100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

Flest innvandrere i Sverige, flest barn i Norge

Publisert:

Knapt noe kull av kvinner født i Sverige på 1900-talet har reprodusert seg selv, mens norske kvinner født mellom cirka 1920 og 1950 har gjort det. I begge land er kvinner født etter 1950 svært nær reproduksjonsnivået, og har dermed hatt høyere fruktbarhet enn kvinner i de aller fleste europeiske land. Det høye antallet barn norske kvinner i gjennomsnitt har født, er en viktig grunn til at befolkningsveksten har vært såpass høy og såpass stabil i Norge de siste 100 år.

Mange nordmenn stammer fra kvinner født mellom 1920 og 1950. Her er to av dem ved leggetid, en gang i 1964. Foto: Gunnar Vågdal

Sett i et europeisk demografisk perspektiv er det ikke store forskjeller mellom Sverige og Norge. De hadde mye til felles ved unionsoppløsningen, og med unntak av kanskje det regionale mønsteret er det ikke blitt mindre etterpå. Dette er sekulære land preget av en høy levestandard, de er styrt etter en likeartet politisk ideologi, og de er begge gode eksempler på nordiske velferdsstater slik Gösta Esping-Andersen definerer dem. De er mer preget av individualistiske idealer enn mange andre land i Europa, og familien regnes av mange å stå tilsvarende svakt, i hvert fall som en institusjon som gir omsorg og forsørgelse, men kanskje ikke emosjonelt. Sett utenfra kan det hende at mange undervurderer familiens rolle i disse landene. Det er fortsatt svært vanlig at man i store deler av livet lever i parforhold eller i en familie med to foreldre, og andelen som får barn er trolig større her enn i de fleste andre europeiske land. Når vi innleder med noen betraktninger over familiens rolle, er det fordi det er så mange forhold ved befolkningsutviklingen henger sammen med den.

100 års ensomhet? Norge og Sverige 1905-2005

Er Norge fremdeles lillebroren i utviklingen av velferdsstaten? Kommer navnetrendene fra Sverige? Hvordan forklarer vi forskjellene i BNP-utviklingen de siste hundre år? I 2005 er det hundre år siden den svensk-norske unionen ble oppløst. I den anledning gir Statistisk sentralbyrå ut en jubileumspublikasjon. Artiklene i publikasjonen tar for seg utviklingen i de to landene på en del sentrale samfunnsområder gjennom det siste århundret i lys av norsk og svensk statistikk. Temaene inkluderer blant annet forskjeller og likheter i levealder og fruktbarhet, næringsutvikling, samboerskap, BNP-utviklingen, tidsbruk, boliganalyse, grensehandel, navnetrender, likestilling, valgdeltakelse og velferdsstaten. En del av artiklene vil også publiseres i SSB-magasinet.

Publikasjonen gis ut i slutten av april 2005, og kan bestilles fra Salg- og abonnementservice.

Befolkningens størrelse og vekst

Ved unionsoppløsningen hadde det samlede riket litt over 7,5 millioner innbyggere. Sverige hadde 5,26 millioner, mens Norge hadde 2,30 millioner, 44 prosent av Sveriges innbyggertall. Vi var altså en klar lillebror, og vi var det minste av de fire store nordiske landene. Både i Norge og Sverige økte levealderen, i takt med bedre ernæring, økonomi, helsestell etc. Befolkningen fikk færre barn, som i resten av Europa. Norge lå etter ganske mange land i denne utviklingen, slik at vår fruktbarhet var relativt høy. Begge land hadde fortsatt en betydelig oversjøisk utvandring foran seg, og i forhold til folketallet var det flere som skulle utvandre fra Norge enn fra Sverige. I dag er folketallet i Sverige akkurat passert 9 millioner (9 011 392), mens Norge har passert 4,6 millioner (4 606 003). Norge har altså så vidt over 50 prosent av Sveriges innbyggertall. Gjennom det meste av det siste århundret har vi langsomt nærmet oss i størrelse.

