100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

Ulven - den siste unionist?

Publisert:

Mens de fleste beboere i Norge og Sverige det siste århundret har vært opptatt av å identifisere seg som nettopp svenske eller norske, er det særlig én skapning som i løpet av samme periode har opparbeidet seg en nesten juridisk status som svensk-norsk, nemlig ulven. Gråbein har ikke latt en grense som stort sett bare befinner seg på kart, stoppe sine vandringer.

I 1998 ble da også norske og svenske myndigheter enige om noen prinsipper for en felles forvaltning av ulv. Det var likevel bare så vidt det ble noen ulveflokk å samarbeide om. Verken i Norge eller Sverige har ulven vært noen folkefavoritt gjennom tidene. I Sverige ble det innført skuddpremie på ulver allerede i 1647. I 1845 fikk Norge en jaktlov som tok utgangspunkt i at rovdyrene skulle utryddes, og for en del av dem, deriblant ulven, ble det også innført skuddpremie.

Tallene viser at målet så å si ble nådd i de sørlige og midtre delene av Norge og Sverige i løpet av 1800-tallet. Antallet skuddpremier gikk kraftig ned etter 1865 i Norge, og svensk statistikk på nedskyting av ulv viser også et bilde av en svært redusert ulvebestand etter 1870.

Utbetalte skuddpremier på ulv og «nedskjutning av varg». 1827-2004

Epidemi, skuddpremie og salutter

Hovedforklaringen på hvorfor ulven ble utryddet i Sør-Norge allerede i begynnelsen av 1860-årene er ikke bare jaktpremiene, men trolig en sykdom av et eller annet slag som tilintetgjorde stammen (se Søbye 2000). Det har opp igjennom vært fremsatt flere forklaringer på hvorfor ulven på kort tid nesten ble utryddet i Sør-Skandinavia i 1860-årene. Hans Heyerdahl Rasch, professor i zoologi ved Det kongelig Fredriks Universitet, kom i 1869 frem til at det i en del enkeltår på 1840-, 1850- og 1860-tallet (lemenårene) nok var snakk om en del fusk. Han hevdet at «Fjeldrevunger i disse Aar have spilt Hovedrollen ved Præmieuddelingen for dræpte Ulve er høist sandsynlig». Raschs konklusjon var at tilbakegangen nok hadde begynt før 1845, og at det mest sannsynlig var en ødeleggende epidemi som hadde mer eller mindre utryddet ulven i Sør-Norge, hvor det plutselige fallet i utbetalte rovviltpremier hadde funnet sted (Søbye 2000).

Sigurd Johnsen ved zoologisk avdeling på Bergen museum skrev i museets årbok for 1929 at det nødvendigvis ikke måtte en sykdomshypotese til for å forklare den brå avslutningen på ulveperioden på 1860-tallet. Hvis man godtok at det nok noen år ble fusket en del med tallene, var ikke avslutningen så plutselig, og ulvejakt var forklaring nok. «Under hele denne tid blev det efterstrebt, forhatt som den var som ingen av våre andre rovdyr. Tallene for de enkelte fylker kan la sig forklare som utslag av en vedholdende og intens beskatning». Johnsen refererte blant annet til en hendelse beskrevet av R. Collett i Norges pattedyr (1912): En natt i februar 1844: «blev drept 8 stkr. med stryknin ved Ullevold i Oslo». Han nevner også at W. Lilljeborg i boken Sveriges och Norges Ryggradsdjur (1874), for Sveriges vedkommende fant sykdomshypotesen mindre sannsynlig og holdt på menneskenes inngripen som den avgjørende.

Også mer kuriøse forklaringer på ulvens forsvinning fantes i folkedypet. På Stadsbygda i Sør-Trøndelag ble ulvens plutselige forsvinning satt i forbindelse med en voldsom saluttering under kroningen av unionskongen Karl 4 (Karl 15 i Sverige) i 1859. Ulven skal ha blitt skremt av den vedholdende kanonade som pågikk omtrent hele dagen.

Ulven utryddes

Hvorvidt det skyldtes sykdom, jaktpremier eller kongekroninger, ulven var uansett på god vei til å bli utryddet i hele Skandinavia ved inngangen til det 20. århundret.

Forstkandidat Arne L. Aaseth skrev i Våre ville pelsdyr (1936) om ulvesituasjon i Norge. I de fleste fylkene i Sør-Norge var det ikke lenger snakk om noen ulvestammer, men man så noen steder spor etter streifere. I Nordland og Troms mente Aaseths informanter at ulven ikke lenger var der fast, men dukket opp i perioder, gjerne i følge med svenske flyttsamers reinflokker. De ble da gjerne skutt, eller dro tilbake til Sverige. Aaseth konkluderte med at det bare var i Finnmark man fant faste ulvestammer i 1936.

Tallene fra Norge og Sverige viser at antallet ulver som ble skutt årlig fortsatte synke på 1920-, 1930-, og 1940-tallet, og det lå stort sett på under 20 ulver årlig i begge land. Tallene tyder på at det, da som nå, var flere ulver i Sverige ettersom antallet skutte ulver var høyere der i disse tiårene. Selv om ulven nesten var forsvunnet fra hele landet, økte ikke toleransen nevneverdig. Jaktlovskomiteens innstilling til ny norsk jaktlov i 1939 viste at ulven stod i en særstilling blant politikerne: «Den gjør spesielt i enkelte år meget stor skade på sine steder både på reindriften og saueholdet så det neppe vil være riktig å beskytte den.» I loven om viltstell, jakt og fangst, som ble vedtatt i 1951, var det klart at det skulle være lov for alle norske borgere å jakte på ulven.

100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

Er Norge fremdeles lillebroren i utviklingen av velferdsstaten? Kommer navnetrendene fra Sverige? Hvordan forklarer vi forskjellene i BNP-utviklingen de siste hundre år? I 2005 er det hundre år siden den svensk-norske unionen ble oppløst. I den anledning gir Statistisk sentralbyrå ut en jubileumspublikasjon. Artiklene i publikasjonen tar for seg utviklingen i de to landene på en del sentrale samfunnsområder gjennom det siste århundret i lys av norsk og svensk statistikk. Temaene inkluderer blant annet forskjeller og likheter i levealder og fruktbarhet, næringsutvikling, samboerskap, BNP-utviklingen, tidsbruk, boliganalyse, grensehandel, navnetrender, likestilling, valgdeltakelse og velferdsstaten. En del av artiklene vil også publiseres i SSB-magasinet.

Publikasjonen gis ut i slutten av april 2005, og kan bestilles fra Salg- og abonnementservice.

Ulven fredes

I takt med at ulven forsvant fullstendig i Norge og Sverige, økte toleransen for gråbein. Svenske politikere vedtok i 1965 at ulven skulle fredes. Offisielt var det da ti ulver i Sverige, men senere har man kommet frem til at dette tallet nok var for høyt (SOU 1999:146). I Norge ble også viljen til å frede ulven større etter at den på det nærmeste var utryddet, og i 1973 ble den totalfredet. Det kunne likevel gis tillatelse til å skyte ulver som gjorde stor skade.

Hvorvidt det var noen skandinaviske ulver igjen i Norge og Sverige på dette tidspunktet, tas det ikke stilling til her. Men genetiske analyser tyder på at den skandinaviske ulven var utryddet, og at det var innvandrere østfra, fra Russland og Finland, og deres etterkommere, som etter hvert fikk nyte godt av ulvefredningen. Utover 1980- og 1990-tallet økte antallet ulver i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og på 2000-tallet har norske myndigheter åpnet for nedskyting av ulv. Fra jaktsesongen 1998/99 til 2003/2004 har det blitt registrert en avgang (jakt og ulykker) på 35 ulver i Norge, derav 17 stykker i 2001. I Sverige har det i svært liten grad forekommet registrert nedskyting av ulv de siste ti årene. På grunn av en sterkere fraflytting fra distriktene har ulven der i mindre grad kommet i konflikt med husdyrhold.


Se også tabellen: Rovdyr skutt. 1846-2003




Referanser

Johnsen, S. (1928): Rovdyr - og rovfuglstatistikken i Norge , Bergens Museums årbok 1929. Naturvidenskapelig rekke. Nr. 2.

SOU (1999:146): Rovdjuren.

Søbye, E. (2000): « Ulvejakt, mot og svindel », Statistisk sentralbyrå, [07.01.2005].

Aaseth, A.L. (1936): Våre ville pelsdyr , Særtrykk av N.J. & f. f.s tidsskrift 1935, Oslo: A/S Werner & CO.


Litteratur

Landbruksdepartementet (1949): Innstilling fra Jaktlovkomitéen. Komitéen opnevnt 29. mai 1937. Oslo: Marius Stamnes Boktrykkeri.

Ot.prp. nr. 9 (1951): Om 1. lov om viltstellet, jakt og fangst, 2. endring i fjelloven av 12. mars 1920.

St.meld. nr. 15 (2003/2004): Rovvilt i norsk natur.

Direktoratet for naturforvaltning (1998): Forvaltning av den skandinaviske ulvebestanden , Trondheim/Stockholm, [07.01.2005].

Kontakt