av Vebjørn Aalandslid

I internasjonal sammenheng er ikke deltakelsen ved norske stortingsvalg spesielt høy; Norge kommer på 49. plass i en undersøkelse av valgdeltakelsen i verdens demokratier på 1990-tallet. Sammenlignet med våre nordiske naboer er deltakelsen i Norge markert lavere enn i Sverige, Danmark og Island - men høyere enn i Finland.

I historisk sammenheng har også den norske valgdeltakelsen gjennomsnittlig vært lavere enn valgdeltakelsen i Sverige og Danmark. Alle de nordiske landene opplevde en nedgang i den samlede valgdeltakelsen på 1990-tallet (selv om vi opplevde et oppsving i valgdeltakelsen i 1997). I Sverige opplevde man en sterk nedgang fra valget i 1994 til valget i 1998 hvor valgdeltakelsen sank med 6 prosentpoeng. Likevel ligger den svenske valgdeltakelsen godt over den norske. I Danmark har ikke nedgangen i valgdeltakelse på 1990-tallet vært like stor som i Norge og Sverige.

Sammenstilling av valgdeltakelsen i verdens demokratier på 1990-tallet, som viser at Norge ligger på en 49. plass¹, er foretatt av det svenske demokratiinstituttet IDEA .

Valgdeltakelsen har sunket i de fleste europeiske land de siste årene. Spesielt gjelder dette Storbritannia hvor valgdeltakelsen har sunket med mer enn 18 prosentpoeng siden 1992. Ved årets parlamentsvalg var valgdeltakelsen på 59 prosent i Storbritannia. Bildet er likevel ikke entydig, noen land har hatt en økning i valgdeltakelsen på 1990-tallet. I Tyskland har valgdeltakelsen økt fra 77 prosent i 1990 til 83 prosent i 1998. Selv om valgdeltakelsen i gjennomsnitt har sunket i EU-området i løpet av de siste årene, er det fortsatt et godt stykke igjen til valgdeltakelsen i USA. I USA har valgdeltakelsen ved de siste presidentvalgene vært rundt 50 prosent.

I skandinavisk sammenheng er den norske valgdeltakelsen lav ved lokalvalg. I Sverige var valgdeltakelsen ved forrige lokalvalg 78 prosent, i Danmark 70 prosent. Tendensen til fallende valgdeltakelse ved lokalvalg har ikke gjort seg gjeldene i like sterk grad i Sverige. Det må legges til at lokalvalg holdes på samme dato som riksdagsvalg i Sverige. For både Danmark og Sverige har derimot valgdeltakelsen vært svært lav ved valgene til EU-parlamentet. Ved siste valg til EU-parlamentet i Danmark var valgdeltakelsen på 50,5 prosent, i Sverige var den så lav som 38,8 prosent.

Forestillingen om en lite deltakende norsk befolkning er imidlertid ikke entydig. Under folkeavstemningen om EU var valgdeltakelsen rekordhøye 89 prosent, den høyeste valgdeltakelsen noensinne i Norge. Og sammenligner vi valgdeltakelsen ved lokalvalg med europeiske land utenfor Norden, finner vi en frammøteprosent som er langt lavere enn i Norge (Bjørklund 1999).

Det søkes ikke her å forklare forskjellene i deltakelse landene imellom, da disse forskjellene ikke lar seg beskrive uten grundige nasjonale studier. Men noe generelt er det mulig å si om valgdeltakelse. I statsvitenskapen er det vanlig å skille mellom såkalte rasjonelle valgforklaringer og forklaringer basert på sosiale og demografiske karakteristika for å forstå hvorfor velgerne stemmer eller ikke. Rasjonell aktør-modellen bygger på teorier fra Rational Choice hvor man antar at folk treffer et rasjonelt valg når de bestemmer seg for å stemme eller ikke. Gevinsten ved det å stemme veies opp mot hvorvidt den enkeltes stemme påvirker valgutfallet og hvor viktig dette vurderes å være. Bare hvis fordelene veier tyngre enn kostnadene, vil den rasjonelle velger bruke stemmeretten. Dette leder ofte til det såkalte "stemmeparadokset". Hvorfor stemmer de fleste velgere i demokratier når sannsynligheten for at en enkelt stemme skal påvirke mandatfordelingen er tilnærmet lik null, slik at gevinsten ved det å stemme alltid vil være mindre enn kostnadene? En annen retning i statsvitenskapen bygger på sosiologiske modeller. Deltakelse ved valg sees her i forhold til variabler som alder, kjønn, bosted og inntekt. Gjennom kjennskap til disse variablene kan en forutsi deltakelse i befolkningen. Begge disse modellene har vært nyttige for å forstå hvorfor grupper av mennesker stemmer, men har hatt liten forklaringskraft for å forstå individuell valgdeltakelse (Grofman 1983).

