Samfunnsspeilet, 2012/3

Parforhold og livskvalitet

Tilfreds med livet? Samlivet betyr mer for kvinner enn for menn

Hvorvidt vi opplever livet som godt, er sterkt avhengig av om vi lever i et parforhold, og om forholdet er bra. Blant dem som lever i dårlig fungerende forhold eller er skilt/separert, er fire-fem ganger så mange utilfreds med livet sammenlignet med dem som har gode parforhold. Særlig for kvinner er tilfredsheten nært knyttet til hvordan samlivet fungerer. Enslige, framfor alt menn, har høyere livskvalitet om de inngår i et kjæresteforhold. Enslige menn med kjæreste er mindre utilfredse og ensomme enn andre enslige.

Menn og kvinner i gode parforhold har høyere livskvalitet enn de som lever i dårlig fungerende forhold, viser analysen av den nasjonale intervjuundersøkelsen LOGG 2007 som presenteres i denne artikkelen (se tekstboks om datagrunnlag). Om lag en av ti blant dem som lever i et godt fungerende samliv, er utilfreds med tilværelsen. Det samme gjelder fire av ti blant dem som lever i samliv de opplever som dårlig.

Blant dem som lever i dårlig fungerende forhold, er tre ganger så mange ensomme og deprimerte som blant de best fungerende. Også denne sammenhengen er nokså lik for menn og kvinner, men kvinner oppgir at de er noe mer ensomme og deprimerte i samlivet, uansett samlivskvalitet.

Datagrunnlag

Datamaterialet for denne artikkelen er hentet fra Studien av livsløp, generasjon og kjønn (LOGG) 2007, en nasjonal intervjuundersøkelse gjennomført av Statistisk sentralbyrå og forskningsinstituttet NOVA. Undersøkelsen omfatter et utvalg av befolkningen i alderen 18-79 år. Disse ble først intervjuet per telefon, og etter intervjuet mottok alle et selvutfyllingsskjema de skulle sende inn. Frafallet i intervjuundersøkelsen var 40 prosent. I det postale tillegget var frafallet 27,5 prosent. I alt var nettoutvalget 14 892 personer for telefonintervjuet og 10 794 personer for selvutfyllingsskjemaet ( Bjørshol mfl. 2010 ).

Etablerte sannheter

Et av de mest etablerte funnene i samfunnsforskningen er at gifte og samboende har bedre psykisk helse og høyere livskvalitet enn enslige (se Mastekaasa og Næss 2011 for en oversikt), der «enslige» er alle som ikke er gift eller samboende. Mye av denne forskningen byr imidlertid på enkelte problemer. Det tas som regel ikke hensyn til forskjeller i samlivskvalitet. Intuitivt ville en forvente at et dårlig fungerende forhold, preget av konflikter, kritikk og mangel på forståelse, har helt andre konsekvenser for livskvalitet enn et samliv preget av det motsatte: aksept, støtte og forståelse.

Det tas heller ikke alltid hensyn til de store forskjellene innenfor gruppen av enslige. Et viktig aspekt ved disse forskjellene er at mange enslige har en intim, romantisk relasjon (kjæreste), selv om de ikke lever i samliv, og kanskje til og med foretrekker en slik ordning framfor å leve med en partner. Konsekvensen av disse problemene kan være at velferdsbetydningen av gode parforhold undervurderes.

I denne artikkelen ser vi nærmere på de nevnte problemene, ved hjelp av et norsk datasett som gir muligheter for å ta hensyn til samlivskvalitet, og om de enslige har kjæreste eller ikke. Vi vil vise konsekvensene av samlivsstatus og -kvalitet for tre velferdsproblemer: liten tilfredshet med livet, depresjon og ensomhet.

