Årlig institusjonelt sektorregnskap, nasjonalregnskap, 2012, foreløpige tall

Formålet med nasjonalregnskapsstatistikken er å gi et avstemt og helhetlig bilde av samfunnsøkonomien. Nasjonalregnskapet gir både en sammenfattet beskrivelse av økonomien under ett, og en detaljert beskrivelse av transaksjoner mellom de ulike deler av økonomien og mellom Norge og utlandet. Nasjonalregnskapet gir dessuten informasjon om kapital og sysselsetting. Statistikk fra en rekke områder stilles sammen og bearbeides i nasjonalregnskapet. På enkelte områder kan annen statistikk utnyttes mer eller mindre direkte i nasjonalregnskapet, mens det på andre områder er nødvendig med omfattende beregninger.

Det første institusjonelle sektorregnskapet ble publisert første gang for året 1978.

Nasjonalregnskap benyttes som grunnlag for sammenligning av den økonomiske situasjonen i ulike land, og det er derfor viktig at nasjonalregnskap utarbeides etter en felles mal. Fra tid til annen gjøres det endringer i internasjonale retningslinjer for utarbeiding av nasjonalregnskap, blant annet som følge av fremveksten av nye økonomiske fenomener eller endringer i måten å organisere økonomien på. Dette krever tilpasninger også i det norske nasjonalregnskapet. Med ulike mellomrom blir det også laget ny statistikk som tilsier at hele eller deler av de beregnede tallstørrelsene i nasjonalregnskapet bør revideres. Siden et viktig formål med nasjonalregnskap er å gi et mest mulig korrekt bilde av utviklingen over tid, kan man ikke innføre betydelige endringer i nasjonalregnskapet fra et år til et annet. Derfor vil det med noen års mellomrom være behov for større revisjoner av nasjonalregnskapet, såkalte hovedrevisjoner, der man foretar tilpasninger som følge av nye internasjonale retningslinjer, eller innarbeider nye nivåer basert på et nytt statistisk beregningsgrunnlag. Ved slike hovedrevisjoner blir også tilbakegående tallserier revidert, slik at det reviderte regnskapet også gir et konsistent bilde av den økonomiske utviklingen.

Etter inngåelsen av EØS-avtalen er Norge pålagt å følge de europeiske retningslinjene for utarbeiding av nasjonalregnskap, slik de fremkommer i Det europeiske nasjonalregnskapssystem (ENS). Per i dag er det 1995-versjonen av ENS som gjelder (The European System of National and Regional Accounts 1995 (ESA 95)). Dette europeiske rammeverket for utarbeiding av nasjonalregnskap er konsistent med FNs tilsvarende rammeverk for nasjonalregnskap, System of National Accounts 1993 (1993 SNA) når det gjelder definisjoner, klassifikasjoner og prinsipper for øvrig, men fokuserer mer på forholdene og databehovene i Den europeiske union.

For informasjon om 1993 SNA, se http://unstats.un.org/unsd/nationalaccount/sna1993.asp

Statistisk sentralbyrå har nylig gjennomført en hovedrevisjon av nasjonalregnskapet, med publisering i november 2011 (omtalt som HR2011). En viktig årsak til gjennomføringen av HR2011 var krav om innarbeiding av ny næringsstandard (SN2007). En omtale av HR2011 er gitt i Gimming, Halvorsen, Skoglund og Sørensen (2011), mens bakgrunnen for revisjonen er omtalt i blant annet Todsen, (2010) .

Frem til den siste revisjonen i 2011, har det vært gjennomført fem tidligere hovedrevisjoner. Revisjonene har variert mye i omfang og innhold. En kortfattet, omtale av hovedrevisjoner generelt er gitt i en magasinartikkel på Statistisk sentralbyrås hjemmesider: http://www.ssb.no/vis/magasinet/blandet/art-2011-09-27-01.html

Tidligere hovedrevisjoner er omtalt i blant annet Halvorsen, Simpson og Skoglund (2011) .

Nye hovedrevisjoner vil sannsynligvis bli gjennomført om lag hvert femte år i fremtiden. En ny hovedrevisjon planlegges nå i forbindelse med innføring av revidert internasjonalt rammeverk for nasjonalregnskap 2008 SNA og ESA2012, med publisering i 2014.

