Tallenes trollmann

Med sitt omfattende faglige virke, teoretiske innsikt og analytiske evner bidro han til å stake ut kursen for gjenreisingen av Norge etter krigen og legge premissene for videreutvikling av landet. Boka "Hva krigen kostet Norge" er for lengst en klassiker i så måte. Ideen unnfanget Aukrust under et gulsottangrep, men med mye strev og møye ble den etter hvert ferdig i samarbeid med Petter Jakob Bjerve.

Men det var på Orkdal Landsgymnas det begynte.

Måtte bli sosialøkonomi

- Hvorfor ville du egentlig bli sosialøkonom, Aukrust?

Det måtte bare bli slik. Jeg var nok i min ungdom et såkalt lyst hode. "Bror min leste bøker frivillig" skrev broder Kjell en gang. Med foreldre som var villige til å bekoste en fullverdig utdanning, og med en god artium i 1935 fra præceteristfabrikken Orkdal Landsgymnas, stod de fleste studieveiene åpne. Jeg vurderte lenge medisin, kjemiingeniørstudiet, realfag eller jus. Far - Lars O. Aukrust -landbruksskolebestyreren og Bondepartipolitikeren med røtter fra Lom, håpet nok at jeg skulle velge Norges Landbrukshøgskole. Far satt på Stortinget i perioden 1933 til 1935. Som medlem av Universitets og fagskolekomiteen fikk han til behandling "lov om økonomisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo". Proposisjonen om denne loven leste jeg i påskeferien året før jeg tok artium. Dermed var valget gjort. Siktemål og fagkrets for det nye studiet var midt i blinken for en gymnasiast med samfunnsengasjement og gryende politisk interesse. Jeg fikk følge av Petter Jakob Bjerve og senere også Ole Arnstad, klassekamerat av meg og sambygding av Bjerve.

- Du har aldri angret på ditt faglige veivalg?

Nei, jeg ville gjøre nytte for meg i samfunnet og som sosialøkonom og senere forskningssjef i SSB håper jeg kanskje å ha bidratt med mitt, sier Aukrust

Meritter

Aukrusts merittliste er lang som et godt år, og bare noe av det viktigste blir det plass til i denne sammenhengen.

Etter sin embetseksamen i 1941 var Aukrust sekretær i forsyningsdepartementet til 1945 og fra 1945 til 1946 konsulent i Det økonomiske samordningsråd og byråsjef i Statistisk sentralbyrå 1946 til 1951. Aukrust var dosent på Norges Landbrukshøgskole fra 1951 til 1953, deretter forskningssjef i SSB fra 1953 til han gikk av med pensjon i 1984.

Da han ble ansatt som forskningssjef var det bare en annen med samme tittel i Norge, Gunnar Randers ved Institutt for atomenergi på Kjeller.

Doktorgraden

Innimellom alle andre oppgaver ble også alvdølen Aukrust Dr. philos. Han forsvarte sin doktorgradsavhandling om den teoretiske og praktisk oppbyggingen av et nasjonalregnskap i Gamle festsal ved Universitetet i Oslo høsten 1956. Den siste ansatte i Byrået som tok doktorgrad før Aukrust, var Julie Backer i 1938. Den neste var Petter Jakob Bjerve.

Den teoretiske delen av avhandlingen til Aukrust ble publisert i serien Sosiale og økonomiske studier (SØS), mens den praktiske utformingen ble gitt ut som offisielt norsk nasjonalregnskap.

Jeg var nok ganske nervøs da jeg iført kjole og hvitt inntok doktorandens kateter i Universitetets gamle festsal.. Men Ragnar Frisch og Johan Vogt viste seg å være vennligsinnede opponenter som ikke var ute etter å ta meg. Frisch gjorde et nummer av måten som beregningsresultatene var publisert på. Der hvor jeg hadde brukt tidsserier i tabellform mente Frisch at krysstabeller ville gitt bedre oversikt; et poeng som vi oppholdt oss ganske lenge ved, minnes jeg. Til sist utbrøt Frisch, lett oppgitt "Men kjære Aukrust, da kunne vi jo like godt skrive hvert tall på en lapp og legge alle lappene i en hatt!" Svaret datt ut av meg: "Vi er i Statistisk sentralbyrå akkurat nå i ferd med å legge nasjonalregnskapet over på hullkort, og det betyr nettopp ett tall på hvert kort ". Jeg burde nok gitt svaret en noe mer ærbødig form, men den ikke sakkyndige forsamlingen mente nok at opponenten nå var satt kraftig til veggs og svarte med kraftig applaus. Dette likte nok Frisch dårlig og jeg kunne ha bitt tungen av meg, men gjort var gjort og det gikk jo bra til slutt. Etterpå var det festmiddag. Og to dager senere mottok jeg mitt første brev med "Doctor philos" utenpå konvolutten. Det var regningen for doktormiddagen fra "Biltmore" selskapslokaler, forteller Aukrust og humrer over minnene.