Tidligere forskning om intime relasjoner

Det finnes noe forskning som har tatt for seg et bredere spektrum av intime relasjoner enn det som er vanlig, fra ekteskap til samboerskap og kjæresteforhold. En studie av unge amerikanere skilte mellom ekteskap, samboerskap, «dating» med en fast person, «dating» med flere samtidig og å være helt uten partner. Det viste seg at subjektiv livskvalitet steg med økende grad av forpliktelse i forholdet, slik at livskvaliteten var lavest for dem uten partner og for dem som «datet» flere, noe bedre for dem som hadde «datet» en fast person eller var samboere, og høyest blant de gifte (Dush og Amato 2005).

En nederlandsk undersøkelse (Soons mfl. 2009) bekrefter funnene i den amerikanske. Tilfredsheten med livet stiger når en person får kjæreste, øker enda mer når han eller hun blir samboer, og får et ytterligere lite løft ved overgangen til ekteskap. Denne undersøkelsen er en panelundersøkelse hvor det er mulig å kontrollere for egenskaper ved individene som ikke varierer over tid. Det innebærer at resultatene ikke kan tilskrives stabile personlighetsforskjeller.

Bedre å være skilt enn ulykkelig gift?

Dush og Amato (2005) viser at kvaliteten på parforholdet betyr mye for livskvaliteten. Selv ved kontroll for samlivskvalitet øker tilfredsheten med livet jo mer forpliktende samlivsformer individene inngår i. Uavhengig av kvalitet oppleves «dating» som mindre tilfredsstillende enn et ekteskap. De to forskerne sammenligner imidlertid ikke, slik vi gjør i denne artikkelen, de som er uten partner med de som lever i samliv av god eller dårlig kvalitet.

Dette er gjort i annen forskning. En amerikansk undersøkelse fant at de som har ulykkelige kjærlighetsforhold, er mer deprimerte enn de som mangler en samlivspartner eller kjæreste (Ross 1995). Andre undersøkelser viser at de som lever i ulykkelige ekteskap, på flere områder har det verre enn de som skiller seg (Hawkins og Booth 2005). Personer som lever i lite tilfredsstillende ekteskap har også høyere blodtrykk enn enslige (Holt-Lunstad mfl. 2008).

En oppsummerende analyse av 93 forskjellige undersøkelser om sammenhengen mellom «personlig velvære» (som særlig omfatter depresjon, men også fysisk helse, tilfredshet med mer) og ekteskapets kvalitet, fant at det personlige velværet steg i takt med ekteskapets kvalitet; dette ble bekreftet både i tverrsnittsundersøkelser og i panelundersøkelser hvor en følger de samme personene over tid (Proulx mfl. 2007).

Det er sannsynligvis gjensidig forsterkende årsaksrelasjoner mellom parforholdets gode eller dårlige kvaliteter og velvære. For eksempel kan økninger i depressive symptomer føre til sterkere konflikter i parforholdet, som igjen bidrar til økninger i depressive symptomer og så videre. Forskjellige undersøkelser tyder likevel på at virkningen av parforholdets kvaliteter på velvære og livskvalitet er sterkere enn påvirkningen motsatt vei (Proulx mfl. 2007). På grunnlag av en omfattende panelundersøkelse, der mer enn 60 000 norske mødre ble fulgt fram til barna var tre år, ble det vist at tilfredsheten med parforholdet på ett tidspunkt kunne forutsi tilfredsheten med livet på et seinere tidspunkt, framfor alt i graviditets- og spebarnsfasen (Dyrdal mfl. 2011). I denne livsfasen bidro tilfredsheten med livet også til å forutsi mødrenes tilfredshet med parforholdet, men ikke i samme grad.

Separerte og skilte

Blant de enslige er det særlig de separerte som er utsatt for depresjon og forringet livskvalitet (Stack og Eshlemann 1998; Bromet mfl. 2011). De separerte er midt oppe i den ofte krisepregede prosessen med å håndtere et ekteskapsbrudd.

De separerte utgjør som regel en liten gruppe i intervjuundersøkelser, og mange studier har derfor lagt hovedvekten på de skilte og andre grupper enslige. Ifølge Reneflot og Mamelund (2011) er det de skilte enslige som er mest utsatt for depresjon og angst, og som har høyest bruk av ulovlige narkotiske stoffer. De enslige som aldri har vært gift, har imidlertid vel så ofte opplevd vold. I denne analysen kontrolleres det ikke for om de skilte og ugifte enslige inngår i et kjæresteforhold, som vi skal gjøre videre i denne artikkelen.