Norge er fortsatt minst av de fire nordiske landene på fastlandet, men vår vekst har vært, og ventes å bli, litt raskere. Midtalternativet i FNs befolkningsframskrivinger anslår at Norges innbyggertall i 2050 blir 56 prosent av det svenske, 4,9 mot 8,7 millioner. Disse framskrivingene bringer Norge nesten på nivå med Danmark og Finland, men det er ikke håp om ta igjen svenskene. Vi forblir altså den nordiske lillebroren når folketallet er målestokken.

årsaker til ulik vekst

Et viktig grunnlag for den noe raskere veksten i Norge enn i Sverige er at vi allerede i utgangspunktet hadde en relativt ung befolkning, og har hatt det hele århundret. I 1905 var 14 prosent av Sveriges befolkning over 60 år, mens det i Norge var 12 prosent. Dette er selvfølgelig mye mindre enn det vi har hatt seinere, i 2004 er andelen 23 mot 19 prosent. Utover i dette århundret vil økningen i andelen gamle bare fortsette, og i 2050 er andelen over 60 år framskrevet til å være henholdsvis 32 prosent for Norge og 34 prosent for Sverige i FNs midtalternativ.

At Norge hele tiden har hatt en yngre befolkning enn Sverige, har vært viktig for oss i flere sammenhenger. Det har ført til at Norge har hatt relativt flere yrkesaktive, og at en større del av de ikke-yrkesaktive i Norge har vært barn. Disse er det i hovedsak familiens ansvar å forsørge, mens en mindre del av befolkningen har vært i pensjonsalderen. Med en aldersstruktur som vår, har det vært relativt stor naturlig tilvekst i befolkningen fordi det har vært færre i den alderen hvor de fleste dør og flere i barnefødende alder. Den norske aldersstrukturen har dermed hatt en litt større demografisk vekstkraft enn den svenske, og den kan ha vært noe gunstigere for landets økonomi.

Sverige leder an i nye familieformer i Europa

Blant annet som følge av at befolkningen i Norge hele tiden har vært yngre enn den svenske, har den gjennomsnittlige husholdningen i Sverige vært mindre enn den norske. Mange gamle lever alene eller bare sammen med ektefellen, mens alle barn bor sammen med noen. I Sverige har det vært en større andel av husholdningene som har bestått av én person, men også den gjennomsnittlige størrelsen på husholdninger som har bestått av flere personer, har vært noe mindre. For 100 år siden hadde dette sammenheng med lavere barnetall i svenske familier, men også med at det var en noe større andel ugifte blant voksne i Sverige. Større andel ugifte i Sverige er egentlig ganske overraskende siden utvandringen fra Norge medførte et svært stort kvinneoverskudd i den alderen det var vanlig å gifte seg. Etter hvert har også hyppigere skilsmisser, og i noen grad lavere alder ved flytting hjemmefra, vedlikeholdt denne forskjellen.

Statistikken gir ikke grunnlag for å sammenlikne tall for husholdningsstørrelse før fra 1950. Da hadde Sveriges husholdninger 2,9 personer i gjennomsnitt, mens det i Norge var 3,3. Størrelsen sank noenlunde parallelt gjennom resten av århundret, og tallene var henholdsvis 2,0 og 2,3 omkring 2000. Andelen av husholdningene som består av én person har økt fra henholdsvis 21 og 15 prosent i 1950 til 45 og 41 prosent i 2001. Dette er svært mye i europeisk sammenheng, men det må også sies at husholdningsstatistikken nok er den mest usikre og minst sammenliknbare delen av befolkningsstatistikken.

Flere barn i Norge enn i Sverige

Begge landene gikk som tidligere nevnt, inn i det 20. århundret med en raskt synkende fruktbarhet. Nedgangen i Skandinavia startet noe seinere enn i mange andre vesteuropeiske land. Den fødselshyppigheten Norge hadde omkring 1905 tilsvarte at kvinnene skulle få fire barn hver i gjennomsnitt, mens det svenske tallet lå et par tideler lavere. Fruktbarheten sank ganske parallelt i de to landene, med Sverige hele tiden med et litt lavere nivå, fram mot midten av 1930-tallet. Da snudde kurven for Sverige på 1,7 barn per kvinne, litt før den norske, som snudde på 1,8 barn. Utviklingen i denne perioden var påfallende parallell, og kan kanskje ses som uttrykk for at de sosiale, økonomiske og kulturelle forhold som preger fødselstallene var svært like i de to landene.

