarer- og tjenester: Forbrukspriser for alle konsumprodukter fra et variert og representativt utvalg av butikker rapporteres, med unntak av husleier. Prisene som rapporteres er inklusive merverdiavgift, eventuelle subsidier, og ikke-refunderbare avgifter. Rabatterte varer og tjenester inkluderes i hovedsak ikke. De fleste deltakerlandene konsentrerer prisinnsamlingen om hovedstadsområdet. En tilleggsrapportering for å justere prismaterialet til nasjonale gjennomsnittspriser er da påkrevd.
Investeringsvarer og investeringer i bygg og anlegg: Priser samles inn hvert andre år. For investeringsvarer hentes prisene fra enten produsent, importør, distributør, eller fra det aktuelle utsalgssted som kan gi pris ut til bedriftskunde. I noen tilfeller prises også hypotetiske transaksjoner. Prismaterialet er her eksklusive merverdiavgift, men eventuelle rabatter tas med i beregningene. Prisundersøkelsen for investeringer i bygg og anlegg gjennomføres i samarbeid med eksterne eksperter på bygge- og anleggsprosjekter. Priser kalkuleres for ulike typer standard boligbygg, næringsbygg og anlegg.
Offentlig konsum: Siden det for offentlig tjenesteyting ikke finnes markedspriser, settes prisene på disse ved å i stedet måle kostnadene ved å produsere disse tjenestene. Siden arbeidskraft er den viktigste komponenten i offentlig tjenesteyting, er undersøkelsen konsentrert om å prise denne. Lønnskostnader for et utvalg yrker i offentlig sektor brukes. Tallene hentes fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og lønnsstatistikk.
Vekter og andre data som rapporteres
De enkelte produktene som prises innenfor rammen av kjøpekraftsundersøkelsen, aggregeres opp til stadig mer omfattende konsumgrupper. Fra det laveste aggregeringsnivået ("basisgruppenivå") og oppover vektes konsumgruppene med forbruksvekter hentet fra det enkelte lands nasjonalregnskap.
Deltakerlandene i kjøpekraftsundersøkelsen må altså rapportere både et prismateriale, justeringer av prisene til års- og landsgjennomsnitt, forbruksandeler fra nasjonalregnskap (vekter) for landet på basisgruppenivå, valutakurs, befolkningstall (midt i året), samt tall for BNP og dets underaggregater.
Sammenliknbarhet, representativitet og likerepresentativitet
Disse begrepene må ses i sammenheng. På den ene siden er det av sentral betydning at de varer og tjenester som sammenliknes på tvers av landegrensene, virkelig er sammenliknbare med hensyn til tekniske spesifikasjoner. Samtidig må varekurven være representativ for forbruksmønsteret i det enkelte land. Det vil ofte være nødvendig å foreta en avveining mellom sammenliknbarhet og representativitet: Internasjonale merkevarer kan for eksempel ofte være identiske på tvers av landegrensene og dermed i høy grad sammenliknbare, men samtidig lite representative for forbruksmønsteret.
Med likerepresentativitet menes at det må tilstrebes at varekurven som prises i størst mulig grad er like representativ for alle deltakerlandene. I motsatt fall vil man kunne få skjevhet i resultatene, fordi en representativ varekurv kan antas å ha et lavere prisnivå enn en ikke-representativ (se 5.3).
ESA95
Det europeiske nasjonalregnskapssystem ESA95 (The European System of National and Regional Accounts) er den internasjonale standarden som gjelder for utarbeidelse av nasjonalregnskapet i EØS-landene. I forbindelse med kjøpekraftsundersøkelsen legger ESA95 rammen for klassifiseringen av konsum og investeringer.
Basisgruppe
En basisgruppe er betegnelsen på det laveste aggregeringsnivået i kjøpekraftsundersøkelsen. I aggregeringen tilknyttes prismaterialet for de forskjellige basisgruppene vekter fra nasjonalregnskapet. Under basisgruppen finner vi de konkrete produktene som inngår i produktutvalget. På dette nivået (produktnivå) er eksplisitte forbruksvekter ikke tilgjengelige. I stedet foretar landene en vekting basert på å skille mellom ”representative” og ”ikke-representative” produkter. Representative produkter får en vekt på ”1”, mens ikke-representative produkter får en vekt på ”0”. Representative produkter kjennetegnes blant annet ved at prisnivået for disse bør være typisk for basisgruppen generelt. De er derfor ofte volumprodukter innenfor basisgruppen, men ikke nødvendigvis. Feil i avveiningen mellom representative og ikke-representative produkter kan være en kilde til skjevheter i resultatene.
Transitivitet og multilateralitet
Den gjeldende beregningsmetoden justerer tallene slik at det skapes transitivitet i materialet. Transitivitet innebærer at en sammenlikning mellom to land kan foretas via et tredje land, med samme resultat som om sammenlikningen foretas direkte. Metoden resulterer i en matrise med multilaterale pariteter, noe som gjør at manglende prisdata fra ett eller flere land kan erstattes med beregnede størrelser. Multilateralitet innebærer også at enhver endring i datamaterialet for ett land vil ha innvirkning på resultatet for samtlige.
Analytiske kategorier
Analytiske kategorier er betegnelsen for de aggregatene det publiseres resultater for, som for eksempel personlig konsum, klær og skotøy, eller investeringer i bygg og anlegg.
Kjøpekraftsundersøkelsen følger klassifiseringen av bruttonasjonalproduktets anvendelse i henhold til ESA95. Det er utarbeidet en detaljert klassifisering basert på følgende hovedklassifiseringer:
*Classification of Individual Consumption According to Purpose (COICOP).
*Classification of the Purposes of Non-Profit Institutions Serving Households (COPNI).