Fornøyd med livet?

I LOGG-intervjuene denne artikkelen bygger på, er det spurt hvor fornøyd intervjupersonen er med livet «nå for tiden», på en skala fra 0-10, hvor 0 betyr «ikke fornøyd i det hele tatt» og 10 betyr «svært fornøyd». De aller fleste er godt fornøyd, svært få har verdier under 5. I analysen skiller vi ut en gruppe som har relativt lav tilfredshet, det vil si verdier mellom 0 og 7, som utgjør om lag en fjerdedel (23 prosent) av befolkningen.

Det er også stilt spørsmål om psykisk helse i LOGG. Her ser vi nærmere på ett av dem, nemlig om intervjupersonene har «vært deprimert» den siste uken. Andelen som har vært deprimert litt av tiden eller oftere, utgjør 18 prosent av befolkningen.

Den siste indikatoren vi ser på, er opplevelsen av ensomhet. Følgende spørsmål er stilt: «Hender det at du føler deg ensom?» Vi ser på andelen som føler seg ensomme ofte eller av og til.

Samlivskvalitet

Samlivskvalitet er målt gjennom svar på fire påstander. Intervjupersonene skal angi hvor enige de er i disse på en skala fra 0 til 10, hvor 0 er «svært uenig» og 10 er «svært enig». Påstandene er: 1. «Vi tenker likt om hva som er viktig i livet», 2.«Vi har ofte konflikter», 3. «Hun/han kritiserer meg ofte» og 4. «Hun/han forstår meg når jeg har problemer».

For å lage en indeks er svarverdiene på spørsmål 2 og 3 snudd på hodet, slik at høyere verdier innebærer færre konflikter (spørsmål 2) og mindre kritikk (spørsmål 3). Svarverdiene er deretter summert og dividert på 4, som gir en indeks for samlivskvalitet som varierer mellom 0 og 10. De som skårer høyt på denne indeksen, lever altså (slik de selv beskriver det) i forhold preget av lite kritikk og konflikter, og hvor det er stor grad av verdifellesskap og forståelse.

Samlivsstatus etter hvor godt samlivet er

Forklaringsfaktoren vi er mest opptatt av i denne artikkelen, er samlivsstatus. Denne variabelen, med i alt sju verdier, er laget på følgende måte:

Først har vi skilt ut dem som lever i samliv, enten som gifte eller samboere. Istedenfor å se disse under ett, slik det ofte gjøres i forskningslitteraturen, deler vi dem i tre grupper, avhengig av hvor godt samlivet fungerer (se boks om samlivskvalitet).

Vi skiller mellom tre kategorier av samlivskvalitet blant gifte og samboende. De som lever i svært gode parforhold (skår 9-10 på indeksen, se boks om samlivskvalitet), i dårlig fungerende parforhold (skår <6 på indeksen) og en mellomkategori (skår 6-8.99).

De enslige er delt i fire kategorier: de som har kjæreste, de ugifte, de som er enker eller enkemenn, og endelig de skilte og separerte. De tre siste kategoriene representerer altså det som ofte kalles single: de som verken lever i samliv eller har kjæreste.

Vi skiller ikke mellom samboerskap og ekteskap. Nyere forskning, både i Norge og i USA, tyder på at disse samlivsformene har nokså like effekter på opplevd livskvalitet (Musick og Bumpass 2012; Reneflot og Mamelund 2011; Mastekaasa og Næss 2011).

Personlighet, tillit, mestring

Det postale skjemaet i LOGG-undersøkelsen inneholder en rekke spørsmål som kan knyttes til personlighetsforskjeller, blant annet brukes kortversjon av «Big Five Inventory», som måler fem personlighetsdimensjoner: ekstraversjon (utadvendthet), vennlighet, kontroll, emosjonell stabilitet og fantasi (Engvik 1993). En nyere oversettelse som er nær identisk med versjonen brukt i LOGG, er vurdert og gjengitt i Engvik og Clausen 2011).