Samlet fruktbarhetstall (SFT) i Norge og Sverige. 1905-2003

Først da annen verdenskrig var slutt, utviklet fruktbarheten i landene seg ulikt. Begge land hadde økende barnetall gjennom krigen, og Norge fikk en tydelig topp i antall født i 1946. I Sverige var toppen mindre klar og kom litt tidligere enn i Norge. Antallet barnefødsler per kvinne fortsatte å stige i Norge fram til midt på 1960-tallet, da det samlede fruktbarhetstallet var oppe i nesten tre barn per kvinne. I Sverige kom tallet opp i 2,6 barn rett etter krigen, men i motsetning til Norge sank fruktbarheten deretter ganske langsomt. Begrepet «etterkrigs babyboom» er godt kjent fra både USA og Europa, og denne boomen var høyere i Norge enn i de fleste andre land. For oss har den ført til at vi nå i noen år har hatt en stor yrkesaktiv befolkning og nedgang i antallet alderspensjonister. Men, når denne babyboomen når pensjonsalderen, kommer andelen gamle også i Norge til å øke sterkt, men likevel ikke opp til det nivået våre naboland forventes å nå.

Både Norge og Sverige hadde en klar nedgang i fruktbarheten fra midten av 1960-tallet til midt på 1970-tallet. Nedgangen i Norge var mye raskere enn i Sverige, og fruktbarheten stoppet på omtrent samme nivå, 1,6-1,7 barn per kvinne. De siste 30 årene har begge land hatt lavere fruktbarhet enn de hadde tidligere, men likevel nær et europeisk toppnivå. Utviklingen har ikke vært i så lik takt som på første halvdel av 1900-tallet, fordi den svenske fruktbarheten har variert mye mer enn den norske. Sverige hadde i 1990 et samlet fruktbarhetstall på 2,14, men var nede i 1,50 i 1999 som det laveste. I Norge derimot har fruktbarheten variert bare mellom 1,65 og 1,93. Dette anses å ha sammenheng med flere forhold, blant annet knyttet til arbeidsmarked og familiepolitikk. I 2003 var antall fødte barn per kvinne 1,71 i Sverige, mens det i Norge var 1,80.

Endelig fruktbarhet for hvert årskull kvinner født 1871-1967 i Norge og Sverige

Samlet fruktbarhetstall kan endre seg nokså mye fra år til annet (se figur 1), blant annet som følge av endringer i mønsteret for når i livet kvinnene føder barn. Endringene henger ikke nødvendigvis sammen med endring i det endelige barnetall per kvinne. Den langsiktige utviklingen i fruktbarhet kommer bedre fram når vi ser hvor mange barn hvert fødselskull av kvinner faktisk har fått ved utløpet av sin reproduktive periode. Dette målet kalles kohortfruktbarhet, og vil ikke være følsomt for korttidssvingninger i fødselshyppigheten. Vi ser da (figur 2) at kvinner født mellom 1900 og 1920 ikke har reprodusert seg fullt ut verken i Norge eller i Sverige.

Fruktbarheten fortsatte å stige i Norge, til en topp på 2,5 barn per kvinne ble nådd av kvinner født tidlig på 1930-tallet. Toppen i Sverige ble nådd av omtrent de samme fødselskull, men bare på 2,1 barn per kvinne, i underkant av det som trengs for at denne generasjonen av kvinner skulle etterfølges av en like stor generasjon. Hvert kull født etter 1935 i Norge har hatt en klart lavere fruktbarhet enn det foregående kullet. For kvinner født mot slutten av 1950-tallet er fruktbarheten omtrent den samme i de to landene, like i overkant av 2,0 barn per kvinne. Deretter har nedgangen fortsatt i meget langsomt tempo, men slik at kvinner født mot slutten av 1960-tallet i Norge i gjennomsnitt synes å få 0,1 barn mer enn i Sverige. Barnetallet per kvinne de siste 100 år har vært litt høyere i Norge enn i Sverige, og forskjellen øker igjen langsomt for de kvinnene som nå nærmer seg slutten av sin fødedyktige periode. Det er mulig at dette er uttrykk for at arbeidsmarkedet og familiepolitikken i Norge en periode har vært mer tilpasset barnefamilienes behov enn tilfellet har vært i Sverige.

