Hvem bytter til norsk statsborgerskap?

Norsk statsborgerskap gir rett til opphold og arbeid i Norge, og gir muligheten til å delta i og påvirke sentrale demokratiske beslutningsprosesser i samfunnet. Retten til å stemme ved stortingsvalg og muligheten til å bli valgt inn som stortingsrepresentant gjelder kun for norske borgere. Noen offentlige stillinger og verv innenfor blant annet retts-, politi- og fengselsvesenet og utenrikstjenesten er også forbeholdt norske statsborgere. I tillegg gir statsborgerskapet rett til norsk pass og beskyttelse gitt av norske myndigheter i utlandet. Samtidig innebærer norsk statsborgerskap også visse plikter, som å avtjene verneplikt i Norge.

Trygghet og tilknytning

Det synes opplagt at den tryggheten norsk statsborgerskap gir gjennom varig beskyttelse og garantien mot utvisning til andre land, er av stor betydning for innvandrere som er kommet til Norge på grunn av flukt og vanskelige kår i opprinnelseslandet. Videre er det naturlig at innvandrere som har bodd i Norge en stund og eventuelt har opparbeidet en samfunnsmessig og kulturell tilknytning til landet, ønsker å delta i det norske samfunnet på lik linje med norske statsborgere.

Det å skifte statsborgerskap kan også være et vanskelig og emosjonelt valg, ettersom det i de fleste tilfeller innebærer et krav om å si fra seg det opprinnelige statsborgerskapet (se tekstboks om statsborgerskap, side 8). For personer som er sterkt tilknyttet opprinnelseslandet og eventuelt vurderer å reetablere seg der, vil det antagelig være mindre viktig å søke norsk statsborgerskap. Unntaksvis kan norsk statsborgerskap gis uten at det gamle er annullert, men det er kun i tilfeller der hjemlandets regime skaper vanskeligheter for innvandreren (Pettersen 2012).

Stor økning på 30 år

Antallet overganger til norsk statsborgerskap har økt kraftig i perioden 1977-2011, men med store svingninger i løpet av perioden (se figur 1). I 1977 var det 890 innvandrere som byttet til norsk statsborgerskap, mens det i 2011 var 11 860. Innvandrere utgjorde 83 prosent av alle overganger i 2011, og 71 prosent av alle overganger siden 1977. Resten av overgangene var blant norskfødte med innvandrerforeldre og personer med én utenlandsk forelder. Det å være født i Norge gir ikke automatisk rett til norsk statsborgerskap (se tekstboks om statsborgerskap).

Økningen i antallet overganger har sammenheng med den generelle økningen i innvandringen til Norge, mens svingningene i stor grad kan forklares med store flyktningstrømmer i enkelte perioder.

Det generelle kravet om at den som søker norsk statsborgerskap må ha bodd i Norge i minst syv år (se tekstboks om statsborgerskap), gjør også at toppene i overgangene oppstår 7-10 år etter en flyktningstrøm (se figur 1). For eksempel kan økningen på midten av 1990-tallet knyttes til økt innvandring til Norge syv til ti år tidligere, da det kom mange flyktninger fra Iran, Vietnam, Sri Lanka og Chile.

Det historisk høye tallet på overganger i 2007 kan føres tilbake til innvandringen av flyktninger fra Kosovo, Somalia, Afghanistan og Irak på slutten av 1990-tallet.

I tillegg er det sannsynlig at en del dette året ville sikre seg norsk statsborgerskap før endringene som fulgte med den nye statsborgerloven, særlig det nye kravet om gjennomført norskopplæring fra 1. september 2008 (se tekstboks om statsborgerskap). Dette kan også være en viktig årsak til nedgangen i 2008, at færre søkte, eller at flere fikk avslag på grunn av at de nye kravene ikke var innfridd.

Økningen de siste par årene kan derfor ses på som et etterslep av personer som måtte vente noen år for å innfri de nye kravene. I tillegg har det vært en kraftig økning i innvandringen til Norge etter EU-utvidelsen østover i 2004, hvorav noen innfrir botidskravet i 2011.