I tillegg til de fem sentrale personlighetsdimensjonene inkluderes et mål på tillit til andre, samt en skala for mestring, som skal måle i hvilken grad en person opplever å ha kontroll over de viktigste kreftene som styrer hans eller hennes liv (Pearlin mfl. 1981).

Andre forklaringer bak psykisk velvære

Det er en rekke omstendigheter som kan bidra til å forklare variasjoner i psykisk helse og velvære. Her trekkes slike forklaringsfaktorer inn i to trinn:

Først (i modell 1) vises hvordan sammenhengen mellom samlivsstatus og livskvalitet ser ut når det kontrolleres for bosted (landsdel, sentralitet), alder, utdanningsnivå, arbeidstilknytning og antall barn, i en såkalt multivariat analyse. I neste trinn (modell 2) vises hvordan sammenhengene endrer seg når det i tillegg kontrolleres for opplevd økonomisk situasjon, egenvurdert helsetilstand, religiøs aktivitet og ulike problemer i barndommen. Vi trekker også inn variabler som kan si noe om forskjeller i personlighet, tillit til andre og mestringsevne (se boks om personlighet).

En rekke undersøkelser viser at det er en nær sammenheng mellom de «fem store» personlighetsdimensjonene og subjektiv livskvalitet (Nes og Tambs 2011). Det er viktig å kontrollere for personlighetsforskjeller siden det kan tenkes at de både påvirker livskvaliteten, og hvor godt et parforhold fungerer. For eksempel kan emosjonell ustabilitet og liten grad av vennlighet både bidra til at parforholdet skranter og til lavere tilfredshet med livet.

Analysene i denne artikkelen er gjort for menn og kvinner hver for seg. Tidligere analyser gir ikke noe entydig bilde av kjønnsforskjellene. I den sammenfattende analysen til Proulx mfl. (2007) er effekten av samlivskvalitet på personlig velvære sterkere for kvinner enn for menn. Det gjaldt riktignok bare når en så på sammenhengen på ett tidspunkt. I panelundersøkelser hvor en følger personer over tid, ble det ikke funnet signifikante forskjeller mellom kjønnene.

Figur 1. Indikatorer på livskvalitet, etter samlivskvalitet. 2007. Prosent

Figur 1. Indikatorer på livskvalitet, etter samlivskvalitet. 2007. Prosent

Figur 2. Indikatorer på livskvalitet blant ulike grupper enslige. 2007. Prosent

Figur 2. Indikatorer på livskvalitet blant ulike grupper enslige. 2007. Prosent

Store forskjeller - også blant enslige

Figur 1 og 2 viser forskjellene etter samlivsstatus og samlivskvalitet, for de tre indikatorene på livskvalitet og psykisk helse.

Det første en kan legge merke til, er hvor store forskjellene er, og at de i flere tilfeller er vel stå store innenfor kategoriene i samliv / ikke i samliv som mellom dem.

Blant dem som lever i samliv av høy kvalitet, er det under en av ti som er relativt utilfreds med tilværelsen. Blant dem som lever i samliv som fungerer dårlig, er mer enn fire av ti lite tilfredse. Figur 1 viser også at om lag tre ganger så mange er ensomme og deprimerte blant dem som lever i dårlig fungerende forhold, sammenlignet med de best fungerende. De relative forskjellene er nokså like for menn og kvinner. Vi ser imidlertid at uansett samlivskvalitet er kvinner noe mer deprimerte og ensomme i samlivet enn menn.

Det er også store forskjeller blant de enslige, særlig for menn (figur 2). 23 prosent av enslige menn med kjæreste er relativt misfornøyde med livet, mens andelen blant skilte og separerte (uten kjæreste) er vel dobbelt så høy. Noe tilsvarende ser vi for ensomhetsfølelse og depresjon. I kvinnegruppen er forskjellene mindre, selv om også kvinner med kjæreste gjennomgående kommer bedre ut enn de skilte og separerte. Vi kan legge merke til at enslige, ugifte menn skiller seg markert fra enslige med kjæreste, mens forskjellene mellom disse kategoriene er mindre blant kvinner.

