Fjernsynet ble raskt allemannseie

Motstand mot fjernsynet eksisterte i alle partigrupper, mest i Kristelig folkeparti og Bondepartiet (senere Senterpartiet). Fjernsynet ble sett på som en konkurrent til radioen og det var engstelse for at det ville bli et byfenomen og ikke ville komme alle i landet til gode.

Kringkastingssjef Kåre Fostervoll påpekte at sosialt, etisk og kulturelt var dette mediet så verdifullt at NRK hadde plikt til å ta det i bruk så snart og i så stort omfang det lot seg gjøre. Han mente at norsk kultur og samfunnsliv alene ville by på et så rikt og særpreget stofftilfang at det ville gi sterkt grunnlag for en allsidig programvirksomhet med orientering om landet og folket.

Saksordfører fra Arbeiderpartiet, Haakon Johnsen, framhevet skrekkvisjonen fra USA, der fjernsynsidiotien hadde grepet om seg i den grad at "små barn, fra de aller minste, sitter i timevis og glaner inn i fjernsynsapparater...hele bydeler ligger mørke om kveldene, familiene sitter time etter time og ser på fjernsyn". Dette ville han likevel ikke legge avgjørende vekt på. Det var jo ikke amerikansk fjernsyn vi skulle ha i Norge, men NRKs gode, norske programmer. Og om folk til å begynne med kom til å se litt vel mye, ville nyhetens interesse fort tape seg. Motstanderne påpekte derimot at de kulturelle sider av fjernsynet, i motsetning til de tekniske og økonomiske, var svakt utredet i planleggingsarbeidet.

Fra senhøsten 1958 til sommeren 1960 ble fjernsynet prøvd ut. Mange programtyper ble prøvd ut. En del av dem har fremdeles omtrent samme form i behold.

NRKs arbeidsutvalg for fjernsyn, som fra 1953-1956 la planer for hvordan fjernsynet skulle innføres i Norge, planla ut fra en antakelse om at tallet på seere ville være lavt de første åra. De antok at det ville være omtrent 5 900 lisenser i 1960, 106 000 i 1965 og 247 000 i 1970. Lisenstallet ble langt høyere. Årsaken til feilberegningen var at utbyggingen av sendernettet ut over landet tok kortere tid enn forventet, nettopp fordi interessen for det nye mediet var så stor. Midtsommer 1958 ble det registrert 235 solgte fjernsynsapparater. I februar 1959, da åtte timers overføring av VM på skøyter på Bislet ble annonsert, ble 750 mottakere solgt på én uke. 10 000 lisenser ble passert ved juletider 1959, 20 000 sommeren 1960, 40 000 samme høst. Veksten fram til én million husholdninger tok fjernsynet 12 år, mens radioen brukte 30 år.

Leder for Kommunale Kinematografers landsforbund, Rolf Hofmo, rettet i 1957 sterk kritikk mot NRKs planer for fjernsynet. Han var redd for at det ville være svært skadelig for kinobransjen, hvis det ikke ble lagt opp på måter som ivaretok filmens interesser. Det ble også stilt krav om at NRK måtte betale en kompensasjon til fordel for de mest skadelidende kinoer. Som motargument ble det brukt at da kinematografene i sin tid oppsto, tok dette levebrødet fra eldre foretak som blant annet sirkus og varieteer. NRK bøyde seg til sist for et forslag om at man av hensyn til kinoene valgte mandag, den svakeste kinodagen, til filmdag i fjernsynet. Tidspunktet for «mandagsfilmen» ble satt til kl. 21.15, for å gå klar av kinoenes 19-forestillinger. Dessuten ble det satt en karantenetid før norske filmer kunne settes opp i fjernsynet. Til tross for disse restriktive reglene for visning av spillefilmer i fjernsynet, ble besøkstallet på kinoene mer enn halvert de nærmeste 15 åra.

Kilder:

Dahl, Hans Fredrik, Jostein Gripsrud, Gunnar Iversen, Kathrine Skretting, Bjørn Sørenssen. Kinoens mørke, fjernsynets lys. Gyldendal ,Oslo 1996, Dahl, Hans Fredrik og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945-1981. Cappelen Oslo 1999 og Historisk statistikk 1994. SSB 1995.