100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

Ta på seg ryggsekken eller «promenera på trottoarerna»

Publisert:

I min barndom fikk jeg høre, mest sannsynlig på svensk TV, at forskjellen mellom nordmenns og svenskers fritid er at «norrmännen tar på sig sin ryggsäck och försvinner in i skogarna eller fjällen», mens svenskene «promenerar på trottoarerna».

I overført betydning kan dette tolkes slik at nordmenn søker mot naturen og ensomheten, mens svenskene er urbane og kulturelle og søker mot sentrum og fellesskapet. Det vil ikke her bli gjort noe forsøk på å avgjøre om dette er sant eller ikke, men likevel kan det være greit å ha det i bakhodet.

Svenskene kom raskere i gang med medieutbyggingen

Teknisk sett har Norge og Sverige utviklet seg i litt ulik hastighet når det gjelder medieinfrastruktur. Sverige begynte med radiosendinger i 1925, og i 1940 var Sverige fremst i radiolisenstetthet i Europa, med ca. 1,5 millioner lisenser. I 1964 kom P3, den såkalte «melodiradion», og privatradio har i Sverige blitt drevet siden 1978.

Norge var like tidlig ute som svenskene med radiosendinger. Det første kringkastingsprogrammet i Norden ble sendt ut fra Tryvasshøgda i Oslo i april 1923, og den offisielle åpningen av regulære radioprogram i Norge var i 1925. Det statsdrevne Norsk rikskringkasting, med enerett til å «opprette og drive stasjoner og anlegg til kringkasting av muntlige meddelelser, musikk, bilder og lignende», ble vedtatt ved lov av 24. juni 1933. I 1981 ble de første konsesjoner for nærradio gitt, og i 1993 startet både den kommersielle radiokanalen P4 og NRKs musikkanal, Petre.

I Sverige ble fjernsyn for første gang vist på kino i Stockholm på privat initiativ i 1930. I 1954 startet den første svenske TV-kanalen, men først i 1956 kom de første regulære TV-programmene i gang. I 1969 startet Sveriges TV 2, og i 1987 kom den første svenskspråklige kommersielle TV-kanalen, TV3. I Norge ble det første levende fjernsynsbildet vist den 12. januar 1954, og NRK fjernsynet ble offisielt åpnet 20. august 1960. I 1981 ble det gitt konsesjon for kabelfjernsynssendinger og videreformidling av fjernsynsprogrammer fra det britiske selskapet Satellite Television. De første kommersielle norskspråklige «nokså» riksdekkende TV-kanalene TVNorge og TV3 startet i 1988, mens den kommersielle bakkebaserte TV2 startet i 1992.

Som vi ser har den tekniske utviklingen av radio- og fjernsynssendinger gått raskere i Sverige enn i Norge. Uten tvil har krigen 1940-45 vært en viktig årsak til at Norge sakket etter svenskene også på dette området. De siste tiårene har likevel utviklingen i de to landene ført til en utjevning av medietilbud, slik at dekningen er nokså lik både når det gjelder de tradisjonelle etermediene og de nye mediene innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

Er Norge fremdeles lillebroren i utviklingen av velferdsstaten? Kommer navnetrendene fra Sverige? Hvordan forklarer vi forskjellene i BNP-utviklingen de siste hundre år? I 2005 er det hundre år siden den svensk-norske unionen ble oppløst. I den anledning gir Statistisk sentralbyrå ut en jubileumspublikasjon. Artiklene i publikasjonen tar for seg utviklingen i de to landene på en del sentrale samfunnsområder gjennom det siste århundret i lys av norsk og svensk statistikk. Temaene inkluderer blant annet forskjeller og likheter i levealder og fruktbarhet, næringsutvikling, samboerskap, BNP-utviklingen, tidsbruk, boliganalyse, grensehandel, navnetrender, likestilling, valgdeltakelse og velferdsstaten. En del av artiklene vil også publiseres i SSB-magasinet.

Publikasjonen gis ut 21. april 2005, og kan bestilles fra Salg- og abonnementservice .