Kvinner i dårlig samliv minst tilfredse

Hvilke grupper som kommer dårligst ut, varierer noe mellom de tre indikatorene. Blant kvinner er det de som lever i dårlig fungerende samliv som har lavest tilfredshet, sammen med de skilte og separerte. For menn ser vi en klarere tendens til at de skilte og separerte er minst tilfredse.

Mønsteret for depresjon er mindre klart, men blant menn kommer alle grupper enslige, med unntak av de som har kjæreste, relativt dårlig ut, sammen med de som lever i vanskelige samlivsforhold. Blant kvinner er det de som lever i dårlige forhold eller som er skilt/separert som er mest deprimert. Ensomhet ser i større grad ut til å være knyttet til tapet av en ektefelle, enten dette er gjennom skilsmisse/separasjon eller dødsfall, både for menn og kvinner.

Består forskjellene når flere kjennetegn tas inn?

Når vi tar hensyn til at disse gruppene skiller seg fra hverandre ved andre kjennetegn, som også kan påvirke den opplevde livskvaliteten, består da forskjellene? I den første modellen tar vi med bostedsregion, sentralitet, alder, utdanningsnivå, arbeidstilknytning og antall barn. Analysemetoden er såkalt logistisk regresjon. Referansegruppen, som er satt til 1, er hele tiden de som lever i parforhold av høy kvalitet. Jo høyere tallverdi (oddsrate over 1) de andre samlivskategoriene har, jo høyere sannsynlighet har de for å oppleve misnøye, depresjon eller ensomhet, kontrollert for de andre faktorene i modellen. I denne analysen er alle forskjeller fra referansegruppen statistisk sikre (på 5 prosent-nivå), med to unntak i tabell 2 (markert med en parentes rundt tallene).

Tabell 1, modell 1, viser at tilfredsheten med livet blant menn er høyest for dem som lever i samliv av høy kvalitet. Dernest kommer de som lever i samliv av middels kvalitet. Enslige menn med kjæreste er mer misfornøyde enn disse gruppene, men likevel mindre misfornøyde enn andre enslige og de som lever i parforhold av dårlig kvalitet.

Det samme mønsteret er til stede hos kvinner, unntaket er at de som lever i dårlig fungerende samliv, er den mest misfornøyde gruppen. Det er her vi finner den største kjønnsforskjellen - kvinner i dårlig fungerende forhold er betraktelig mer misfornøyde enn de som lever i svært gode forhold (kjønnsforskjellen er statistisk sikker). Oddsraten er hele 12,5. En forskjell sammenlignet med den enkle tabellanalysen er for øvrig at de ugifte, enslige mennene kommer om lag like dårlig ut som skilte og separerte når vi kontroller for kjennetegn som alder, utdanning og yrkestilknytning.

I den andre modellen tar vi også hensyn til at gruppene kan skille seg fra hverandre i egenskaper knyttet til personlighet, i tillegg til økonomiske forhold, helse, barndomsopplevelser og religiøs aktivitet. Som ventet reduserer disse faktorene forskjellene en god del. Likevel gjenstår markerte forskjeller. Både blant menn og kvinner kommer alle de «reelt» single dårlig ut sammenlignet med «godt gifte», i tillegg til de som lever i vanskelige samliv. Tilfredsheten hos enslige ugifte er like lav som for andre enslige.

Hovedforskjellen mellom kjønnene er at tilfredsheten innenfor parforholdet varierer mer blant kvinner. Å leve i samliv med dårlig kvalitet er verre for kvinner enn for menn, ser det ut til, sammenlignet med et godt samliv. Kvinner er også mindre fornøyd med «bare» å ha en kjæreste enn det menn er.

Dårlig parforhold forbundet med depresjon


I tabell 2 gjør vi samme analyse for andelen som har vært deprimert i løpet av siste uke før intervjuet.

