Dyrere tannlegepasienter

Den offentlige tannhelsetjenesten undersøker og behandler omtrent en million pasienter hvert år. Det er interessant å studere ressursbruken og produktiviteten i tannhelsetjenesten som en del av det offentlige tjenestetilbudet.

Denne artikkelen drøfter to ulike indikatorer for produktivitet i den offentlige tannhelsetjenesten, og ser på utviklingen i perioden 2008–2017:

1) Hvor mange pasienter ferdigbehandles per 1 000 kroner utbetalt i lønn til offentlig ansatt personell?

2) Hvor mange pasienter per arbeidsdag ferdigbehandles i gjennomsnitt av offentlige tannleger og tannpleiere?

Færre behandlede pasienter per lønnskrone siden 2008

I 2017 ble det behandlet 0,5 pasienter per 1 000 kroner i reallønnsutgifter. Det er en reduksjon på 27 prosent, fra 0,6 i 2008. I 2017 kostet det 2 215 kroner å undersøke og behandle en pasient, mot 1 613 kroner i 2008.

Produktiviteten og behandlingskostnadene per pasient påvirkes av aktivitet, ressursinnsats og ressursutnyttelse. Redusert antall behandlede pasienter per reallønnskrone indikerer at produktiviteten i tannhelsetjenesten er redusert. Men når produksjonen måles som antall behandlede pasienter, tas det ikke hensyn til kvaliteten på tjenestene eller pasientenes behandlingsbehov. Økte utgifter per behandlede pasient trenger derfor ikke bety lavere produktivitet. Økte utgifter per behandlede pasient kan skyldes at tjenestene som leveres, har bedre kvalitet enn tidligere, eller at det behandles relativt flere ressurskrevende pasienter enn før. 

Flere ressurskrevende pasienter

At tannhelsetjenesten behandler relativt flere ressurskrevende pasienter, kan være en viktig årsak til at utgiftene per behandlede pasient har økt. Sammensetningen av de prioriterte gruppene har endret seg mye i perioden, slik at gruppen som helhet har blitt mer ressurskrevende å behandle. Psykisk utviklingshemmede, institusjonsbeboere, hjemmetjenestemottakere og andre prioriterte personer utgjør en større andel av pasientene i dag enn i 2008. Dette er små pasientgrupper, men de er tidkrevende og vanskelige å behandle på grunn av kompliserte sykdomshistorier.

Barn og unge, den største prioriterte gruppa, har også blitt mer krevende å behandle. Selv om gruppa har blitt relativt mindre, har behandlingsbehovet blant dem som undersøkes økt. Parallelt med at tannhelsa generelt sett har blitt bedre, er innkallingspraksisen endret. Pasientene kalles inn til undersøkelse individuelt etter behov, slik at de med dårlig tannhelse innkalles oftere enn de med god tannhelse. Dette vil utnytte ressursene bedre, men konsekvensen er at færre pasienter blir undersøkt siden en behandling i snitt tar lengre tid.

Stor variasjon mellom fylkene

Antall behandlede pasienter per 1 000 reallønnskroner har falt i alle fylker siden 2008, men i ulik grad. Nedgangen har vært minst i Sør-Trøndelag og Telemark, og størst i Hordaland og Nord-Trøndelag. De fleste fylkene har hatt en reduksjon på mellom 20 og 30 prosent.

Variasjonen i målt produktivitet mellom fylkene kan ha flere årsaker. I hvor stor grad man behandler voksne, varierer fra fylke til fylke og gir derfor ulike utslag. For eksempel har befolkningen i de nordligste fylkene dårligere tannhelse enn i resten av landet. Samtidig går de sjeldnere til tannlegen, men har flest akutte tannlegebesøk. Siden en pasient skal være ferdig behandlet for å telles med, kan mange akuttpasienter, som bare får behandling for det som haster, bidra til at pasientbehandlingen fremstår mindre i noen fylker enn den egentlig er.

