SSB analyse 2018/18: Formuesulikhet i Norge 1995–2016

Formuesulikheten øker

Publisert:

Data fra skattemeldingene og andre kilder viser at det er stor ulikhet både i fordelingen av boligformue og annen formue i Norge. Ulikheten har økt de siste årene; først og fremst fordi familiene med de største formuene har økt sin andel av totalformuen. Sammenligning av formuesutviklingen for ulike generasjoner tyder på at 68-generasjonen, født rundt 1950, har trukket vinnerloddet.

Thomas Pikettys dystre spådommer om framtidens fordeling av formue og inntekt i «Kapitalen i det 21. århundre» begrunnes med at formuene til de rikeste i OECD-landene har økt betydelig de siste 30 årene, og at den økte formuesulikheten også har smittet over på inntektsfordelingen. Oppmerksomheten har vært rettet mot Storbritannia og USA der økningen i økonomisk ulikhet har vært spesielt sterk.

Spådommen til Piketty bygger på en forutsetning om at den tradisjonelle fysiske kapitalen også vil ha avgjørende betydning for økonomisk ulikhet i framtiden, og at de dominerende privatformuene etter hvert vil vokse som en rullende snøball dels på grunn av arv og dels fordi avkastningsraten til kapitalen antas å bli større enn vekstraten i økonomien. Med dette dystre perspektivet skal vi bruke data fra de siste 21 årene til å beskrive nivået og utviklingen av formuesulikheten i Norge, og drøfte hvilken betydning alder og fødselsår har for akkumuleringen av formue. Et interessant spørsmål er om noen av fødselskohortene mellom 1940 og 1970 kan ha hatt spesielt store fordeler av samfunnsutviklingen de siste 50-60 årene?

Hva er formue?

Formue er i privatøkonomisk forstand definert som summen av den økonomiske verdien av de gjenstander og rettigheter som tilhører en person (eller institusjon) fratrukket eksisterende økonomiske forpliktelser. Nettoformue = bruttoformue - gjeld, der bruttoformue = realkapital (beregnet markedsverdi for primær- og sekundærboliger og næringseiendom + likningsverdi av annen fast eiendom, inklusive boligeiendom på gårdsbruk, anlegg og skog, driftsløsøre og andre eiendeler i næring samt innbo og løsøre) + skattepliktig bruttofinanskapital (bankinnskudd, andeler i aksje-, obligasjons- og pengemarkedsfond, aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer), og gjeld = gjeld til norske og utenlandske fordringshavere + andel av boligselskapets gjeld for eiere i borettslag. Tallene som presenteres i denne artikkelen er basert på dette formuesbegrepet. Det vil si at negative formuer også inngår i beregningsgrunnlaget, bortsett fra i tallfestingen av Gini-koeffisienten hvor negative formuer settes lik 0. Negativ formue skyldes at gjelden er større enn bruttoformuen.

Hvem er med i beregningene?

Familier der eldsteperson er 25 år eller eldre. Studenter er utelatt fra disse beregningene. Familier gruppert etter alder er basert på alderen til den eldste personen i familien. Vi gjør oppmerksom på at den offisielle formuesstatistikken er basert på hushold og at hushold i noen tilfeller kan inneholde flere familier.

Verdsetting av boliger

For de fleste familier er selveid bolig den klart største formueskomponenten. I OECD-landene har imidlertid måleproblemer gjort det krevende å gi en pålitelig historisk beskrivelse av hvordan fordelingen av formue har utviklet seg. I Norge har måleproblemene blant annet vært knyttet til verdsettingen av boliger i skatteligningen, som før 2010 har vært betydelig lavere enn markedsverdien. Fram til 2009 ble ligningsverdiene brukt i formuestatistikken til SSB, selv om de var betydelig lavere enn markedsverdiene.

Fra og med 2010 har imidlertid boligverdiene vært anslått på grunnlag av sammenhengen mellom salgssummer og ulike kjennetegn ved de solgte boligene; det vil si at en har beregnet markedsverdi for alle boligene i Norge (se Epland og Kirkeberg, 2012). For perioden 1995 til 2009 har tilsvarende data for solgte boliger også gjort det mulig å beregne markedsverdi for boliger i denne perioden (se Stubhaug, 2017). Disse beregningene er med i tallgrunnlaget for målingen av toppformuesandelene og formuesulikheten i denne artikkelen. Resten av datagrunnlaget er hentet fra skattemeldingene/selvangivelsene.