Igjen ser vi tydelige forskjeller, avhengig av kvaliteten på samlivet. Både i modell 1 og 2 er de som lever i dårlig fungerende parforhold vel så deprimerte som de enslige uten kjæreste.

Igjen ser vi også forskjeller innenfor gruppen av enslige, men denne gang bare blant menn. Enslige menn med kjæreste er omtrent like lite deprimerte som menn i gode parforhold (modell 2), mens den tilsvarende gruppen blant kvinner er like deprimert som andre enslige. Det er bare i denne gruppen at vi finner en nevneverdig kjønnsforskjell. Forskjellen er imidlertid ikke statistisk sikker, og kan med andre ord være et utslag av tilfeldigheter. Også forskjellene mellom de ulike gruppene av enslige menn er innenfor de statistiske feilmarginene.

Sterk sammenheng med ensomhet

I tabell 3 ser vi nærmere på sammenhengen mellom ensomhetsopplevelse og samlivstilknytning/-kvalitet. Som ventet er sammenhengene svært sterke. Det mest slående er hvor mye større risikoen for å rapportere om ensomhet er blant enslige menn uten kjæreste sammenlignet med menn som oppgir at de lever i gode parforhold. Denne forskjellen, som gir seg uttrykk i oddsrater over 12, er særlig tydelig i modell 2, der vi kontrollerer for personlighetskjennetegn.

Blant kvinner er forskjellene mindre, og her går hovedskillelinjen mellom single som har gjennomgått en eller annen form for tap av ektefelle, og de andre. Dårlige parforhold øker risikoen for ensomhet, også når det kontrolleres for helsetilstand, personlighetsforskjeller med mer. Selv et dårlig fungerende samliv ser imidlertid ut til å gi en viss beskyttelse mot ensomhet, sammenlignet med et liv som enslig (modell 2).

Som en kan se av tabellen, er menn relativt sett (sammenlignet med referansegruppen) mer ensomme når de er single enn det kvinner er. Denne kjønnsforskjellen er statistisk sikker. For enslige menn gjør det en stor forskjell på risikoen for ensomhet om en har en kjæreste eller ikke. Blant kvinner er forskjellen sammenlignet med enslige ugifte langt mindre, og innenfor de statistiske feilmarginene.

Det er framfor alt sammenhengen mellom dårlig samlivskvalitet og ensomhet som svekkes når det kontrolleres for personlighetsforskjeller. Det kan, som nevnt, tenkes at liten grad av vennlighet og en emosjonelt ustabil personlighet både skaper problemer i parforholdet og er forbundet med en sterkere opplevelse av ensomhet. Helseproblemer er et annet eksempel på egenskaper som både kan påvirke ensomhetsopplevelsen og parforholdet.

Samlivskvalitet særlig viktig for kvinners tilfredshet

I tråd med annen forskning har vi vist at det er en sammenheng mellom samlivskvalitet og opplevelsen av livskvalitet. Det er framfor alt tilfredsheten med livet som er betydelig lavere hos dem som lever i vanskelige parforhold. Sammenhengen er særlig sterk blant kvinner. Kvinner som lever i dårlig fungerende forhold, er vel så deprimerte og utilfredse som enslige uten kjæreste. Blant menn er det samme tilfelle for depresjon. Men selv et dårlig fungerende forhold gir øyensynlig en viss beskyttelse mot ensomhet, sammenlignet med enslige som har opplevd et tap av ektefelle, og som ikke har funnet seg en ny partner.

«Bare» å ha kjæreste ser ut til å ha særlig stor betydning for menn. Ikke minst gjelder det risikoen for å oppleve ensomhet. Blant kvinner er det ingen sikre forskjeller i ensomhetsrisiko mellom de som har kjæreste, og de som er enslig ugift, mens det er en markert forskjell for menn. Funnene for kjæreste bekrefter for øvrig annen forskning, at livskvaliteten for dem som har kjærester, ligger et sted mellom livskvaliteten for gifte/samboende og for single.