Det norske nasjonalregnskapet gir en omfattende statistisk beskrivelse av det norske samfunnet. Blant annet viser nasjonalregnskapet den økonomiske strukturen i landet, og nivået på nasjonalproduktet sier noe om landets velferd i et økonomisk perspektiv. Nasjonalregnskapet har i mange år vært et viktig informasjonsgrunnlag for analyse av den økonomiske utviklingen. Nasjonalregnskapstall har derfor en vid brukergruppe, fra "folk flest", blant annet skoleelever, som sporadisk ønsker informasjon om samfunnet, til offentlige og private institusjoner som aktivt benytter tall fra nasjonalregnskapet i sine løpende arbeidsoppgaver med analyse og utredning av økonomiske strukturer eller utvikling. Blant annet bygger SSBs makroøkonomiske modeller på nasjonalregnskapsstatistikk. Andre sentrale brukere er Finansdepartementet, Norges Bank, forsknings- og utredningsinstitutter og finansanalytikere. I tillegg benytter internasjonale organisasjoner som IMF, OECD, Verdensbanken, FN og Eurostat nasjonalregnskapsdata i sine statistikker og analyser.

Tallene som presenteres bygger på internasjonale retningslinjer fra System of National Accounts SNA 1993 og Det europeiske nasjonalregnskapssystem ENS 1995

Ikke relevant

Rådsforordning (EF) nr 2223/96 av 25. juni 1996 om det europeiske nasjonal- og regionalregnskapssystem i Fellesskapet.

Omfanget av nasjonalregnskapet er definert i internasjonale retningslinjer gitt i System of National Accounts SNA 1993 (publisert av FN, OECD, IMF, Verdensbanken og EU-kommisjonen) og Det europeiske nasjonalregnskapssystem ENS 1995 (norsk oversettelse er publisert av SSB i NOS C 522).

Et nasjonalregnskap beskriver først og fremst den økonomiske aktiviteten innenfor et land, men også transaksjoner med andre land er med. Avgrensningen mot utlandet bygger på begrepet hjemmehørende enheter. En enhet er hjemmehørende i et land når dens økonomiske interessesentrum ligger innenfor landets økonomiske territorium - dvs. når den over lengre tid (ett år eller mer) utøver økonomiske aktiviteter på dette territoriet.

Nasjonalregnskapet inneholder to grunnleggende typer informasjon: strømmer og beholdninger. Strømmer viser hendelser som finner sted innenfor et gitt tidsrom, for eksempel produksjonen i en næring i løpet av et år. Beholdninger viser til situasjonen på et gitt tidspunkt, for eksempel verdien av realkapitalen eller antall sysselsatte personer.

Nasjonalregnskapssystemet kan grovt sett deles inn i to ulike deler, eller tabellsett, der de ulike delene bygger på to ulike grunnleggende statistiske enheter: lokale bransjeenheter (bedrifter) og institusjonelle enheter. Det er likevel konsistens mellom de ulike delene av regnskapet.

I det årlige norske nasjonalregnskapet i løpende og faste priser (realregnskapet) er det bedriften som er den statistiske enheten. Alle lokale bransjeenheter (bedrifter) som utøver samme eller lignende aktiviteter, utgjør en næring. En aktivitet er kjennetegnet av innsats av produkter, en produksjonsprosess og ferdige produkter. For en nærmere omtale av realregnskapet, se Om statistikken for Nasjonalregnskap, årlig realregnskap: http://www.ssb.no/emner/09/01/nr/

Det institusjonelle sektorregnskapet bygger på institusjonelle enheter. Dette er statistiske enheter som kan avgi fullstendige regnskaper, eie varer eller andre eiendeler, stifte gjeld og engasjerer seg i økonomiske aktiviteter og transaksjoner med andre enheter på egne vegne.

Det institusjonelle sektorregnskapet skal beskrive alle økonomiske transaksjoner som berører de enkelte sektorene, samt en oppstilling av beholdning av real- og finanskapital. De institusjonelle enhetene grupperes sammen i institusjonelle sektorer etter deres prinsipielle funksjon, atferd eller mål; se kapittel 4.2 for en nærmere beskrivelse av den institusjonelle sektorinndelingen. For eksempel kan både husholdninger og foretak stifte gjeld, men siden enhetene har ulik funksjon og atferd er de klassifisert i hver sin institusjonelle sektor.

