Statens petroleumsinntekter, ofte omtalt som statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomhet, består av tre hovedelementer:
1. Skatter og avgifter fra petroleumsvirksomhet
2. Driftsresultat i Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE)
3. Avkastning på eierandeler i StatoilHydro
Skatter og avgifter er i hovedsak knyttet til skatt på overskuddet til virksomheter som driver utvinning av petroleum. Disse virksomhetene betaler for det første alminnelig selskapskatt tilsvarende 28 prosent av overskuddet. I tillegg betales det en særskatt som er begrunnet med de spesielt gode fortjenestemulighetene i virksomheten, det vil si mulighetene for såkalt grunnrente. Med grunnrente menes den meravkastning bruken av naturressurser gir når disse ressursene finnes i begrensede mengder. Særskatt lignes av samme inntektsgrunnlag som ordinær skatt, med unntak av fradrag for forskningstilskudd og underskudd i andre virksomheter på sokkelen. Særskatten er for tiden 50 prosent, slik at den formelle marginalskatten er 78 prosent. I tillegg til skatt på overskudd betaler virksomhetene arealavgift og CO2-avgift. Dette er indirekte skatter som er avhengig av mengden petroleum som utvinnes.
Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) ble opprettet i 1985, gjennom det såkalte oljeforliket året før. Oljeforliket innebar at Statoils deltagerandeler på kontinentalsokkelen ble splittet i to deler. Statoil beholdt den ene delen, mens den andre ble overført til SDØE, som staten eier direkte. Statsaksjeselskapet Petoro AS ble opprettet i 2001 for å forvalte SDØE.
I 2007 opprettedes StatoilHydro etter at oljeselskapene Statoil og Norsk Hydro inngått avtale om å sammenslå sine olje- og gassvirksomheter. Staten er majoritetseier i det nye selskapet med 62,5 prosent av aksjene. Andelene vil øke til 67 prosent over tid i følge beslutning av Stortinget.
Statens eierskap i StatoilHydro gir betydelige inntekter til staten gjennom utbytte og eventuelt salg av aksjer. I 2001 ble inntekter fra salg av aksjer i Statoil tatt med i netto kontantstrømmen.
I 1990 vedtok Stortinget petroleumsfondsloven og opprettet Statens petroleumsfond, som fra 2006 skiftet navn til Statens pensjonsfond - Utland. Fondet skal underbygge de langsiktige hensynene ved anvendelse av petroleumsinntektene og er et redskap for å håndtere de finansielle utfordringene knyttet til en aldrende befolkning og avtakende petroleumsinntekter.
Statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten skal i sin helhet overføres til fondet. Sammen med avkastningen på fondets kapital utgjør denne overføringen fondets inntekter. Den delen av fondets inntekter som forutsettes anvendt over statsbudsjettet, overføres deretter fra fondet til statsbudsjettets inntektsside. Denne overføringen er bestemt av vedtak i Stortinget og tilsvarer det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet som illustrerer hvor mye av petroleumsinntektene som brukes i det enkelte år. Den første nettoavsetningen til fondet skjedde i 1996 på bakgrunn av et overskudd i statsregnskapet for 1995.
Statens pensjonsfond - Utland skal være et finanspolitisk styringsmiddel for å synliggjøre statens bruk av petroleumsinntekter. Fondsoppbygningen gjenspeiler det faktiske overskuddet på statsbudsjettet. Det er Finansdepartementet som etter loven er gitt i oppgave å forvalte Statens pensjonsfond - Utland, men den operative forvaltningen av fondets midler er delegert til Norges Bank. Formelt er Statens pensjonsfond - Utland en kronekonto som har sitt motstykke i at Norges Bank investerer tilsvarende beløp i utenlandske verdipapirer. Avkastningen på disse utenlandske verdipapirene gjenspeiler avkastningen i fondet. Det er også bestemte regler for hvilke markeder og hvilke typer verdipapirer fondet kan investeres i. Dette skal sikre at fondet forvaltes på en forsvarlig måte med siktemål om høy avkastning innenfor moderat risiko.
Etter hvert som inntektene fra petroleumsvirksomheten vokste ble det i 2001 etablert en handlingsregel for bruk av petroleumsinntektene. Denne handlingsregelen sikter mot en gradvis innfasing av petroleumsinntektene, og sier at man skal kunne bruke forventet realavkastning fra fondet. Forventet realavkastning er anslått med en rate på 4 prosent. Dette betyr at statsbudsjettet kan gjøres opp med et underskudd utenom oljeinntektene tilsvarende denne avkastningen. Retningslinjene understreker imidlertid at bruken av petroleumsinntektene i enkelte år kan avvike fra handlingsregelen, men over tid skal det være samsvar mellom bruken av inntektene og avkastningen i fondet.
Det er det oljekorrigerte underskuddet som bestemmer hvor mye penger som må overføres fra Petroleumsfondet til statsbudsjettet. Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet viser endringene i budsjettbalansen utenom olje, korrigert for aktivitetsnivå, overføringer fra Norges Bank, netto renteinntekter utover trendnivå og særskilte regnskapsforhold. Det er dette underskuddsbegrepet som inngår i handlingsregelen.
Gjenkjøpsavtaler og gjensalgsavtaler (repoer) i verdipapirer er instrumenter som brukes aktivt i forvaltningen av Statens Pensjonsfond – Utland. Fondet selger en portefølje av verdipapirer med tilhørende avtale om å kjøpe porteføljen tilbake på et framtidig tidspunkt. Regnskapsmessig behandles dette ved at porteføljen blir stående på aktivasiden i fondets balanse. For å få balanse føres salgsverdien av porteføljen som et lån fra den man selger til på passivasiden av balansen. Hvis man speilvender hele problemstillingen kalles det for en gjensalgsavtale eller en omvendt repo.
European System of Accounts (ESA) krever at gjenkjøpsavtaler skal omfattes av balansekategorien lån. Gjelden knyttet til repoer i Statens Pensjonsfond - utland inngår dermed i den offisielle beregningen av Norges bruttogjeld. Ettersom repoavtaler "blåser opp" begge sider i balansen, vil bruttogjelden, slik ESA forutsetter at den beregnes, gi et misvisende bilde av den finansielle sitasjonen for offentlig forvaltning i Norge.