Svensk TV og lokalaviser for nordmenn

I 1991 ble det gjennomført en utvalgsundersøkelse om kultur- og medievaner i Norden, med det for øyet å sammenligne atferden i de ulike nordiske landene (Ahlin 1993).

Andelen som har tilgang til ulik medieteknologi
og medlemskap i bokklubb. 1991. Prosent
 
         Norge        Sverige
 
Tilgang til kabel-TV        30 35
Privat parabolantenne 7 7
Tilgang til nabolands TV-sendinger        45 27
Tilgang til lokal-TV 29 17
Har videospiller 53 61
Er medlem av bokklubb 21 22
 
Kilde:  Ahlin 1993.

Det som kommer klarest frem, er at det var en større andel i Norge som kunne se TV-sendinger fra naboland (i første rekke Sverige). Dette gir et tydelig bilde av særlig østlandsområdets muligheter for og orientering mot å se på det svenske TV-tilbudet, som mange har brukt som et supplement til NRKs sendinger. Flere nordmenn kunne også se TV-sendinger fra sitt lokalmiljø, noe som kanskje kan være et uttrykk for en sterkere orientering mot eget distrikt i Norge enn i Sverige.

Den sterke lokale orienteringen i Norge reflekteres også i tallene for avisopplag og avislesing. I 2002 var det atskillig flere aviser som ble utgitt i Norge enn i Sverige (Nordicom 2003). Svenskene har flere aviser som kommer ut minst fire dager i uka, mens Norge har betydelig flere aviser som kommer ut én til tre dager i uka. Dette er i første rekke distrikts- og lokalaviser. Det har vært en nedgang i antallet dagsaviser i alle de nordiske landene de siste ti-femten årene. Nedgangen i dagsavisopplaget per 1 000 innbyggere har fra 1992 til 2002 vært på 9 prosent i Norge og 19 prosent i Sverige. Opplaget per 1 000 innbyggere for ikke-dagsavisene har i Norge økt med 9 prosent og sunket med 6 prosent i Sverige. Vi kan kanskje gjøre følgende konklusjon til vår: «At det svenske aviskonsumet nådde sitt toppnivå på begynnelsen av 1970-tallet mens den norske toppen kom 15 år senere, og at den norske avisstrukturen er mer desentralisert enn den svenske passer godt med det vi ellers vet om forskjeller mellom landene» (Høst og Severinsson 2001).

Nokså like medievaner

Det er en slående likhet mellom nordmenn og svensker i bruken av trykte medietilbud: Lesing av både aviser, ukeblader/tidsskrifter og bøker lå på om lag samme nivå (Ahlin 1993). Som motsetning var andelen avislesere per dag i Danmark bare 70 prosent. Og ukeblad/tidsskriftlesere i Island var 46 prosent per uke. Derimot var det hele 45 prosent av islendingene som har lest minst seks bøker siste år, mens andelen i Norge var 29 prosent og i Sverige 31 prosent.

Andelen som har brukt ulike medietilbud. 1991.
Prosent
 
         Norge        Sverige
 
Lest avis en gjennomsnittsdag 93 92
Lest ukeblad/tidsskift siste uke 91 90
Lest minst 6 bøker siste året 29 31
Hørt på radio en gjennomsnittsdag 81 89
Sett video en gjennomsnittsdag 9 12
Sett TV en gjennomsnittsdag 79 86
Sett nabolands-TV en gjennomsnittsdag        15 7
 
Kilde:  Ahlin 1993.

Forskjellen var noe større mellom nordmenn og svensker i bruken av etermediene. Svenskene hadde en høyere andel brukere per dag av både radio, fjernsyn og video. Derimot er det slik at nordmenn, i tråd med tilgangen som er nevnt ovenfor, i større grad så på nabolands-TV en gjennomsnittsdag enn svenskene.

Også når vi ser på tall fra 2003 blir det klart at mediebruken i Norge og Sverige er nokså lik. Det er noe ulikt utgangspunkt og tradisjon for innsamling av mediebrukstall i Norge og Sverige. Men de norske tallene fra Norsk mediebarometer (Vaage 2004) og de svenske fra Mediebarometern (Nordicom 2004) er likevel rimelig sammenlignbare. Disse viser at andelen som ser på TV, video eller leser en avis er litt høyere i Sverige, mens en noe større andel leser en bok i Norge.