Produksjonsbegrepet skal blant annet omfatte individuelle og kollektive tjenester produsert i offentlig forvaltning, boligtjenester som eier av egen bolig utfører for eget bruk, produksjon av varer for eget konsum, lønnet husarbeid i private husholdninger, illegal produksjon og annen produksjon som ikke oppgis til ligningsmyndighetene. Produksjonsbegrepet skal imidlertid ikke omfatte husarbeid og personlige tjenester som produseres og konsumeres innenfor samme husholdning.

Beregningene i nasjonalregnskapet bygger på statistikk fra mengde forskjellige kilder, i hovedsak statistikk innsamlet av andre seksjoner i SSB.

Indirekte benyttes alle datakilder som benyttes i realregnskapet (NR-REA), se http://www.ssb.no/emner/09/01/nr/ , inklusive tall fra utenriksregnskapet (UR) og abeidskraftregnskapet (AR), ved at tall fra NR-REA, UR og AR, tas inn i beregningssystemet for sektorregnskapet og sammenstilles med beregnede tall for sektorene.

Årsberegningene i det institusjonelle sektorregnskapet bygger i tillegg på direkte bruk av regnskapsstatistikk for offentlig forvaltning, samt regnskapsstatistikk for finansielle og ikke- finansielle foretak. Grunnlagsstatistikkene må på enkelte områder bearbeides for å tilfredsstille nasjonalregnskapets krav. På områder med ufullstendig statistikk er det nødvendig å bygge på antagelser og vurderinger.

Nasjonalregnskapet bygger på grunnlagsstatistikk innsamlet av andre seksjoner i SSB.

Beregnede tall for sektorene basert på ulike data (se avsnitt 3.4) vurderes og avstemmes på tvers av sektorer og mot NR-REA (se avsnitt 3.6).

Foreløpige beregnede kvartals- og årstall blir revidert inntil det endelige, årlige nasjonalregnskapet foreligger, se avsnitt 1.3.

Men også utenom den ordinære publiseringssyklusen er nasjonalregnskapet gjenstand for revisjon med jevne mellomrom, der hele sammenhengende tallserier blir revidert. Hovedrevisjoner vil normalt omfatte innføring av nye definisjoner og klassifikasjoner, som oftest basert på nye internasjonale retningslinjer. Dette var tilfellet ved innarbeidingen av 1993 SNA, og ved hittil siste hovedrevisjon publisert i 2011 (se avsnitt 2.1). Det foreligger internasjonale anbefalinger om å gjennomføre hovedrevisjoner om lag hvert femte år.

Institusjonelt sektorregnskap baser seg på mange ulike statistikkilder (se avsnitt 3.2). Fellesnevneren for de fleste av kildene er at de må tilpasses nasjonalregnskapets begreper og regnskapsforordninger (ESA95 og 1993 SNA, jamfør avsnitt 2.1). I første omgang beregnes det for hver enkelt sektor uavhengige anslag for inntekter og utgifter for de forskjellige transaksjonene (for eksempel næringsinntekt, renter, overføringer etc ). Dette gjøres i de fleste tilfeller uavhengig for hver enkelt undersektor, dvs. at man oppnår internt avstemte tall for hver undersektor først.

Etablering av tall for husholdningssektoren avviker noe i framgangsmåten i forhold til de fleste andre av hovedsektorene, da den ikke er basert på en spesifikk rapportering. Husholdningssektoren etableres ved å kombinere informasjon fra flere andre sektorer (såkalt motsektorinformasjon) og ulike eksterne datakilder som for eksempel ligningsdata.

Tilsvarende beregnes uavhengige anslag for konsum i husholdninger, investeringer i fast kapital, samt tall for eksport og import av varer og tjenester. Disse uavhengige anslagene settes så sammen til ett system hvor inntekter og utgifter for alle transaksjoner avstemmes ved å utnytte supplerende informasjon og antakelser om kvaliteten på de forskjellige statistikkildene. Som regel justeres det lite på data for sektorene offentlig forvaltning, finansielle sektorer og sektoren utlandet. Generelt vil derfor mange avstemminger/residualer føres mot foretakssektoren.