Fordeling av inntekt og formue varierer fra land til land

I følge våre beregninger eide de 10 prosent mest formuende 55 prosent av formuen i Norge i 2015, mens denne gruppa ifølge Balestra and Tonkin (OECD, 2018) eide 64, 52 og 79 prosent i henholdsvis Danmark, Storbritannia og USA. Det vil si at de 10 prosent med størst formue i Norge hadde i gjennomsnitt 5,5 ganger så stor formue som gjennomsnittsformuen på 2,5 millioner kroner, mens de 1 prosent mest formuende hadde i gjennomsnitt 21 ganger så stor formue som gjennomsnittet. Til sammenligning mottok de 1 og 10 prosent rikeste respektive 8 og 28 prosent av de totale markedsinntektene (arbeidsinntekt+kapitalinntekt) i denne perioden; 8 og 2,8 ganger gjennomsnittlig markedsinntekt.

Inntekt jevnere fordelt enn formue

De høye formuesandelene til de 10 og 1 prosent mest formuende antyder at formuene er betydelig mer ulikt fordelt enn de årlige familieinntektene. Noe av forskjellen kan skyldes aldersforskjeller, fordi familier bestående av eldre personer har hatt lengre tid til å spare og akkumulere formuer enn familier bestående av yngre personer. Dessuten kan de i større grad enn yngre familier ha mottatt arv. For å få et mer komplett bilde av utviklingen av formuesfordelingen skal vi derfor også se nærmere på formuesulikheten både blant og mellom familier hvor hovedpersonen er ung, middelaldrende eller eldre.

Formuesulikhet målt ved Gini-koeffisienten

For å måle formuesforskjellene mellom alle familiene i befolkningen eller i en gruppe av familier er det vanlig å bruke den såkalte Gini-koeffisienten. Gini-koeffisienten G tar verdien 0 når alle har lik formue og verdien 1 når all formue havner hos én familie. Jo lavere verdi den har, desto større likhet er det i fordelingen av formuene. Øker G, betyr det at formuesforskjellene har økt. Gini-koeffisienten kan uttrykkes som forholdet mellom gjennomsnittsforskjellen i formue i befolkningen og 2 ganger gjennomsnittsformuen; det vil si at viss både gjennomsnittet og forskjellene i formue var 2,5 millioner kroner, så ville Gini-koeffisienten bli 0,5.

Gini-koeffisienten blir brukt til å måle ulikhet i fordelinger av inntekt og formue. Inntekt og formue blir da sammenlignet med en kake som blir delt mellom personer eller familier og forutsettes å ha verdier som er større eller lik 0. I beregningen av Gini-koeffisienten i denne artikkelen blir derfor negative formuesverdier satt lik null. I beregningen av formuesandeler tar vi imidlertid også med negative verdier.

Boligformuer bidrar til å redusere formuesforskjellene

Boligformuen er den største formueskomponenten for folk flest i Norge og utgjør i dag i overkant av 71 prosent av bruttoformuen, mens den var 60 prosent i 1995. Boligformuen er jevnere fordelt enn annen formue (summen av næringseiendom og finanskapital). At en eier sin egen bolig vil derfor redusere ulikheten som skapes av annen formue, som vist i figur 1. Hvor mye ulikheten reduseres vil avhenge av sammenhengen mellom boligformue og annen formue; det vil si i hvilken grad størrelsen på boligformuen henger sammen med størrelsen på annen formue. Denne sammenhengen har vært klart positiv de siste 20 årene og er sterkere nå enn for 20 år siden. Dette viser at det er blitt mer vanlig å ha både stor boligformue og annen formue. Dessuten viser data at ulikheten i både total formue og boligformue er betydelig større enn ulikheten i fordelingen av inntekt.

1  I beregningen av Gini-koeffisienten er negative formuer satt lik 0. I figuren er også Gini-koeffisienten ganget med 100 og er dermed uttrykt i prosentenheter.