Visjoner

- Hvilke visjoner hadde du for forskningsavdelingen?

Målet for avdelingen skulle være å komme fram til en kvantitativ modell for den norske økonomien. Den måtte være generell nok til å dekke alle viktige sider av vår økonomi. Den måtte være så detaljert, ha så mange variable, at den tillot oss å gjennomføre forholdsvis inngående analyser av spesialområder når dette var nødvendig. Jeg så for meg at veien framover måtte gå gjennom utforskning av de enkeltrelasjoner som måtte danne byggesteiner i modellen. Visjoner om modellbygging som forskningsprosjekt delte jeg med Frisch ved Universitetets sosialøkonomisk institutt. Men mens instituttet hovedsakelig var opptatt av modellenes arkitektur, mente jeg at oppgaven til SSB, skritt for skritt og på empirisk grunnlag, var å skaffe til veie byggematerialene som trengtes for å gjøre modellene operative. Jeg så nærliggende forskningsoppgaver blant annet på feltene konsumundersøkelser, investeringsundersøkelser, utenrikshandel, kryssløpsanalyse pengeøkonomi og prisdannelse. Etter hvert har det vokst fram en hel familie av ulike generelle og spesielle analysemodeller. Og mot slutten av min tid i SSB foregikk det omorganiseringer som gjorde at ansvaret for demografisk forskning, ressurser og miljø ble lagt til Forskningsavdelingen. Tallet på ansatte ved avdelingen kom opp i omkring 100. For meg ble det umulig å følge alle deler av arbeidet i detalj, men jeg var omgitt av en rekke glimrende, dyktige og stødige medarbeidere.

For snill

- Hvordan var det å være sjef for så mange undersåtter?

Dette måtte gå på intuisjon, og stort sett ble tingene tatt på sparket. Som sjef hadde jeg antakelig en tendens til å være for snill, og hadde store problemer med å si til folk at de burde ta seg sammen. På den annen side var jeg påpasselig med å løfte på telefonrøret og si noen rosende ord når noen hadde gjort seg fortjent til det. En kan kanskje si at jeg ledet mer med ros enn med ris, og jeg var ikke innstilt på å hindre at folk tok seg tid til en prat. Min hovedtanke har vært at ledelse ikke i første rekke er å ta beslutninger, men å skape relasjoner mellom mennesker der alle tar ansvar for et målrettet samspill. Målt på denne måten, holdt ledelsesstilen min muligens mål, sier Aukrust.

Fortsatte

Som Bjerve før ham, fortsatte Aukrust å vanke i Byrået etter oppnådd pensjonsalder. Helt fram til 1993 delte de to klarttenkende karene et lite bortgjemt kontor oppe på "loftet" i SSB. Nesten som Knoll og Tott holdt de følge i omkring 60 år; helt fra tiden ved Orkdal landsgymnas og fram til de valgte å avslutte sin daglig dont i Byråets tenkeloft.

- Kranglet dere aldri?

Nei, egentlig ikke, men det var nok enkelte emner vi i ettertid behendig unngikk å ta opp igjen.

- Et eksempel?

EF-saken og avstemningen i 1972 var en påkjenning. Jeg var klar NEI-mann, men Petter Jakob (Bjerve) kjempet på JAsiden, sier Aukrust.

- Enkelte forsøker igjen å sette EUsaken og spørsmålet om norsk medlemskap på det politisk kartet. Hva mener du i dag?

Omtrent det samme som tidligere og er fortsatt nei-mann. Nå som den gang, mener jeg vi har lite å tjene på å melde oss inn i fellesskapet. Dessuten blir EF eller EU ganske enkelt for digert for meg.