Som en del av rapporteringsplikten til Eurostat, har Seksjon for nasjonalregnskap utarbeidet en samlet dokumentasjon av beregningene til endelig årlig nasjonalregnskap (kun på engelsk): Norwegian National Accounts - GNI Inventory for ESA95.

I foreløpige regnskaper er framgangsmåten i stor grad basert på de samme prinsippene som ved endelig regnskap. De viktigste forskjellene er at datagrunnlaget i flere sammenhenger er basert på et mer usikkert grunnlag. For eksempel vil sektoren ikke-finansielle foretak i stor grad basere seg på motsektorinformasjon og supplerende eksterne statistikkilder.

Ikke relevant

Det foreligger sammenliknbare tall for alle år tilbake til 1978. Det foreligger tall for årene 1978 - 1991 som bygger på en tidligere nasjonalregnskapsstandard

(SNA 1968).

Begreper i nasjonalregnskapet

Kontoplanen i nasjonalregnskapet

Kontoplanen i nasjonalregnskapet er basert på de internasjonale nasjonalregnskapsstandardene SNA 1993 og ESA 1995. Kontoplanen gir ramme og innhold for produksjon av nasjonalregnskapsstatistikk. Foruten kontostrukturen inneholder kontoplanen en rekke grupperinger på ulike felt i nasjonalregnskapet. De viktigste av disse grupperinger eller klassifikasjoner er brukt i denne publikasjonen og omtalt nedenfor.

Institusjonell sektorinndeling

Sektorinndelingen gjelder de institusjonelle hovedinndelingene i økonomien, dvs. ikke-finansielle foretak, finansielle foretak, offentlig forvaltning, husholdningene og utlandet, med tilhørende undersektorer. Det er redegjort for sektorinndelingen i Prinsipper og definisjoner i kredittmarkedsstatistikken . Denne inndelingen er spesielt viktig ved produksjon og publisering av nasjonalregnskapsstatistikk og utenriksregnskap, men har også en sentral rolle i kredittmarkedsstatistikk. Ved å dele økonomien inn i sektorer og undersektorer blir det mulig å observere sammenhenger mellom ulike deler av økonomien. De institusjonelle enhetene i økonomien grupperes i sektorer på bakgrunn av deres prinsipielle funksjon, adferd og mål:

Ikke-finansielle foretak

Dette er en samling av institusjonelle enheter hvor drifts- og finanstransaksjoner er atskilt fra tilsvarende transaksjoner hos eierne av enhetene, m.a.o. hvor den institusjonelle enheten består av en eller flere separate juridiske enheter som hovedsakelig er engasjert i markedsrettet produksjon av varer og ikke-finansielle tjenester.

Delsektorer:

Finansielle foretak

Dette er en samling av institusjonelle enheter som hovedsakelig er engasjert i finansielle aktiviteter og tilbyr finansielle tjenester.

Delsektorer:

Offentlig forvaltning

Dette er institusjonelle sektorer som i tillegg til å ivareta et politisk ansvar, har som oppgave å iverksette og håndheve reguleringer, produsere tjenester (hovedsakelig ikke-markedsrettet) for individuelt og kollektivt konsum samt omfordele inntekt og formue.

Delsektorer:

Husholdningene

Husholdningenes prinsipielle funksjoner i nasjonalregnskapssammenheng er å tilby arbeidskraft, konsumere varer og tjenester og utøve næringsvirksomhet.

Husholdningssektoren kan deles inn i delsektorer på bakgrunn av sosioøkonomiske kjennetegn. Det er det sosioøkonomiske kjennetegn ved hovedinntektstaker i husholdningen som er bestemmende for hvilken delsektor en bestemt husholdning faller inn under.

Delsektorer:

Ideelle organisasjoner

Ideelle organisasjoner er egne juridiske og institusjonelle enheter som tilbyr sine tjenester til husholdningene, og som hovedsakelig er engasjert i ikke-markedsrettet virksomhet. Deres hovedinntektskilder er overføringer fra offentlig forvaltning, medlemskontingenter og frivillige bidrag fra husholdningene og foretak.

Utlandet

Denne sektoren omfatter alle utenlandske institusjonelle enheter som foretar transaksjoner med våre innenlandske institusjonelle enheter eller har annen tilknytning til disse enhetene av økonomisk karakter.