Lokalvalget i 1963 og stortingsvalget i 1965 utmerker seg med spesielt høy valgdeltakelse. Begge disse valgene var såkalte mobiliseringsvalg. Kommunevalget i 1963 fikk svært høy valgdeltakelse, bl.a. fordi valget ble sett på som et støttevalg til Arbeiderpartiregjeringen i forbindelse med omstendighetene rundt Kings Bay. Valget i 1963 som var også det første valget med tv-dekning. Valget i 1965 har i ettertid blitt sett på som det store mobiliseringsvalget - aldri har valgdeltakelsen vært så høy ved noe stortingsvalg i Norge. Dette valget var også det første med todagers valg. Etter tiår med Arbeiderpartistyre så man en sterk mobilisering på borgerlig side. Ifølge professor i sammenlignede politikk Stein Rokkan, representerte denne mobiliseringen noe varig, valgdeltakelsen forble stabil på et høyere nivå etter at mobiliseringen fant sted (Rokkan 1970). Ved stortingsvalget i 1973 gikk valgdeltakelsen noe ned, statsvitere forklarer denne nedgangen med det krysspresset som mange velgere hadde blitt utsatt for ved folkeavstemningen i 1972. Svaret på kryssende lojaliteter mellom parti og stemmegivning ved folkeavstemningen ble hjemmesitting ved det påfølgende stortingsvalget. Denne nedgangen var derimot ikke varig, og ved valget i 1977 var valgdeltakelsen tilbake på nær samme nivå som før folkeavstemningen.

På samme måte som at den økte valgdeltakelsen på 1960-tallet representerte en mobilisering av velgerne så kan det være fristende å snakke om en tilsvarende demobilisering på 1990-tallet. Med hensyn til stortingsvalg er denne nedgangen slett ikke dramatisk, noe man kanskje kunne få inntrykk av i norsk presse, valgdeltakelsen i 1997 var den samme som i 1957. Oppsvinget vi fikk i valgdeltakelse i 1997 forklarer valgforskerne Aardal og Valen bl.a. med muligheten til å avgi stemmer gjennom posten. Ved valget i 1993 fant man at nedgangen i valgdeltakelsen kunne forklares med mangelen på reelle regjeringsalternativer - noe som førte til passivitet ved valget. Dette endret seg ved valget i 1997 og var også med å forklare den økte deltakelsen ved dette valget. 10. september vil vi få svar på om valgdeltakelsen forblir på nivået fra 1997.

¹ For mer informasjon se http://www.int-idea.se/voter_turnout/voter_turnout_pop1.html . I noen land så som Belgia, Luxemburg, Hellas og Australia er det stemmeplikt. Sanksjonene forbundet ved det ikke å stemme varierer, men stemmeplikt vanskeliggjør en direkte sammenligning med disse landene.
² Valgdeltagelsen er her regnet på kryss i manntallet, slik at man får en felles valgdeltagelse for kommunestyre- og fylkestingsvalget.

Mer informasjon: vebjorn.aalandslid@ssb.no, tlf. 62 88 52 20

Kilder:

• Bjørklund Tor (1999): Et lokalvalg i perspektiv, Tano Aschehoug
• Danmarks Indenrigsministerium, valgstatistikk
• Grofman B (1983): Models of voter turnout: a brief idiosyncratic review, Public Choice 41
• IDEA http://www.int-idea.se/voter_turnout/
• Islands statistikk, valgstatistikk
• Rokkan S (1979): Citizens, Elections, Parties, Universitetsforlaget Bergen
• Statistikcentralen Finland, valgstatistikk
• Statistisk sentralbyrå (SSB), valgstatistikken
• Statistiska centralbyrån (SCB), valgstatistikk
• Aardal B og Valen H (1995): Konflikt og opinion, NKS-Forlaget
• Aardal B, Valen H, Narud H M, Berglund F (1999): Velgere i 90-årene, NKS-Forlaget

Mer informasjon om valgdeltakelse: Vebjørn Aalandslid, tlf. 62 88 52 20, e-post: vebjorn.aalandslid@ssb.no.

Se også hjemmeside for Stortingsvalg

Tabeller

• Tabell 1 Valgdeltakelse ved valg til nasjonalforsamlinger i Norden. 1945-2000. Prosent
• Tabell 2 Valgdeltakelsen ved lokalvalg i Norden. 1945-2000. Prosent