Lavere målt produktivitet i noen fylker kan også skyldes variasjon i enhetskostnadene ved undersøkelse og behandling. Høye enhetskostnader gjør det dyrt å produsere tjenester på grunn av smådriftsulemper, lange reiseavstander eller mangel på arbeidskraft. Sogn og Fjordane og de nordligste fylkene er eksempler på desentraliserte fylker med store avstander. Der bruker tannhelsepersonell mye tid på reising mellom klinikker som ligger spredd i fylkene. 

Tannleger og tannpleiere behandler 2,9 pasienter per dag

I 2017 behandlet offentlige tannleger og tannpleiere i gjennomsnitt 2,9 pasienter per arbeidsdag. Det er en reduksjon på 17 prosent, fra 3,5 pasienter i 2008. Siden behandlingen har blitt mer komplisert, har økningen i årsverk og timeverk vært større enn økningen i antall behandlede pasienter.

Fylkesvis er antall behandlede pasienter per arbeidsdag redusert med mellom 36 prosent i Nord-Trøndelag og 2 prosent i Akershus. Rogaland er det eneste fylket der antall behandlede pasienter per dag har økt, fra 4,0 i 2008 til 4,2 i 2017.

Hvordan kan produktiviteten i tannhelsetjenesten økes?

Selv om det er vanskelig å måle produktiviteten i offentlig sektor, antyder begge indikatorene som er brukt i denne artikkelen at produktiviteten i tannhelsetjenesten er redusert de siste ti årene. Siden kompleksiteten i behandlingen har økt, er det likevel ikke mulig å trekke en entydig konklusjon rundt utviklingen. Når antall behandlede pasienter brukes som mål på produksjon, skilles det ikke mellom pasienter med ulike behandlingsbehov. Når pasientsammensetningen har endret seg i perioden, er det ikke mulig å vite om reduksjonen i antall behandlede pasienter skyldes lavere produktivitet, eller økt kvalitet. Bedre behandlingskvalitet innebærer økt produktivitet selv om antall behandlede pasienter reduseres.

Videre kan produktivitetsvekst generelt sett oppnås gjennom bedre arbeidsorganisering, teknologisk utvikling og økt kompetanse. God arbeidsorganisering gir bedre utnyttelse av arbeidskraften, lavere kostnader og raskere behandling av pasienter. En studie har vist at tannleger og tannpleiere kan fordele oppgavene bedre seg imellom: Tannleger bruker nær 40 prosent av tiden til å utføre arbeidsoppgaver som også tannpleiere kan gjøre. Likevel har forholdstallet mellom tannleger og tannpleiere vært stabilt i perioden. Siden 2013 har folketrygden ytt stønad til behandling hos tannpleiere for tannsykdom som tannpleiere er kvalifisert til å behandle. Tannpleiere har dermed fått selvstendig refusjonsrett. Dette kan kanskje bidra til bedre oppgavedeling mellom personellgruppene på sikt.

Teknologisk utvikling, nytt utstyr, og medisinsk teknologi kan også bidra til økt produktivitet i pasientbehandlingen. Samtidig leverer offentlig sektor i stor grad tjenester med mindre muligheter for produktivitetsgevinster gjennom innføring av ny teknologi. Det er fordi helse- og velferdstjenester ikke lar seg automatisere like lett som mange andre varer og tjenester. Det innebærer blant annet at kvaliteten på behandlingen i stor grad avhenger av at tannlegen har god nok tid til hver pasient. I tillegg er tannhelsetjenesten, som andre helsetjenester, et viktig ledd i å avdekke omsorgssvikt mot barn og unge. Derfor kan et barn bli kalt inn til en undersøkelse der hovedformålet er å prøve å avdekke omsorgssvikt.

Som offentlig helsetjeneste kan tannhelsetjenesten dermed ha dårligere mulighet for produktivitetsvekst og ressursbesparelser enn andre tjenester. Det viktigste for å opprettholde en best mulig produktivitet kan dermed være å fortsatt innkalle hver pasient etter behov, og samtidig legge vekt på å organisere arbeidet på best mulig måte. Samtidig vil det være behov for bedre mål på produksjonen i offentlig sektor som i større grad tar hensyn til kvaliteten på tjenestene. Bedre metoder for måling av kvalitet vil kunne gi bedre produktivitetsmål, og dermed også mulighet til bedre behandling.