7 av 100 innvandrere ble norske statsborgere i 2011

At antallet som søker og får norsk statsborgerskap, øker i takt med økt innvandring, er naturlig, men sier lite om den faktiske tilbøyeligheten til å bli norsk statsborger. Hvor mange av dem som kan ta norsk statsborgerskap, har faktisk gjort det? Varierer det over tid, etter landbakgrunn, etter årsaken til innvandringen eller kjønn? For å få svar på dette konstruerer vi en naturaliseringsrate (se tekstboks om begreper).

Naturalisering er en internasjonal betegnelse for prosessen hvor personer med utenlandsk statsborgerskap aktivt søker vertslandets statsborgerskap. I norsk sammenheng betyr det at de som ifølge statsborgerlovens bestemmelser kvalifiserer til norsk statsborgerskap, søker om dette og får innvilget søknaden.

Raten eller andelen definerer vi som antallet årlige naturaliseringer per 100 bosatte innvandrere med utenlandsk statsborgerskap og minst syv års botid. Vi tar med botid for å få belyst tendensen til naturalisering i den gruppen som faktisk kan ta norsk statsborgerskap etter loven. Naturaliseringsraten sier altså noe om andelen av dem som et gitt år kan ta norsk statsborgerskap, som faktisk har gjort det dette året.

I 2011 ble 7 av 100 innvandrere norske borgere (se figur 2). Vi finner relativt store svingninger i raten i takt med innvandringsmønsteret 7-10 år tidligere, men generelt kan vi si at raten steg fra et bunnivå på 1980-tallet til en topp på midten av 1990-tallet, for så å synke igjen til dagens nivå.

Mange flere som kunne blitt norske borgere

Utviklingen ligner altså den vi så for overganger til norsk statsborgerskap frem til 2003. Tilbøyeligheten til å ta norsk statsborgerskap er ikke like stor de senere årene som man kan få inntrykk av ved å se på antallet overganger alene. Det skyldes at antallet innvandrere med utenlandsk statsborgerskap og minst syv års botid øker kraftigere enn antallet blant disse som tar norsk statsborgerskap (se figur 3). Eventuelle endrede holdninger over tid kan være en forklaringsfaktor. For noen grupper, særlig fra «eldre» flyktningland der innvandringen har stoppet opp, kan det også være en «hard kjerne» som ikke ønsker å skifte statsborgerskap.

Nedgangen i 2008 kan derimot ha sammenheng med innføringen av språkkravet dette året, slik at en del personer som tilfredsstilte botidskravet, likevel ikke kunne søke norsk statsborgerskap. Siden da har raten steget med kun 1 prosentpoeng, og det er kun for innvandrere fra Afrika at vi ser en vedvarende økning i raten etter 2008 (se figur 4).

Liten interesse blant europeere

Blant dem som tilfredsstiller botidskravet, er det personer fra Afrika som har høyest tilbøyelighet til å ta norsk statsborgerskap når de har muligheten til det. Nest høyeste rate finner vi blant innvandrere fra Asia inklusive Tyrkia. Deretter følger de fra Øst-Europa og Sør- og Mellom-Amerika (se figur 4). Når vi ser på innvandringsgrunn, er det flyktninger som har størst tilbøyelighet til å bytte til norsk statsborgerskap (se figur 5).

Gjennomgående lavest tilbøyelighet til å ta norsk statsborgerskap i perioden 1977-2011 finner vi blant innvandrere fra Vest-Europa, Norden, Nord-Amerika og Oseania. Ikke-nordiske arbeidsinnvandrere som har kommet etter 1989, har svært lav rate sammenlignet med innvandrere som har kommet på grunn av flukt eller familie i samme periode.

Flykter fra politisk uro

Blant dem som fikk norsk statsborgerskap i 2011, var det flest fra Somalia, 1 600 personer (se figur 6). Deretter fulgte Afghanistan, Irak og statsløse fra Det palestinske området. Det er altså særlig personer fra land i krig eller land som er politisk ustabile, og de uten statsborgerskap, som i dag får norsk statsborgerskap. I tillegg kommer tidligere arbeidsinnvandrere som har bodd lenge i Norge, slik som personer fra Pakistan og Tyrkia. Blant dem som har byttet til norsk statsborgerskap i 2011, er det også relativt mange fra Thailand og Filippinene, særlig kvinner som gifter seg med nordmenn (Henriksen 2010, Daugstad 2008).