Flere fødes utenfor ekteskap i Sverige

Andelen som blir født utenfor ekteskap har hele perioden vært klart høyere i Sverige enn i Norge. Fra 1905 og fram til krigen fødte ugifte kvinner i Sverige mellom 12 og 16 prosent av barna, mens andelen i Norge var den halve. I løpet av krigen falt andelen til 10 per 100 i Sverige, mens den i Norge holdt seg på 7 per 100 gjennom krigen for å synke til 4 per 100 i 1950. Deretter holdt andelen seg stabil fram til 1960-tallet. Andelen født utenfor ekteskap steg først og raskest i Sverige. Andelen synes nå å ha stabilisert seg, men fortsatt fødes en noe større andel av barna i Sverige av mødre som ikke er gifte. 50 prosent ble nådd i Sverige tidlig på 1990-tallet og i Norge i 2002. Denne veksten henger selvfølgelig nær sammen med andelen som lever sammen uten å gifte seg (Se artikkelen « Stockholmsekteskap og gyngende vugger ») og er ikke på noen måte uttrykk for andelen som blir født til reelt sett enslige mødre. Andelen av fødslene som skjer til mødre som lever alene synes nå å være i underkant av 10 prosent i begge land, slik at det som trolig var en reell forskjell i andel enslige mødre i første halvdel av 1900-tallet nå kan være forsvunnet.


 

Knapt noe kull av kvinner født i Sverige på 1900-talet har altså reprodusert seg selv, mens kvinner født mellom ca. 1920 og 1950 i Norge har gjort det. I begge land er kvinner født etter 1950 svært nær reproduksjonsnivået, og har dermed hatt høyere fruktbarhet enn kvinner i de aller fleste europeiske land. Norske kvinners høye fruktbarhet er en viktig grunn til at befolkningsveksten har vært såpass høy og såpass stabil i Norge de siste 100 år.

Sverige har dratt fra Norge i levealder

Norge og Sverige har i et europeisk perspektiv hatt en temmelig lik dødelighet de siste 100 år, og vi har begge hatt en høy forventet levealder hele perioden. Forventet levealder ved fødselen regnes som en god indikator på et lands sosiale og helsemessige forhold, særlig i land hvor det er en betydelig dødelighet også for andre enn de gamle. Ved unionsoppløsningen hadde Norge faktisk litt høyere levealder enn Sverige, og vi lå svært nær det europeiske toppnivået, og dermed på topp i verden. Landene hadde en forventet levealder i 1905 på om lag 55 år for menn og 57,5 år for kvinner. Sammenliknet med dagens 77-78 år for menn og 82 år for kvinner, får vi et godt bilde av de siste 100 års bedring i helseforhold og sosiale forhold.

Sverige nådde igjen Norge i forventet levealder ved slutten av første verdenskrig, kanskje som følge av at Norge ble rammet sterkere av spanskesyken. Under den annen verdenskrig sank levealderen betydelig for menn i Norge, mens kvinners levealder ble lite påvirket, og de beholdt forspranget til svenske kvinner helt fram til 1980. Norske menn fikk rett etter krigen tilbake forspranget i levealder, men beholdt det bare til 1960. Fra da av har menn i Sverige hatt høyere levealder enn menn i Norge, og Sverige har hele tiden vært blant de land i verden som har den høyeste levealderen. I løpet av de siste årene er forskjellene igjen blitt noe mindre, ved at levealderen i Norge har hatt en raskere vekst enn i Sverige. I 2003 hadde menn i Sverige en forventet levealder på 77,9 år mot 77,0 år i Norge. For kvinner var tallene henholdsvis 82,4 og 81,9 år. Det er et tankekors at i den perioden Norge kom opp blant de absolutt rikeste land i Europa, har vi sakket akterut i levealder.