Alt i alt er det temmelig klare paralleller i våre to nabolands mediebruk, både i våre dager og når vi går noen år tilbake. Kjønnsforskjellene i mediebruken er også nokså like.

Forskjell i offentlig støtte til kulturtilbud

I perioden 1990 til 1991 var statlige og regionale instansers utgifter til bibliotekene nokså likt fordelt i Norge og Sverige. De kommunale utgiftene var derimot omtrent dobbelt så høye i Sverige som i Norge. Kanskje som et resultat av dette, var bokutlånet fra folkebibliotekene i 1990 på 7,9 bøker per innbygger i Sverige, mens det var på 4,6 bøker i Norge (Månsson 1993).

Den offentlige støtten til teater var også høyere i Sverige enn i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Svenskene hadde høyere offentlig støtte per teaterbesøk og flere teaterårsverk per innbygger. Et mulig resultat var at svenskene hadde 44 teaterbesøk per 100 innbyggere, mens det i Norge var 33.

Statlige filmutgifter per innbygger, kinobillettpris, antall kinosaler,
andel solgte kinobilletter som var filmer fra eget land og kino-
besøk per innbygger. 1990/91
 
         Norge        Sverige
 
Statlige filmutgifter i svenske kroner per innbygger 1990/91        63,3 8,4
Gjennomsnittlig kinobillettpris i svenske kroner 1990/91 33,7 51,2
Antall kinosaler per 10 000 innbyggere 1990 0,9 1,3
Andelen av solgte billetter som var filmer fra eget land 1990 11,1 20,4
Kinobesøk per innbygger i 1990 2,7 1,8
 
Kilde:  Månsson 1993.

I motsetning til bibliotek og teater, var det i Norge vi ga mest statlig støtte til filmproduksjon i begynnelsen på 1990-tallet. Det var likevel flere kinosaler i Sverige i forhold til folketallet enn i Norge. Billettprisene var lavere i Norge og det bidro sannsynligvis til at kinobesøket per innbygger var høyere i Norge enn i Sverige. Men Sverige er et større filmland enn Norge. Det ser vi tydelig ved andelen av solgte billetter som var filmer fra eget land i 1990.

Er svenskene mer høykulturelle?

Den nordiske sammenlignende undersøkelsen i 1991 (Ahlin 1993) dekket også kulturbruk. Jevnt over er svenskene noe mer aktive enn nordmenn.

Andelen som har brukt ulike kulturtilbud siste år.
1991. Prosent
 
         Norge        Sverige
 
Besøk på bibliotek siste året 42 54
Lånt skjønnlitteratur siste året 21 28
Brukt oppslagsverk siste året 13 12
Vært på kino siste år 54 57
Besøk på kunstutstillinger/museer siste år 29 34
Besøk på andre utstillinger/museer siste år        25 32
Besøk på musikkarrangement siste år    
Pop/rock 18 19
Klassisk musikk 13 12
Besøk på teater siste år 26 32
Besøk på ballett siste år 2 4
Besøk på opera siste år 3 6
Besøk på operette/musikal siste år 8 14
Besøk på revy siste år 24 25
 
Kilde:  Ahlin 1993.

Svenskene brukte bibliotek i større grad enn nordmennene i 1991. Særlig lånte de mer skjønnlitteratur. Svenskene er også flinkere til å gå på utstillinger og museer enn nordmennene, både slike som inneholder kunst og andre typer av slike tilbud. Svensker går også mer på teater, ballett, opera og operette/musikaler enn vi her i Norge gjør. I det hele tatt får vi et bilde av at svensker i større grad enn nordmenn besøker en del av de «seriøse» kulturtilbudene. Musikkarrangement var derimot omtrent like mye besøkt av begge broderfolk. Det gjelder både klassisk musikk og populærmusikk. Vi er også omtrent like flinke til å gå på kino og på revy.