Små kjønnsforskjeller, men unntak

Blant alle innvandrere som har bodd i Norge i minst syv år, er naturaliseringsraten relativt lik for kvinner og menn, både over tid og for de ulike verdensregionene. Men det er unntak, og det kan være store forskjeller mellom enkeltland og etter årsaken til innvandring. Kvinner fra land i Afrika og kvinner som har kommet på grunn av flukt, har større tilbøyelighet enn menn til å bytte til norsk statsborgerskap. Ser vi på enkeltland i 2011, var andelen som byttet til norsk statsborgerskap dette året, langt høyere for kvinner enn for menn fra Somalia, Iran, Irak og Vietnam (se figur 7).

Noen venter lenge med å bli norske borgere

Det tar i snitt 7,6 år fra innvandring til bytte til norsk statsborgerskap (se figur 8). Kortest botid før bytte, om lag syv år, har innvandrere fra land i Afrika og statsløse, som i snitt får norsk statsborgerskap etter fire år i Norge. Det er reduserte botidskrav for noen grupper, deriblant statsløse (Pettersen 2012, side 8). Personer fra Asia og Øst-Europa venter litt over syv år, mens innvandrere fra Nord-Amerika og Oseania venter lengst med å bytte til norsk statsborgerskap, i snitt tolv og ti år for henholdsvis kvinner og menn.

Blant alle innvandrere som har kommet til Norge siden 1977, har i alt 20 prosent blitt norske borgere (se figur 9). Disse trenger ikke være bosatt i Norge i dag. Andelen som er naturalisert stiger med botiden. Blant innvandrere som har bodd i Norge i sammenhengende syv år, har 21 prosent fått norsk statsborgerskap. Andelen stiger så raskt, men holder seg relativt stabil på om lag 50 prosent blant dem med 10-15 års botid. Blant innvandrere som har bodd i Norge i 17-21 år sammenhengende, er litt over 70 prosent naturalisert.

Vil de nye arbeids­innvandrerne bli norske borgere?

I denne artikkelen har vi blant annet sett på de årlige overgangene til norsk statsborgerskap. Summen av disse overgangene og sammensetningen av befolkningen gjør at over halvparten av alle innvandrere bosatt i Norge i dag, 63 prosent, har norsk statsborgerskap (se figur 10). Denne andelen er langt høyere enn den vi viste i forrige avsnitt, fordi vi her ser kun på dem som er bosatt i Norge i dag, ikke alle som en gang har vært bosatt i landet.

Blant bosatte flyktninger og innvandrere fra Afrika og Asia er over 80 prosent norske borgere, mens det gjelder 69 prosent av innvandrere fra Øst-Europa som bor i Norge i dag. Lavest andel norske borgere finner vi blant innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Oseania og Norden (19-25 prosent), og arbeidsinnvandrere som har kommet etter 1989, der kun 13 prosent av bosatte som kan bytte, har gjort det.

Kort botid blant polakker

Den økte innvandringen fra Polen siden åpningen for arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene i 2004 fanges i liten grad opp i denne artikkelen. Det skyldes at de fleste arbeidsinnvandrerne fra Polen og fra andre nye EØS-land ikke har rukket å opparbeide nødvendig botid i Norge for å kvalifisere til norsk statsborgerskap. I 2011 var det kun 80 polakker som tok norsk statsborgerskap. Det er sannsynlig at dette årlige antallet øker om noen år, dersom de relativt nyankomne polakkene blir boende i Norge og velger å bytte til norsk statsborgerskap.

Analysen viser imidlertid at arbeidsinnvandrere fra Europa tradisjonelt i liten grad er interessert i gjøre det. Om dette også vil gjelde de nye arbeidsinnvandrerne, gjenstår å se.

Referanser

Daugstad, G. (2008): Ekteskap over landegrensene. Ekteskapsmønster og transnasjonale familieetableringar i perioden 1990-2007, Rapporter 2008/41, Statistisk sentralbyrå.

Henriksen, K. (2010): Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2008, Rapporter 2010/10, Statistisk sentralbyrå.

LOV 2005-06-10 nr 51: Lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven). (http://www.lovdata.no/all/hl-20050610-051.html)

Pettersen, S. (2012): Overgang til norsk statsborgerskap 1977-2011, Rapporter 2012/25, Statistisk sentralbyrå.