Dødeligheten i første leveår var lavere i Norge enn i Sverige fram til den annen verdenskrig, og den sank fra 7-8 per 100 fødte til omtrent 4 per 100 rett før krigen. I løpet av krigen og årene deretter sank den raskere i Sverige. Forskjellen ble særlig stor i løpet av 1980-tallet. Fortsatt har Sverige lavere spedbarnsdødelighet enn Norge, men nivået er nå så lavt som 0,31 og 0,34 per 100.

Forventet levealder ved fødselen for menn og kvinner i Norge og Sverige. 1905-2000

Innvandringen til Sverige etter den annen verdenskrig blant Europas største

For Norges del mangler det statistikk over inn- og utvandring fram til 1950, men informasjon om oversjøiske utvandringer og data fra folketellingene gir oss et tilnærmet bilde. I Sverige er inn- og utvandring registrert langt bedre. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde begge land et betydelig utvandringsoverskudd, og Norges utvandringsoverskudd for perioden 1865-1930 var i forhold til folketallet større enn i alle europeiske land unntatt Irland. Sverige hadde også en betydelig utvandring til oversjøiske land, men ikke så sterkt konsentrert om USA som utvandringen fra Norge var. Sverige hadde tidlig på 1900-tallet også en betydelig utvandring til Norge, som artikkelen om folkebyttet mellom Norge og Sverige viser. Begge land hadde stor utvandring fram til endringene i USAs innvandringslover satte en stopp for denne i 1930. Begge land hadde en betydelig tilbakevandring fra oversjøiske land i hele forrige århundre; en firedel av dem som forlot Norge 1865-1930 var kommet tilbake ved folketellingen i 1930.

Resten av mellomkrigstiden var i begge land preget av lav innvandring, og en restriktiv holdning til å ta imot flyktninger. I løpet av krigen endret dette seg i Sverige; de gav beskyttelse til 40 000-50 000 fra Norge, og trolig flere til sammen fra andre nasjoner. Det var også en begynnende innvandring av arbeidskraft til Sverige, og denne vokste seg stor etter krigen da svensk industri stod overfor en betydelig etterspørsel fra resten av Europa. Den i særklasse største flyttestrømmen til Sverige kom fra Finland på slutten av 1960-tallet. Mange av disse innvandrerne fra Finland bor fortsatt i Sverige. Norge hadde helt fram til 1967 en liten, men stabil nettoutvandring på 1 000-2 000.

Etter 1967 hadde begge land arbeidsinnvandring. I Norge kom den som følge av vedvarende høy etterspørsel etter arbeidskraft, og etter hvert ble det også behov for utenlandsk ekspertise til oljeleting og -utvinning. Sverige hadde hele tiden etter 1945 også tatt imot mange flyktninger, først fra øst-Europa. Landet har trolig et større innslag av flyktninger i sin befolkning enn kanskje noe annet land i Vest-Europa. Etter 1970 økte behovet for beskyttelse i og utenfor Europa, og etter hvert fant noen flyktninger veien også til Norge. De siste 20 årene har innvandringen av flyktninger til Norge på sitt høyeste vært på nivå med Sveriges. Begge land har hatt en betydelig innvandring fra resten av verden, knyttet både til flukt og beskyttelse, og til arbeidsmarkedets behov. Etter hvert er familiedannelse og familiegjenforening blitt en stadig viktigere del av innvandringsoverskuddet, og dermed av befolkningsveksten. De siste tiårene har om lag halvparten av den ikke-vestlige innvandringen til Norge vært knyttet til flukt og beskyttelse.