Figur 1. Ulikhet i fordelingen av boligformue og total formue¹

Gini totalformue (netto) Gini boligformue
1995 61.86863 52.744
1996 61.15143 52.715
1997 60.70376 53.175
1998 62.12277 54.105
1999 62.67508 55.559
2000 62.53859 56.078
2001 62.80335 56.535
2002 62.67841 55.961
2003 63.36523 55.681
2004 62.77764 55.654
2005 62.29933 55.623
2006 62.41776 55.613
2007 62.88904 55.723
2008 64.21816 54.997
2009 65.26132 54.522
2010 67.63844 56.029
2011 67.39253 56.326
2012 66.65986 55.845
2013 67.55558 57.474
2014 68.69383 58.404
2015 69.61331 59.552
2016 72.30211 60.916

Formuesulikheten målt ved Gini-koeffisienten har vært over 0,60 de siste 20 årene og har økt til 0,68 i 2010 og videre til 0,72 i 2016. Ulikheten i boligformue falt imidlertid litt fra 2000 til 2009, men har siden økt fra 0,55 i 2009 og til 0,61 i 2016. Det betyr at gjennomsnittsforskjellen (se boks om Gini) i formue i 2016 var 1,45 (1,45 =2 x 0,72) ganger så stor som gjennomsnittformuen. I 2016 var gjennomsnittsformuen på 2,7 millioner kroner, mens gjennomsnittsforskjellen var 3,8 millioner kroner.

Viss vi hadde sammenlignet formuene til to tilfeldig valgte familier ville vi etter gjentatte (tilfeldige) parvise trekninger av familier i gjennomsnitt ha funnet en forskjell på 3,8 millioner kroner. Tar vi hensyn til at mange familier har større gjeld enn formue, og dermed negativ nettoformue, vil gjennomsnittsforskjellen øke til 4,0 millioner kroner. Andelen av familiene med negativ nettoformue har vært forbausende stabil over tid og har ligget på 22-23 prosent de siste 20 årene.

Verdipapirer og annen finanskapital bidrar til økte formuesforskjeller

Ved å dekomponere ulikheten i fordelingen av total formue med hensyn på bidraget fra boligformue og annen formue finner vi at økningen i formuesulikhet først og fremst skyldes økende ulikhetsskapende bidrag fra annen formue. Forklaringen er at aksjer og andre verdipapir er blitt mer konsentrert i toppen av formuesfordelingen.

Figur 1 viser at formuesulikheten i Norge har vært svært stor de siste 20 årene, ikke minst når vi sammenligner med nivået på inntektsulikheten. Forskjellen på formuesulikhet og inntektsulikhet blir ekstra stor når vi også tar med verdien av offentlige tjenester som skole, barnehager, eldreomsorg og helse i målingen av inntekt (se Aaberge, 2016). Men en kan ikke se bort fra at deler av denne forskjellen til en viss grad kan skyldes at alderseffekter slår sterkere ut i fordelingen av formue enn i fordelingen av inntekt. Vi skal derfor se nærmere på betydningen av alder for formuesulikheten.

Størst ulikhet blant unge voksne

Tabell 1 viser at det ikke bare er generasjonsforskjeller som bidrar til ulikhet i fordelingen av formue. Aldersgruppene 25-34 og 65-74 har henholdsvis den laveste og høyeste gjennomsnittlige nettoformuen, mens ulikheten innad i aldersgruppene er størst for den yngste aldersgruppa og minst for den eldste aldersgruppa. Vi finner altså at det er negativ sammenheng mellom formuesulikhet og gjennomsnittsformue for aldersgruppene. Tabell 1 viser gjennomsnittlig formue og ulikhet for hver av aldersgruppene. Figur 2 gir et mer detaljert bilde av fordelingsmønsteret for hver av aldersgruppene og illustrerer effekten av alder.

Tabell 1. Fordeling av nettoformue i 2016

Til tabellen

I alle desilene bortsett fra desil 10 har de tre eldste aldersgruppene høyere, og til dels betydelig høyere, gjennomsnittsformue enn de tre yngste aldersgruppene. I den øverste desilen, de 10 prosent mest formuende i hver aldersgruppe, har imidlertid aldersgruppa 45-54 år kr 243 000 mer i gjennomsnittlig formue enn aldersgruppa 75+. Som det går tydelig fram av Figur 2 er det først og fremst forskjellen i størrelsen på formuene til de 10 prosent mest formuende familiene og formuene til resten av befolkningen som forklarer den høye Gini-koeffisienten. I tillegg bidrar som vi skal se også den store formuesulikheten blant de 10 prosent mest formuende.

1 Populasjonen av familier er delt inn i 10 like store grupper kalt desiler, der desil 1 representerer de 10 prosent laveste familieformuene og desil 10 representerer 10 prosent høyeste formuene.