Ser vi norske og svenske kulturvaner i forhold til andre nordiske land, finner vi noen interessante forskjeller: 65 prosent av finnene gikk på bibliotek i løpet av året i 1991, altså atskillig mer enn nordmenn og svensker. I Danmark var det derimot bare 45 prosent som hadde vært på kino siste år, altså betydelig lavere enn besøksandelen i både Norge og Sverige. I både Finland og Island var det bare 4 prosent som hadde vært på revy siste år. Dette bygger opp under bildet av at det i Norge og Sverige er en sterk revytradisjon.

Omtrent en av ti har deltatt i kulturgrupper for amatører både i Norge og Sverige. Halvparten av dem har deltatt i kor. I det hele tatt er det forbausende like tall for aktiviteter innenfor de ulike kulturfeltene ellers, både når det gjelder amatørteater, orkester og dansegrupper. Fordelingen mellom menn og kvinner er også temmelig lik i de to landene: Både i Norge og Sverige er det 12 prosent av kvinnene som har deltatt i kulturgrupper, mens tallene er noe lavere for mennene. I begge landene er det 3 prosent av mennene og 7 prosent av kvinnene som har vært med i kor.

Hvem er de ivrigste mosjonistene?

Både nordmenn og svensker har kanskje rykte på seg for å være aktive i idrett og mosjon på fritiden, kanskje nordmenn enda mer enn svensker?

Andelen som har drevet mosjon og idrett. 1991. Prosent
 
         Norge        Sverige
 
Vært på lengre spaserturer/sykkel-/skiturer minst en gang i uka 51 54
Mosjonert på annen måte minst en gang i uka 39 41
Har deltatt i mosjons-/idrettskonkurranser minst en gang i måneden 17 15
Har besøkt idrettskonkurranser som tilskuer minst en gang i måneden 31 25
 
Kilde:  Ahlin 1993.

Det er mer som forener enn som skiller nordmenn og svensker når det gjelder slike aktiviteter. Både i Norge og Sverige har mer enn 50 prosent vært på lengre turer på beina eller med sykkel eller ski i løpet av uka (Ahlin 1993). I Island var for eksempel andelen 44 prosent, mens i Norge har 17 prosent og i Sverige 15 prosent deltatt i mosjons- eller idrettskonkurranser minst en gang i måneden. I Finland var andelen 10 prosent.

Svenskene har et litt høyere aktivitetsnivå innenfor mosjon og idrett, mens nordmennene er oftere tilskuere på idrettsarrangement. 31 prosent av nordmennene har vært på idrettskonkurranser som tilskuer minst en gang i måneden. Her ligger svenskene noe lavere, med 25 prosent. Vi blir likevel slått av finnene. Der var 34 prosent på slike tilbud per måned i 1991.

Både i Norge og Sverige var menn noe mer aktive i mosjons- eller idrettskonkurranser enn kvinner. Norske kvinner var likevel mer aktive enn de svenske. Mens 15 prosent av de norske kvinnene deltok på mosjons- eller idrettskonkurranse minst en gang i måneden, var andelen 8 prosent i Sverige.

Mest svensk kultur i Norge

Det er ikke mulig å gi noe godt bilde av kulturpåvirkning mellom Norge og Sverige ved hjelp av statistikk. Et søk på Internett etter «kulturimport från Norge» ga ingen treff. Et tilsvarende søk etter «kulturimport fra Sverige» ga fire treff - alle dreide seg om snus. Det er neppe riktig å påstå at dette lille forsøket gir et fyllestgjørende bilde av kulturutvekslingen over Kjølen. Den har nok vært mer omfattende enn det.

Holder vi giganter som Ibsen og Strindberg utenfor og ser på barnelitteratur, har både Torbjørn Egner og Alf Prøysen hatt et visst innpass i Sverige. Astrid Lindgrens betydning for norske barn kan likevel ikke sammenlignes med dem. Svenskenes evne til å omsette disse historiene til TV-serier og film har også gitt stor gjennomslagskraft i Norge. Fra 1940- og 1950-tallet husker vi mesterdetektiven Kalle Blomkvist og Pippi Langstrømpe. Senere kom Mio min Mio, Vi på Saltkråkan, Emil fra Lønneberga, Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter, og mange flere. Generelt kan vi si at svensk kulturs innpass i Norge har med historie å gjøre, blant annet gjennom unionen. Det har også med tilgjengelighet å gjøre, både geografisk, språklig og gjennom kulturelle bånd ellers. Vi må vel også tilstå at svenskene faktisk er dyktige på mange kulturelle områder. I hvert fall er de i stand til å produsere mye som fenger blant nordmenn.