*Classification of the Functions of Government (COFOG).
*Statistical Classification of Products by Activity (CPA).
Resultater beregnes i henhold til SNA- (Standard of National Accounts) og ICP- (International Comparison Programme) klassifiseringene. Forskjellen mellom disse består i at SNA klassifiserer konsumet etter hvem som betaler for varene og tjenestene (privat sektor eller det offentlige), mens ICP skiller etter hvem som faktisk forbruker godene. ICP-klassifiseringen inkluderer dermed under "personlig konsum" de delene av offentlig konsum og konsum i frivillige organisasjoner som konsumeres individuelt, mens SNA-klassifiseringen skiller mellom konsum i husholdningene (varer og tjenester husholdningene selv kjøper og betaler), konsum i frivillige organisasjoner og offentlig konsum.
Målefeil
Med målefeil forstås vanligvis feil i data som skyldes måleinstrumentet. I kjøpekraftsundersøkelsen kan slike feil typisk oppstå i den skjemabaserte prisinnsamlingen, ved at oppgavegiver oppgir pris på varer av en annen kvalitet eller i en annen mengde enn det produktdefinisjonen skulle tilsi. Dette er også et problem når priser innhentes ved butikkbesøk, siden varer som er definert ved nøyaktige kvalitetsmål ofte kan kreve mye produktkunnskap fra den som innhenter data.
Bearbeidingsfeil
Med bearbeidingsfeil forstås feil som påføres gjennom databehandlingen i SSB. Slike feil forekommer i liten grad i kjøpekraftsundersøkelsen.
I den skjemabaserte datafangsten har enhetsfrafallet vært sterkt varierende og har ligget mellom 20 og 50 prosent, det partielle frafallet høyere. Det har vært betydelig forskjell i respons mellom de forskjellige delundersøkelsene. Frafallet søkes erstattet dersom dette anses nødvendig, det vil si for produkter der prisobservasjonene oppviser stor varians og det ikke avtegner seg et entydig prisnivå i det eksisterende prismaterialet. Vesentlig større bruk av butikkbesøk og elektroniske data i stedet for skjema har i de senere år bidratt til å redusere frafallet.
Feil i produktutvalget kan skyldes at kriteriene sammenliknbarhet, representativitet eller likerepresentativitet ikke er oppfylt, se 4.1.
Bedriftsutvalget trekkes etter næring fra bedrifts- og foretaksregisteret. Feilklassifisering med hensyn på næring, eller forsinket/mangelfull oppdatering av BOF, vil derfor kunne være en feilkilde.
Koordineringsfeil
Det er det enkelte lands statistikkbyrå som står for den praktiske gjennomføringen av undersøkelsene (bedriftsutvalg, datafangst, innledende kvalitetssikring). Arbeidet koordineres av Eurostat og OECD. Selv om det legges stor vekt på å harmonisere den praktiske gjennomføringen av undersøkelsene, kan ulike tolkninger og prioriteringer i hvert enkelt land representere en feilkilde. Slike feil vil oftest være knyttet til mangel på sammenliknbarhet, representativitet eller like-representativitet, se 4.1.
Usikre og foreløpige estimater i vektgrunnlaget
Utgiftsandelene fra nasjonalregnskapets anvendelsesside, som utgjør vektgrunnlaget i beregningene, er estimater på et svært lavt aggregeringsnivå, noe som gir betydelig usikkerhet. Dessuten er disse estimatene av foreløpig karakter på det tidspunkt de tas inn i kjøpekraftsundersøkelsen.
Manglende overensstemmelse mellom produktutvalg og fremskrivningsfaktor
Prisnivået på varer og tjenester til konsum i husholdningene kartlegges hvert tredje år. For de mellomliggende årene benyttes prismaterialet fra forrige undersøkelse fremskrevet med indekser på basisgruppenivå fra konsumprisindeksen. Disse fremskrivningene kan utgjøre en feilkilde der hvor vareutvalget i de to undersøkelsene, for en gitt varegruppe, ikke er det samme.
Kjøpekraftsundersøkelsen er primært en kartlegging av det relative prisnivået i deltakerlandene på et gitt tidspunkt. Fokus er derfor på sammenliknbarhet mellom land i et bestemt år, mens sammenliknbarhet over tid kommer i annen rekke. Det følger av dette at tidsserier der kjøpekraftspariteter inngår må tolkes noe varsomt, ikke minst på lavt aggregeringsnivå.
Den primære hensikten med kjøpekraftsundersøkelsen er å beregne prisnivåjusteringsfaktorer for nasjonalregnskapstall. Klassifiseringen som ligger til grunn er derfor nasjonalregnskapets anvendelsesside i henhold til den europeiske nasjonalregnskapsstandard ESA95.
I en populasjonstilnærming vil kjøpekraftspariteten for et gitt land i år t+1 være lik kjøpekraftspariteten i år t multiplisert med landets prisendringstakt relativt til basislandet. Dette gir en link til konsumprisindeksen, selv om kjøpekraftsundersøkelsens fokus på sammenliknbarhet i rom snarere enn i tid gjør det umulig å rekonstruere den ene statistikken på basis av den andre.
Eurostat legger årlig frem prisnivåstatistikk for utvalgte produktgrupper basert på kjøpekraftsundersøkelsen. Resultatene publiseres som en Statistics in Focus fra Eurostat ca 15. juli hvert år (fra og med 2009). Artiklene følges opp i SSB fra http://www.ssb.no/pppvare/.
Fullstendige resultater for alle produktgrupper er tilgjengelige i Eurostats statistikkdatabase New Cronos.
Ikke relevant.
2009 © Statistisk sentralbyrå