Helseregnskap, 2012

Helse angår folks hverdag og blir ofte gjenstand for debatt. Blant annet diskuteres hvilke helsetjenester som ytes og hva tjenestene koster samfunnet og den enkelte. Helseutgiftene i Norge sammenlignes også med andre lands helseutgifter.

OECD har utviklet et system for helseregnskap ("A System of Health Accounts"). Regnskapssystemet er utviklet for å møte politiske behov for data så vel som behov forskere på området står overfor. Det felles rammeverket som systemet er bygd rundt, vil sikre best mulig sammenlignbarhet av data over tid og også mellom land. Systemet er utviklet slik at det gir sammenlignbare tall for land uavhengig av hvordan organisering av helsetjenestene er i landene.

Helseregnskapet basert på OECDs A System of Health Accounts (OECD 2000) ble første gang publisert i 2005, med tall for perioden 1997-2004.. Den videre driften vil være en integrert del av nasjonalregnskapet.

OECD, Helse- og omsorgsdepartementet og dets underliggende etater, forsknings- og utredningsinstitutter, internasjonale organisasjoner, massemedia mv.

Helseregnskapet bygger på nasjonalregnskapet som videre er konsistent og avstemt med statsregnskapet, kommuneregnskapene og regnskapene fra helseforetakene. Alle regnskapene er konsistente og avstemte.

Ikke relevant

Ikke relevant

Helseregnskapet er basert på A System of Health Accounts, (OECD 2000).

Regnskapet omfatter utgiftene til helseformål, dvs alle utgifter, både private og offentlige, som går til forbruk eller investeringer i helsetjenester. Se definisjon av helseutgifter, punkt 4.1.

Helseregnskapet er svært omfattende og dekker områder som utgifter til helsetjenester fordelt etter funksjon, etter produsent og etter finansieringskilde. Systemet legger vekt på at resultatene skal være sammenlignbare både mellom land og over tid. For nærmere omtale se punkt 4.2.

Helseregnskapet er en såkalt satellitt til nasjonalregnskapet, dvs. detaljert informasjon fra statistikkilder innarbeides i nasjonalregnskapet som igjen er verktøy for å tilrettelegge og presentere helseutgiftene.

De viktigste kildene for helseregnskapet er statsregnskapet inklusive folketrygden, kommuneregnskapet, regnskapene fra helseforetakene, regnskaper fra private sykehus samt en utvalgsundersøkelse av husholdningenes forbruksutgifter (Forbruksundersøkelsen). I tillegg vil en god del annen informasjon som ligger i nasjonalregnskapet bli utnyttet. Alle kildene bearbeides i nasjonalregnskapet og tilrettelegges særskilt for å kunne gi de nødvendige data til helseregnskapet.

Helseregnskapet bygger på statistikk innsamlet for andre statistikkformål i SSB og har ingen egen datainnsamling. Se punkt 3.2 for omtale av datakilder.

Tallene til helseregnskapet hentes fra mer detaljert statistikk enn det som brukes i NR. De er tilpasset NR og vil som annen primærstatistikk bli kvalitetsvurdert og avstemt ved bruken i NR.

Revisjonssyklus i nasjonalregnskapet

Tallene til helseregnskapet hentes fra detaljer i nasjonalregnskapet og vil dermed endres ved revisjoner av de aktuelle delene av nasjonalregnskapet.

Nasjonalregnskapet er gjenstand for revisjon med jevne mellomrom. Det foreligger internasjonale anbefalinger om å gjennomføre "tallrevisjoner" om lag hvert femte år. Nasjonalregnskapet gjennomgår også større revisjoner når de internasjonale retningslinjene endres vesentlig, slik tilfellet var ved innarbeidingen av SNA 93.

Graden av revisjoner vil dermed avhenge av tilgang på nye og bedre datakilder, eksempelvis ga innarbeidingen av data for fra KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) nye og bedre data for kommunesektoren, noe som medførte revisjoner på detaljert nivå i nasjonalregnskapet.

Hoveddelen av arbeidet med helseregnskapet er å knytte data til kildene i nasjonalregnskapet. I enkelte tilfeller må man anvende andre kilder for å skille ut de delene som skal identifiseres i helseregnskapet. Det gjelder i de tilfeller der nasjonalregnskapet ikke har tilgjengelige data på et tilstrekkelig detaljert nivå. For eksempel brukes data fra Norsk pasientregister for å skille mellom utgifter til dag- og inneliggende pasienter.