At det gjenstår betydelige forskjeller mellom samlivsstatusene, selv ved en relativt omfattende kontroll for personlighetsforskjeller, helsetilstand med mer, styrker antakelsen om kausale prosesser, det vil si at det faktisk er slik at våre kjærlighetsrelasjoner påvirker og styrer hvordan vi opplever livet. Helt sikre kan vi imidlertid ikke være. Det er sannsynlig at årsaksretningen også går den andre veien, fra livskvalitet til samlivskvalitet og -status, som tidligere forskning har vist (Proulx mfl. 2007; Dyrdal mfl. 2011).

Referanser

Bjørshol, E., M. Høstmark, og B.O. Lagerstrøm (2010): Livsløp, generasjon og kjønn. LOGG 2007. Dokumentasjonsrapport, Notater 19/2010, Statistisk sentralbyrå.

Bromet, E. mfl. (2011): Cross-national epidemiology of DSM-IV major depressive episode, BMC Medicine 9, 90.

Dush, C.M.K. og P.R. Amato (2005): Consequences of relationship status and quality for subjective well-being, Journal of Social and Personal Relationships 22(5), 607-625.

Dyrdal, G.M., E. Røysamb, R. Bang Nes og J. Vittersø (2011): Can a Happy Relationship Predict a Happy Life? A Population-Based Study of Maternal Well-Being During the Life Transition of Pregnancy, Infancy and Toddlerhood, Journal of Happiness Studies 12 (6), 947-962.

Engvik, H. (1993): «Big Five» på norsk, Tidsskrift for Norsk Psykologforening 30(9), 884-896.

Engvik, H. og S.E. Clausen (2011): Norsk kortversjon av Big Five Inventory (BFI-20), Tidsskrift for Norsk Psykologforening 48, 869-872.

Hawkins, D.N. og A. Booth (2005): Unhappily ever after: Effects of long-term, low-quality marriages on well-being, Social Forces 84(1), 451-471.

Holt-Lunstad, J., W. Birmingham og B.Q. Jones (2008): Is There Something Unique about Marriage? The Relative Impact of Marital Status, Relationship Quality, and Network Social Support on Ambulatory Blood Pressure and Mental Health, Annals of Behavioral Medicine 35, 239-244.

Mastekaasa, A. og S. Næss (2011): «Ekteskap og familie», s. 170-183 i S. Næss, T. Moum og J. Eriksen (red.): Livskvalitet. Forskning om det gode liv. Bergen: Fagbokforlaget.

Musick, K. og Bumpass, L. (2012): Reexamining the Case for Marriage: Union Formation and Changes in Well-Being, Journal of Marriage and Family 74, 1-18.

Nes, R.B. og K. Tambs (2011): «Personlighet og livskvalitet», s. 103-110 i S. Næss, T. Moum og J. Eriksen (red.): Livskvalitet. Forskning om det gode liv. Bergen: Fagbokforlaget.

Pearlin, L.I., M.A. Lieberman, E.G. Menaghan og J.T. Mullen (1981): The stress process, Journal of Health and Social Behavior, 22: 337-356.

Proulx, Christine M., Heather M. Helms and Cheryl Buehler (2007): Marital Quality and Personal Well-Being: A Meta-Analysis, Journal of Marriage and Family, 69, 576-593.

Reneflot, A. og Svenn-Erik Mamelund (2011): The Association Between Marital Status and Psychological Well-being in Norway, European Sociological Review, advance access, 5. Januar 2011 (DOI: 10.1093/esr/jcq069).

Ross, C.E. (1995): Reconceptualizing Marital Status as a Continuum of Social Attachment, Journal of Marriage and Family, 57, 129-140.

Soons, J.M., A.C. Liefbroer og M. Kalmijn (2009): The Long-Term Consequences of Relationship Formation for Subjective Well-being, Journal of Marriage and Family 71, 1254-1270.

Stack, Steven and J. Ross Eshleman (1998): Marital Status and Happiness: A 17-Nation Study, Journal of Marriage and the Family, 60, 527-536.

Tabeller: