Færre sandfilteranlegg, flere minirenseanlegg

Slamavskiller i kombinasjon med sandfilter har gått fra 35 600 anlegg i 2002 til 20 400 i 2015 og er den anleggstypen blant små avløpsanlegg med sterkest tilbakegang i perioden.

Økende antall minirenseanlegg

Minirenseanlegg er en annen type innenfor små avløpsanlegg som det fremdeles er relativt få av i Norge, men trenden er sterkt økende med nærmere 110 prosents økning sett over samme periode. Totalt i 2015 så finnes det nærmere 14 200 minirenseanlegg her til lands, med størst konsentrasjon i området rundt Oslofjorden, men også mer spredt utover det ganske land. Et minirenseanlegg er et relativt avansert renseanlegg med høy renseeffekt dersom det driftes riktig, og effekten er ofte på høyde med større høygradige kommunale avløpsanlegg.

Statistikk på små avløpsanlegg omfatter anlegg av størrelsesorden mindre enn 50 personekvivalenter (pe). Dette er anlegg som utgjør enkelthusanlegg eller mindre små private fellesanlegg, og de er normalt lokalisert i spredt bebyggelse hvor folk ikke har mulighet til å knytte seg opp til et kommunalt avløpsnett.

Tilbakeberegning av små avløpsanlegg

Statistikken over små avløpsanlegg er tilbakeberegnet og oppdatert for perioden 2002–2014, og tallene vil derfor avvike noe fra tidligere publiseringer. Størst endring i statistikken var det for utslipp av fosfor.

Tre av fem personer tilknyttet anlegg med høygradig rensing

I 2015 var 65 prosent av landets innbyggere tilknyttet høygradige renseanlegg, det vil si at avløpsvannet renses biologisk og/eller kjemisk. Dette er en økning på 3 prosentpoeng sammenlignet med 2014.

Høygradig rensing, i motsetning til mekanisk avløpsrensing, innebærer en større evne til å rense ut forurensende stoffer fra avløpsvannet før utslipp ved renseanleggene. Spesielt gjelder dette fosfor og organisk materiale, men også andre typer forurensning.

18 prosent av innbyggerne var tilknyttet mekanisk eller annen type rensing, 2 prosent hadde urensede utslipp, mens de resterende 15 prosentene av befolkningen var tilknyttet små avløpsanlegg (mindre enn 50 pe) med dels varierende type rensing.

915 tonn fosfor i 2015

For landet sett under ett er utslippene av fosfor fra kommunale avløpsanlegg, som er på 50 pe eller større, beregnet til 915 tonn i 2015. Dette er 3 prosent nedgang sammenlignet med året før. Målt per tilknyttet innbygger per år utgjør utslippene 0,20 kilo fosfor (kg/innbygger/år).

Dersom vi også legger til estimert utslipp fra lekkasje på ledningsnettet (150 tonn) og små anlegg (355 tonn), utgjør totalen fra avløpssektoren om lag 1 420 tonn fosfor. Til sammenligning viser SSBs gjødselundersøkelse at det i form av mineral- og husdyrgjødsel i 2013 ble tilført 15 200 tonn fosfor på norske jordbruksareal. I et ressursperspektiv, i den ideelle verden, ville dermed dagens utslipp fra norsk avløpssektor gjennom forbedret ressursutnyttelse potensielt kunne dekket litt i overkant av 9 prosent av fosforbehovet innen norsk landbruk.

Renseeffekten på norske avløpsanlegg i 2015 er i snitt beregnet til 69 prosent av tilført mengde fosfor. Regionalt er renseeffekten generelt større i fylkene på Østlandet og i Trøndelag, hvor rensekravene også er strengere og resipientkapasiteten mindre ovenfor kloakk- og avløpsforurensninger.

4,5 prosent økning i kostnadene

I 2015 utgjorde kommunenes årskostnader for avløpstjenesten om lag 7 milliarder kroner. Dette utgjør en økning på 4,5 prosent sammenlignet med 2014. Kommunenes kostnader knyttet til avløpstjenester består av kapitalkostnader og driftskostnader, og økte årskostnader skyldes økning i begge.

Gebyrsatsene på avløpstjenesten fastsettes av den enkelte kommune etter prinsippet om selvkost. Lokale forhold som bosettingsmønster, topografi, innslag av fast fjell, behov for pumpestasjoner og krav til rensing kan være med på å forklare variasjonene mellom kommunene.

I en del kommuner er gebyrinntektene i 2015 høyere enn gebyrgrunnlaget, og cirka 63 prosent av befolkningen bor i kommuner med finansiell dekningsgrad på over 100 prosent. Samtidig har 85 prosent av kommunene en selvkostgrad på mellom 91 og 110 prosent, og 95 prosent av befolkningen bor i disse kommunene. Dette viser at en stor andel av befolkningen bor i kommuner hvor kostnadene på avløpsområdet dekkes av gebyrinntekter. Kommunene skal benytte et eventuelt overskudd til avsetning til fond eller dekning av eventuelt tidligere framført underskudd.