Tallene i helseregnskapet lages både i løpende og faste priser. Fastpristallene (deflatorene) hentes fra nasjonalregnskapet der tallene beregnes i fjorårets priser ved å deflatere utgiftstallene på et detaljert nivå.

Etter Statistikklovens §2-6 skal ikke tall offentliggjøres på en slik måte at de kan føres tilbake til den enkelte oppgavegiver. Etter Statistisk sentralbyrås regler for konfidensialitet, må det derfor være minst 3 bedrifter innen det området det leveres statistikk for.

I de tilfeller der dette er relevant for helseregnskapet, vil tallene aggregeres i publiseringen.

Et av hovedformålene med helseregnskapet er sammenlignbarhet over tid og mellom land. Helseregnskapet for perioden fra og med 1997 er etablert i tråd med internasjonale retningslinjer og er derfor sammenlignbare med andre land som har etablert tilsvarende regnskap.

Utgiftene til helseformål omfatter alle utgifter, både private og offentlige, som går til forbruk eller investeringer i helsetjenester mv. Utgiftene kan finansieres både av offentlige og private kilder, inklusive husholdningene. Som helseutgifter regnes eksempelvis husholdningenes kjøp av briller og ortopedisk utstyr, legemidler, tannhelsetjenester, legetjenester, forbruk av fysioterapi og andre helsetjenester, folketrygdens refusjoner i forbindelse med bruk av helsetjenester samt det offentliges utgifter (netto) til drift av sykehus og primærhelsetjenesten mv. Også offentlige utgifter til helseforebyggende tiltak og administrasjon av helsetjenester er inkludert. Likeledes inkluderes utgifter til drift av private sykehus mv. utover det som dekkes over offentlige budsjetter.

Helseutgiftene omfatter også deler av utgiftene til pleie- og omsorgsformål. Ifølge de internasjonale retningslinjene gjelder dette den delen av pleie- og omsorgsutgiftene som kan spesifiseres som helserelaterte. Det betyr at omsorgstjenester som for eksempel praktisk bistand til eldre og funksjonshemmede ikke regnes som helseutgifter. Tilsvarende inkluderes helseutgifter knyttet til rusmiddelomsorg.

A System of Health Accounts, (OECD 2000) er et klassifiseringssystem som definerer hvilke utgifter som skal inkluderes i helseutgiftene og utgiftene grupperes i følgende tre dimensjoner/grupper/kategorier:

- Type tjeneste - formål (Health Care by function - HC)

- Produsent / tilbyder (Health care providers - HP)

- Finansieringskilde (Sources of funding - HF)

Helseutgifter etter type tjeneste (formål)

Formålsinndelingen tar utgangspunkt i hvilken type tjeneste pasienten mottar. Den samme tjenesten kan produseres av flere ulike produsenter, eksempelvis kan røntgentjenester produseres ved røntgeninstitutt eller sykehus. I tabellen under er formålsinndelingen listet opp.

Helseutgifter etter type tjeneste kan knyttes til andre internasjonale klassifiseringsstandarder som COFOG (classification of the functions of government) og COICOP (classification of individual consumption by purpose), jmfr. A System of Health Accounts .

Helseutgifter etter produsent / tilbyder

Helseutgifter fordelt etter produsent tar utgangspunkt i en næringsklassifisering av den enheten som leverer tjenesten til brukeren. Utgangspunktet er at hver enkelt tjeneste kan relateres til en eller flere produsenter. De ulike hovedgruppene innenfor produsentklassifiseringen er:

Helseutgifter etter produsent kan kobles mot den internasjonale næringsklassifikasjonen ISIC (International Standard Industrial Classification), jmfr. A System of Health Accounts .

Helseutgifter etter finansieringskilde

Helseutgiftene i Norge finansieres av staten via statsbudsjettet inklusive folketrygden og de regionale helseforetakene, av kommunene og gjennom egenbetalinger fra pasienter. Inndelingen slik den er definert er vist i tabellen under.

Inndelingen av helseutgifter etter funksjon, produsent og finansieringskilde gir en rekke kombinasjonsmuligheter. Eksempelvis kan en ved å kombinere funksjon og produsent/tilbyder gi en oversikt over hvem som produserer de ulike tjenestene og hvilket formål disse har. Videre kan dette kombineres med klassifikasjonen for finansieringskilde for å belyse hvem som finansierer forbruket.