- For digert!?!

Det blir sjelden trivelig i for store hus, sier Aukrust så snusfornuftig som bare en innfødt alvdøl kan være.

Ut i verden

Aukrust har slett ikke bare gjort seg bemerket på den hjemlige arena gjennom årene. Også i en rekke ulike internasjonale sammenhenger har han gjort sin røst hørt...og blitt lyttet til.

- Noen særlige viktige oppgaver for deg i utlandet?

1950 og 60-årene var en periode da det blant innvidde spøkefullt ble sagt:" Do the national accounts and see the world!". Nasjonalregnskap var blitt et motetema. Metodespørsmål ble diskutert i møter ved FN i Geneve og OECD i Paris og i regi av IARIW (International Association for Research in Income and Wealth) på ulike steder i Europa. Eksperter med den riktige erfaring var etterspurte rådgivere av land som ennå ikke hadde fått sine systemer i orden. Mye av det jeg skrev om nasjonalregnskap i disse årene var bidrag til møter holdt rundt omkring i verden. For meg personlig var virksomheten i IARIW i årenes løp særlig viktige. Jeg var styremedlem i foreningen i årene 1959 til 1967 og president 1963 til 1965. Da foreningen fikk sitt eget tidsskrift (Review of Income and Wealth) i 1966, tok jeg også på med oppgaven som redaktør med Per Sevaldson som assistent. Ordningen varte helt fram til 1971 og bladet ble redigert fra Statistisk sentralbyrå, sier Aukrust.

Personlige kontakter

Den internasjonale møtevirksomheten gav nyttige faglige lærdommer og dessuten verdifulle personlige kontakter. Mange av mine utenlandske venner lærte jeg å kjenne gjennom sosialt samvær ved ulike møter.

- Noen høydepunkter?

En "høyst uformell organisasjon, var "Dutch-UK-Polish-Norwegian Drinking Club", treffende nok forkortet DUCKPOND. Den ble stiftet ved et nachspiel på erkebiskopens reserverte og luksuriøse rom under et IARIWmøte på et ellers spartansk kloster i Irland. DUCKPOND hadde som sitt uttalte formål: "...to stimulate international understanding and friendships through leaving no bottles unemptied". Navnet til tross; noe drikkelag var det ikke. Dette var en ramme omkring uformelle, men særdeles viktige sammenkomster hvor tanker og ideer kunne luftes på kryss og tvers.

Rikskjendis

Odd Aukrust ble etter hvert rikskjendis blant annet med kommentarer til den økonomiske situasjon i Norge. Det er blitt mange intervjuer, artikler og foredrag i radio, fjernsyn og aviser gjennom årene. Mannen fra Alvdal har vært et kjært intervjuobjekt blant journalistene, ikke minst fordi han har evnet å uttrykke seg begripelig om kompliserte forhold. Noen ganger har han høstet applaus. Andre ganger kritikk, men like fullt har mannen markert seg i terrenget.

- Mener du fortsatt at sterkere satsing på kunnskap er et middel til vekst?

Ja, men med dagens it-teknologi er det ikke sikkert det er behov for å bygge svære sentralt plasserte utdanningsenheter. Bygging av kunnskap er noe av det viktigste vi kan gjøre også i forhold til nasjonens økonomiske vekst. Forskningsparken på Blindern, kunnskapssentre i Trondheim, Tromsø og andre steder er av stor betydning. Det som gjør susen er gjerne det som skjer i små miljøer.

- Bør vi bruke mer av oljemilliardene?

Nei, vi må være forsiktige. Det hjelper lite å pøse på med milliarder når det ikke er folk nok til å fylle stillingene.

- Du holder fast ved at miljøvern er viktig?

Selvfølgelig, det er overraskende lite å tape, men mye å hente ved å investere i godt miljøvern. Det er farlig å overse forsøplingen. Husk, alt som settes i produksjon, blir avfall i en eller annen form på ett eller annet tidspunkt.

- Og i alle disse sammenhengene mener du Forskningsavdelingen og Statistisk sentralbyrå ellers har noe å bidra med?

Selvsagt. Byrået skal sikre tallene, fakta, opplysningene, analysere og beskrive situasjon samt legge fram alternativer og konsekvenser. Så får politikerne velge veien å gå, sier Odd Aukrust.