Figur 2. Nettoformue etter desiler¹ og alder, 2016. Desilgjennomsnitt i 1000 kroner

25-34 år 35-44 år 45-54 år 55-64 år 65-74 år 75+
Desil 1 -1409.114 -1742.356 -1502.206 -1051.47 -224.986 -30.779
Desil 2 -405.078 -460.77 -249.636 -29.922 0 0
Desil 3 -177.024 -103.355 -8.493 116.512 326.271 0
Desil 4 -15.622 -0.641 133.568 653.332 1001.498 372.652
Desil 5 0 83.122 644.337 1233.945 1507.135 1048.167
Desil 6 25.12 507.962 1183.474 1774.039 2015.184 1558.504
Desil 7 234.609 1047.067 1726.713 2407.628 2622.12 2075.633
Desil 8 725.159 1612.938 2440.792 3292.392 3467.294 2745.029
Desil 9 1389.3 2479.662 3722.689 4939.995 4961.83 3827.572
Desil 10 5144.686 8655.748 12900 15900 14800 9361.022

68-generasjonen har vært spesielt heldig med samfunnsutviklingen

Tabell 1 viser at det er en klar positiv sammenheng mellom alder og nivået på formuen, mens det er negativ sammenheng mellom alder og ulikhet i fordelingen av formue; jo høyere alder desto større er gjennomsnittlig formue og desto mindre er formuesulikheten. Vi ser da bort fra den eldste aldersgruppa. En kan imidlertid ikke se bort fra at disse sammenhengene kan ha endret seg over tid som følge av politikkendringer, økonomisk vekst og endringer i befolkningssammensetningen. Selv om resultatene viser at formuen øker med alder, skal vi også undersøke om formuesutviklingen avhenger av hvilken fødselskohort en tilhører.

Figur 3 viser at de 15 første etterkrigs-kohortene, og til en viss grad kohortene fra krigsårene, har hatt en betydelig større økning i gjennomsnittlig formue enn fødselskohorter fra midten av 1960-, 1970- og 1980-tallet. Kohortene fra 1960- og 1970-tallet hadde imidlertid relativt høye gjennomsnittsformuer i 30-40 års alderen, men har seinere i livsløpet sakket akterut sammenlignet med kohortene fra 1940- og 1950 tallet.

Ved 55 års alder hadde 40- og 50-tallskohortene i gjennomsnitt om lag 50 prosent høyere formue enn gjennomsnittsformuen, mens 60-tallskohorten i gjennomsnitt hadde en formue som var 42 prosent høyere enn gjennomsnittformuen ved 55 års alder. Ved å sammenligne formuene til 50-, 60- og 70-tallskohortene ved 45 års alder finner vi at 50- og 60-tallskohortene hadde henholdsvis 4 og 2 prosent høyere formue enn gjennomsnittsformuen, mens 70-tallskohorten hadde 16 prosent lavere formue enn gjennomsnittsformuen. Sammenligner vi 40- og 50-tallskohortene ved flere aldre, finner vi imidlertid at 50-tallskohorten har hatt en gunstigere formuesutvikling enn 40-tallskohorten fra og med 59-års alder. Figur 3 bekrefter bildet av at 50-tallskohorten har hatt en gunstigere utvikling enn 60-tallskohorten og at 60-tallskohorten har hatt en gunstigere utvikling enn 70-tallskohorten.

En mulig forklaring på forskjellen mellom disse kohortene kunne være effekten av den økte innvandringen de siste 20 årene, men data viser at innvandringen bare har en marginal innvirkning på formuesforskjellen mellom de aktuelle kohortene. Om forskjellen mellom disse kohortene øker eller minsker ved høyere aldre i livsløpet enn det som framkommer av figuren, vil bare framtidige data kunne gi et presist svar på.

Figur 3a. Forholdet mellom kohortgjennomsnitt og totalgjennomsnitt av formue for 1940- og 1950-kohorten, etter alder

1940-kohorten 1950-kohorten
55 1.497099 1.472731
56 1.570313 1.539219
57 1.589288 1.567165
58 1.621774 1.599692
59 1.659667 1.639526
60 1.669989 1.718535
61 1.693547 1.716691
62 1.705293 1.734343
63 1.732806 1.808277
64 1.746229 1.845981
65 1.654798 1.878174

Figur 3b. Forholdet mellom kohortgjennomsnitt og totalgjennomsnitt av formue for 1950- og 1960-kohorten, etter alder

1950-kohorten 1960-kohorten
45 1.039701 1.01871
46 1.131465 1.040112
47 1.21003 1.098678
48 1.311266 1.162194
49 1.358671 1.166262
50 1.359872 1.178275
51 1.42249 1.215125
52 1.445104 1.263947
53 1.485042 1.319981
54 1.492973 1.369938
55 1.472731 1.421016

Figur 3c. Forholdet mellom kohortgjennomsnitt og totalgjennomsnitt av formue for 1960- og 1970-kohorten, etter alder

1960-kohorten 1970-kohorten
35 .5065576 .4368357
36 .5626677 .4952373
37 .6491102 .5307576
38 .7070305 .5478482
39 .7646872 .5618534
40 .8464122 .5844861
41 .8726001 .6379375
42 .905111 .7010746
43 .9229843 .7420222
44 .9406615 .7729502
45 1.01871 .8440695

Formuene til de mest velstående øker mest

De 10 prosent med størst formue eide 58 prosent av den private formuen i Norge i 2016, mens de 1 og 0,1 prosent mest formuende eide henholdsvis 21 og 8 prosent. Det betyr at de 10 prosent med størst formue hadde 5,8 ganger så stor formue som gjennomsnittformuen, mens de 1 og 0,1 prosent mest formuende hadde henholdsvis 21 og 80 ganger så stor formue som gjennomsnittsformuen. Med andre ord hadde de en gjennomsnittlig formue på henholdsvis 12,5, 50 og 275 millioner kroner. Til sammenligning eide topp 1 prosenten i fordelingen av boligformue 11 prosent av boligformuen i 2016, som er en økning fra 7-8 prosent i perioden 1995-2009. Utviklingen i andelen til topp 10, 1 og 0,1 prosent med størst formue og boligformue er vist i Figur 4. Vi ser at både andelen til de 10 prosent og 1 prosent mest formuende både i fordelingen av total formue og boligformue har økt betydelig fra 2012 til 2016.

Figur 4a. Andelen av totalformuen til topp 10, 1 og 0,1 prosent i Norge

Topp 10 prosent Topp 1 prosent Topp 0.1 prosent
1995 45.03424 14.772 6.131084
1996 44.31561 14.57956 5.977043
1997 43.77834 14.5607 6.014723
1998 45.78693 17.01487 7.682508
1999 46.36665 17.19308 7.597337
2000 46.04716 16.98713 7.415202
2001 46.21985 16.77098 7.316884
2002 46.0981 16.46199 6.981438
2003 47.04145 16.86086 7.083379
2004 46.14824 16.65059 7.206816
2005 45.54779 16.35931 7.212006
2006 45.79429 17.05401 8.005198
2007 46.454 17.77376 8.626743
2008 48.07895 18.81671 9.038187
2009 49.22409 19.31972 9.15135
2010 52.09967 19.76264 9.198742
2011 51.55088 19.07797 8.666313
2012 50.21227 17.8905 7.740479
2013 51.3819 17.96679 7.383012
2014 52.87594 18.73598 7.681362
2015 54.08558 19.4615 7.95579
2016 57.6601 21.03286 8.322409

Figur 4b. Andelen av boligformuen til topp 10, 1 og 0,1 prosent i Norge

Topp 10 prosent Topp 1 prosent Topp 0.1 prosent
1995 29.59958 6.631658 2.192014
1996 30.41596 6.759722 2.195774
1997 30.94464 6.961327 2.26566
1998 31.68989 7.20114 2.336128
1999 33.1284 7.456034 2.362983
2000 33.62172 7.617746 2.426928
2001 34.10651 7.812605 2.479017
2002 33.86724 7.852954 2.570393
2003 33.81601 7.886243 2.571273
2004 33.87582 7.719197 2.446964
2005 33.82167 7.359744 2.127136
2006 33.79712 7.316772 2.092412
2007 33.87589 7.283984 2.06998
2008 33.47573 7.175756 2.013271
2009 33.20182 7.074129 1.966659
2010 35.45458 7.531922 1.515418
2011 35.71866 7.579716 1.501388
2012 35.60486 7.580301 1.496167
2013 37.38311 8.356942 1.687843
2014 38.81864 9.070906 1.856995
2015 40.58221 9.894204 2.056221
2016 42.60028 10.88195 2.321345

Et interessant spørsmål er hvor ulikt fordelt formuen er blant topp 1 prosenten? Figur 5 viser hvordan formuesandelen til topp 1 prosenten er fordelt mellom de 0,01 prosent mest formuende - omkring 250 familier - og den resterende 0,99 prosenten. Figuren illustrerer bidraget til formuesulikheten blant de 1 prosent mest formuende familiene. Figuren viser at topp 0,01 prosenten (250 familier) eide 3,6 prosent av totalformuen i 2016 og at andelen økte fra perioden 1998–2003 til 2004–2010, men falt etter 2010.