Hva kan statistikken fortelle oss om dette? Ser vi på oversettelser av bøker i perioden 1986 til 1990 (Månsson 1993), er det tydelige forskjeller mellom Norge og Sverige. Mens 75 prosent av de nordiske oversettelsene til norsk var av svensk litteratur, var det bare 27 prosent av oversettelser til svensk som var fra norsk litteratur. Mens altså tre fjerdedeler av de nordiske oversettelsene til norsk hadde svensk originalspråk, var det bare en fjerdedel av oversettelsene til svensk som hadde norsk opphav. Både dansk og finsk litteratur ble mer oversatt til svensk enn norsk litteratur.

Vi har tidligere sett at andelen av solgte billetter som var filmer fra eget land i 1990, var betydelig høyere i Sverige enn i Norge. Den samme trenden gjør seg gjeldende for premierefilmene (Månsson 1993). Nasjonale filmer hadde en dobbelt så stor andel av premierefilmene i Sverige som i Norge i 1990. I Sverige var det kun 2 prosent av filmene som kom fra andre nordiske land, mens i Norge var tallet 9 prosent. Det skyldes nok i første rekke at det var mange svenske filmer på norske kinoer, mens det var svært få norske filmer å få sett i Sverige.

I 1965 var det i underkant av en halv million fjernsynslisenser i Norge og i 1970 var det omtrent 800 000 lisenser (Statistisk sentralbyrå 1995). Dette skapte behov for programmer å se på, og NRK fylte vel ikke riktig det behovet for alle. Da var en svenskeantenne god å ha.

20 prosent kunne ta inn svenske TV-kanaler i 1974, og i 2003 var andelen 47 prosent (Høst 1979 og Vaage 2004). Det er vanskelig å finne tilsvarende tall for Sverige i forhold til norsk fjernsyn. Det er likevel høyst sannsynlig at disse tallene ville være temmelig lave. En av årsakene er at de tettest befolkede områdene i Sverige i liten grad har hatt mulighet for å motta de norske fjernsynssendingene på grunn av avstanden. Dessuten var nok de norske sendingene på 1960- og 1970-tallet mindre attraktive for svenskene enn de svenske sendingene var for norske seere. De hadde i denne perioden mer påkostede program og lengre sendetid.

Andelen nordmenn som ser på svensk TV en gjennomsnitts-
dag. 1971, 1991 og 2003. Prosent
 
                1971               1991               2003
 
Alle 9-79 år 8 4 1
Alle med tilgang til svensk TV-kanal 35 11 3
 
Kilde:  Statistisk sentralbyrås NRK- og mediebruksundersøkelser.

På 1960-, 1970- og 1980-tallet var svensk fjernsyn populært i Norge. I 1971 så mer enn en tredjedel av nordmenn med tilgang til svenske kanaler på svensk TV en gjennomsnittsdag. Med de nye satellittbaserte kanalene, og også etter hvert nye bakkebaserte sendinger på norsk språk, har det svenske tilbudet sakket akterut og har i 2003 endt opp som en liten nisjekanal. Det er ikke tvil om at denne utviklingen har ført til mindre kunnskap om det svenske samfunnet blant nordmenn i de senere årene.

Radioen er også et kapittel i denne sammenhengen. Sveriges P3 sendte populærmusikk over grensen til Norge, mens NRK hadde nokså strenge restriksjoner på den type programstoff. I 1969 var det 9 prosent av den norske befolkningen som hørte på svensk radio en gjennomsnittsdag, eller 30 prosent av dem som kunne ta inn svensk fjernsyn, det vil si de som bodde nær nok grensen til i motta de svenske radiosendingene på FM-båndet. Dette området innbefattet blant annet Oslo og omland (Høst 1979).