Fallet skjedde dels som følge av finanskrisa i 2008-2009. Fra 2003 har de 0,01 prosent mest formuende på nytt hatt en svak økning i andelen av totalformuen. Denne gruppa hadde i 2016 en gjennomsnittlig formue på nær én milliard kroner, men lav verdsetting av deler av realkapitalen gir grunn til å tro at den gjennomsnittlige formuen er betydelig større. Dette problemet skal vi diskutere nærmere nedenfor.

1 De 1 prosent mest formuende er fordelt i tre grupper. Gruppen 99.99-100 inneholder de 0,01 prosent mest formuende. Gruppen 99.9-99.99 inneholder de neste 0,09 prosentene, mens gruppen 99-99.9 inneholder de siste 0,9 prosentene. Den blå linjen er summen av disse gruppene, altså formuesandelen til de 1 prosent mest formuende.

Figur 5. Dekomponering av formuesandelen til de 1 prosent mest formuende med hensyn til bidraget fra de 0,01 mest formuende og de resterende 0,99 prosent

99-99.9 99.9-99.99 99.99-100 Sum (topp 1 prosent)
1995 8.640913 3.669759 2.461325 14.772
1996 8.602517 3.576202 2.400841 14.57956
1997 8.545979 3.598049 2.416674 14.5607
1998 9.332363 4.297555 3.384953 17.01487
1999 9.595738 4.357883 3.239454 17.19308
2000 9.57193 4.362447 3.052755 16.98713
2001 9.454092 4.206772 3.110112 16.77098
2002 9.480551 4.188538 2.7929 16.46199
2003 9.777482 4.284205 2.799173 16.86086
2004 9.443771 4.267494 2.939322 16.65059
2005 9.147301 4.140561 3.071445 16.35931
2006 9.048815 4.324953 3.680246 17.05401
2007 9.147018 4.563542 4.063201 17.77376
2008 9.778519 4.952998 4.085189 18.81671
2009 10.16837 5.040303 4.111048 19.31972
2010 10.5639 4.851505 4.347237 19.76264
2011 10.41166 4.599686 4.066627 19.07797
2012 10.15002 4.229857 3.510623 17.8905
2013 10.58378 4.208328 3.174684 17.96679
2014 11.05462 4.363401 3.31796 18.73598
2015 11.50571 4.510043 3.445746 19.4615
2016 12.71045 4.691755 3.630653 21.03286

Underrapportering av formue

Dataene som benyttes i Statistisk sentralbyrås formuesstatistikk, og som ligger til grunn for beregningene presentert ovenfor, er beheftet med noen svakheter. Dette skyldes manglende observasjoner for noen viktige formueskomponenter og at den skattebaserte verdsettingen av fritidsboliger, næringseiendommer og annen realkapital kan ligge betydelig under markedsverdiene.

Den viktigste utelatte formueskomponenten er verdien av pensjonsrettighetene som oppnås i arbeidsmarkedet. Røstadsand (2017) gir en instruktiv diskusjon av hvor viktig denne komponenten er for sammenligningen av den finansielle formuen til norske og danske hushold.

Verdsettingen av ikke-børsnoterte aksjer er basert på bokførte verdier, som kan være betydelig lavere enn markedsverdiene. Dette er med på å forklare den store forskjellen på formuen til de 400 mest formuende i SSBs statistikkgrunnlag og formuesanslaget som blir publisert for de 400 med høyest formue i finansbladet «Kapital». De 400 med høyest formue i SSBs dataregister er imidlertid ikke nødvendigvis de samme 400 som inngår i Kapitals liste. I 2016 var den ligningsrapporterte formuen til de 400 med høyest formue 280 milliarder, mens den var anslått til 1 022 milliarder i Kapital. Ved å erstatte formuen til de 400 mest formuende i SSBs data med Kapitals anslag finner vi at totalformuen øker fra 6596 milliarder til 7344 milliarder; det vil si at formuesandelen til denne gruppa øker fra 4,2 prosent til 13,9 prosent. Men ved å sammenligne med total formue i Nasjonalregnskapet finner vi at det fortsatt er en forskjell på 1805 milliarder. Da er markedsverdier på boliger og annen eiendom også tatt med. Den ekstra formuen fordeler vi ved å gi samme prosentvise tillegg til familier med positiv formue og som ikke tilhører de 400 mest formuende. Disse endringene fører til at anslaget på formuesandelen til de 1 prosent med høyest formue i 2015 øker fra 20 til 25 prosent dette året. Til sammenligning fant Davies m. fl. (2017) på oppdrag fra Credit Suisse at de 1 prosent av personene (ikke familier) med størst formue eide 31 prosent av formuen i Norge, mens de fant 24 prosent for Storbritannia og 38 prosent for USA. Davies m. fl. (2017) har kombinert data fra Forbes liste over de mest velstående i Norge med data fra Nasjonalregnskapet.

Ved å sammenligne figur 6 med figuren for totalformue i figur 4a ser vi at andelen som tilfaller 10 prosenten med høyest formue øker med rundt 3 prosentpoeng, og at den øker med 6 prosentpoeng for topp 0,1 prosenten (rundt 2500 familier). Den går opp fra 8 til 14 prosent. Endringene i toppen av formuesfordelingen får selvsagt også betydning for formuesulikheten målt ved Gini-koeffisienten. Gini øker med rundt 20 prosentpoeng for hvert av årene i perioden 1995–2016. I 2015 fører det til at Gini-koeffisienten øker fra 0,696 til 0,716.

Figur 6. Anslag på andelen av totalformuen til topp 10, 1 og 0,1 prosent ved å kombinere data fra "Kapital", formuesstatistikken og Nasjonalregnskapet

Topp 10 prosent Topp 1 prosent Topp 0.1 prosent
1996 46.25182 18.52783 10.50739
1997 46.92347 20.18976 12.37031
1998 48.09249 21.24843 12.54142
1999 48.70358 21.50408 12.55766
2000 49.34575 22.67226 13.88642
2001 49.07207 21.83488 13.09082
2002 48.07487 20.23991 11.33554
2003 49.00347 20.80276 11.66668
2004 48.51926 20.99213 12.17923
2005 48.30341 21.24382 12.76368
2006 49.23906 22.86875 14.56611
2007 50.57861 24.60088 16.31577
2008 51.96399 25.44506 16.58326
2009 51.90011 24.25652 14.85688
2010 54.69862 25.11506 15.45067
2011 54.2779 24.57449 15.0508
2012 53.25564 23.67533 14.38621
2013 54.52079 24.11071 14.47873
2014 55.57036 24.22447 14.07457
2015 56.66478 24.68402 14.0567

Aaberge, R. (2016). Inntektsulikhet i Norge i lys av Piketty-debatten. Samfunnsspeilet (1). Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/inntektsulikhet-i-norge-i-lys-av-piketty-debatten

Balestra, C. and Tonkin, R. (2018). Inequalities in household wealth across OECD countries: Evidence from the OECD wealth distribution database (OECD Statistics Working Papers 2018/01). Hentet fra https://www.oecd-ilibrary.org/economics/inequalities-in-household-wealth-across-oecd-countries_7e1bf673-en

Davies, J., Lluberas, R. and Shorrocks, A. (2017). Global Wealth Report 2017 (Credit Suisse Research Institute 9/2017). Hentet fra https://www.credit-suisse.com/corporate/en/research/research-institute/global-wealth-report.html

Epland, J. and Kirkeberg, M. (2012). Wealth Distribution in Norway: Evidence from a New Register-Based Data (Rapporter 2012/35). Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/wealth-distribution-in-norway

Røstadsand, J. I. (2017). Norske og danske husholdninger har høyest gjeld i Norden. Samfunnsspeilet (2). Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/norske-og-danske-husholdninger-har-hoyest-gjeld-i-norden

Stubhaug, M. (2017). Housing and Wealth Inequality. (Mastergradsavhandling, Universitetet i Oslo). Hentet fra https://www.duo.uio.no/handle/10852/57702

 

Takk til Stig Arild Pettersen for å ha gitt oss tilgang til en excelfil med dataene fra Kapitals formueliste for årene 1995–2012.

Kontakt