De svenske sendingene både fra radio og fjernsyn ga en stor del av den norske befolkningen innblikk først og fremst i svensk populærkultur, men også svensk kultur, politikk, levesett og tenkemåter i sin helhet. Det gikk ikke noen informasjonsstrøm i samme omfang den andre veien. Dette førte til at nordmenn hadde mye bedre kjennskap til svensk språk og hva som foregikk i Sverige enn omvendt. Også for radioens del har det snudd. Flere norske radiokanaler og en endring i holdningen til om populærmusikk bør formidles gjennom radioen, har ført til at nordmenn er selvforsynt med den slags stoff.

Like, men også litt ulike

I det store og hele er svenskers og nordmenns vaner nokså like i bruken av både kulturtilbud og medier. Vi er også nokså like aktive i mosjon og idrett. I en lengre periode etter krigen hadde svenskene et mer omfattende medietilbud enn nordmenn, men det har endret seg. At nordmenn har plukket opp mer av svenskenes kultur enn omvendt, er temmelig sikkert. Svenskene ser ellers ut til å være noe flinkere enn nordmennene til å bruke kulturtilbud, men vi er omtrent like aktive utøvere.

Norske og svenske medievaner i 2003

Andelen som ser på TV per dag 2003 var i Norge: 84 prosent; 84 prosent blant menn og 83 prosent blant kvinner. I Sverige var andelen 87 prosent totalt; 89 prosent blant menn og 85 prosent blant kvinner. Andelen TV-seere i Sverige og Norge har holdt seg på omtrent samme nivå fra begynnelsen av 1990-tallet; i underkant av 85 prosent.

 

Andelen som så på video per dag var i Norge på 9 prosent; menn hadde 10 prosent og kvinner 9 prosent. I Sverige var andelen 14 prosent; menn hadde 16 prosent og kvinner 13 prosent. Svenskene har i mesteparten av 1990-tallet hatt høyere videoseerandel enn Norge. Høyest var det i Sverige i 1996 med 18 prosent, mens det var på det høyeste i Norge i 1994 med 11 prosent.

 

Andelen som leste aviser per dag var 77 prosent i Norge i 2003; 78 prosent blant menn og 76 prosent blant kvinner. I Sverige var samme år på 81 prosent; 81 prosent både blant kvinner og menn. Andelen avislesere har holdt seg på omtrent samme nivå i Norge og i Sverige på 1990-tallet. Begge land har hatt en liten nedgang etter 2000, men den har vært noe større i Norge enn i Sverige.

 

I 2003 leste 41 prosent av nordmennene bok på fritiden i løpet av en uke; 30 prosent blant menn og 52 prosent blant kvinner. 2003s levekårsundersøkelse i Sverige viste at 39 prosent i alt leser bok hver uke. Menns andel var 30 prosent, kvinners andel var 48 prosent.



Referanser

Ahlin, T. (1993): Kulturvanor i Norden. Nordisk statistikk skriftserie nr . 62 , København.

Høst, S. (1979): Norsk lytter og seervaner. Samfunnsøkonomiske studier 37, Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Høst, S. og R. Sverinsson (2001): Lokalpressen i Norge og Sverige - en sammenlikning. I K.E. Gustafsson (red): Nordisk landsortpress 1990 - tallet . Handelshögskolan vid Göteborgs universitet.

Månsson, S. (1993): Kulturindikatorer i Norden. Nordisk statistisk skriftserie nr . 63 , Stockholm.

Nordicom (2003): The Nordic Media Market 2003. Nordic Media Trends 7, Göteborg University.

Nordicom (2004): Nordicom-Sveriges Mediebarometer 2003. Medienotiser nr. 1, 2004, Göteborgs universitet.

Statistisk sentralbyrå (1995): NOS C 188, Historisk statistikk 1994, Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Vaage, O.F. (2004): Norsk mediebarometer 2003. Statistiske analyser 63, Oslo: Statistisk sentralbyrå.


Kilder

Peterson, B. (1988): Mannaminne - en svensk mediehistoria , Stockholm: Norstedts.

Dahl, H.F. (1975): Hallo - hallo : Kringkastingen i Norge 1920 - 1940 , Oslo.

Dahl, H.F. og H.G. Bastiansen (1999): Over til Oslo . NRK som monopol 1945 - 1981 . Oslo.

Kontakt