Sammenlikner vi Sverige med resten av Europa, synes de å være blant landene med det største innvandrerinnslaget i befolkningen, noe som skyldes langvarig både arbeidsinnvandring og mottak av flyktninger. Det er ikke mange land som kan gi komparative data, men med den vanlige norske definisjonen av innvandrerbefolkningen (personer født av to utenlandsfødte foreldre, uavhengig av eget fødeland) har Norge halvparten så stort innslag av innvandrere som Sverige (7,5 mot 15 prosent, Danmark har 8 prosent, mens Nederland har 13 prosent). Norge ligger trolig i et europeisk midtsjikt.

Se også : « Relativt mange innvandrere fra Asia i Norge, fra Finland og Balkan i Sverige ».

Sterkere sentralisering i Sverige

Når det gjelder bosettingsmønsteret, var det kanskje mer likt i Norge og Sverige i 1905 enn det er i dag. Da vi skiltes ad, var en tredel av befolkningen bosatt i tettsteder i begge landene. Urbaniseringen pågikk parallelt fram mot 1930, men under den økonomiske krisen i mellomkrigstiden og under den annen verdenskrig skjedde det lite tettstedsvekst i Norge, mens den fortsatte i Sverige. I 1950 bodde to av tre i Sverige i tettsteder, mens andelen i Norge så vidt var nådd en av to. Urbaniseringen var sterk i begge landene utover i etterkrigstiden. I Sverige har andelen siden 1980 vært i underkant av 85 prosent, mens den i Norge har vokst jevnt, men har fortsatt ikke nådd 80 prosent.

Den langsommere urbaniseringen i Norge ser vi også i hvordan den regionale befolkningsfordelingen har endret seg. Det er ikke lett å finne noen naturlige regioner å sammenlikne, men vi kan jo ta utgangspunkt i Oslo og Akershus, og sammenlikne med Stockholmsregionen, som for dette formålet består av Stockholms stad og län, sammen med Södermanlands og Uppsala län. I 1900 hadde disse to regionene 15 prosent av hvert sitt lands folketall. I 1930 var andelen fortsatt omtrent like stor i begge land, men hadde økt til vel 17 prosent. I 1960 var forskjellen blitt tydelig, og i 2004 har Osloområdet 22 prosent av Norges folketall, Stockholmsområdet har 27 prosent av Sveriges. I Norge har fylkene rundt de store byene på Vestlandet, Rogaland og Hordaland også økt sin andel av landets befolkning, fra 15 til 18 prosent på 100 år. Om det sammenliknes med sørvestre Sverige, det som i dag er Malmöhus, Västra Götalands og Hallands län, ser vi at deres andel av Sveriges befolkning falt fra 32 til 31 prosent fra 1900 til 1960, men har steget til 33 prosent i dag.

Nedgangen er kommet nord i landene og i innlandet. Det som i dag er Värmlands og Kopparbergs län har redusert sin andel av Sveriges folketall fra 9 til 6 prosent på 100 år, Hedmarks og Opplands andel har sunket fra 11 til 8 prosent av Norges. I nord steg andelen i første del av århundret, med høy fruktbarhet, ung befolkning og fortsatt nytt land som kunne bosettes i begge landene. I 1930 bodde 18 prosent av Sveriges befolkning i Norrland (de fem nordligste länene), 12 prosent bodde i Nord-Norge. I 2004 er andelen nede i 13 og 10 prosent. Folketallet synker nå både i relative og absolutte tall lengst nord i begge landene.

Begge landene har en lang tradisjon for å registrere flytting mellom kommunene. Slike tall blir helt avhengig av kommunestrukturen og lar seg ikke sammenlikne. Det er i regi av Europarådet gjort forsøk på å sammenlikne nivået for innenlandsk mobilitet mellom europeiske land på slutten av 1990-tallet. Resultatene her var at mobiliteten (flytteraten) var klart høyere i Norden enn i de fleste andre land i Europa, og at nivået i Norge og Sverige var ganske likt.

Avslutning

Sverige og Norge har i mer enn 100 år vært svært like hverandre i demografiske forhold, og det er ofte større forskjeller innenfor hvert av landene, særlig innenfor Norge hvor regionale forskjeller holder seg bedre, enn det er mellom landene. Det er derfor begrenset hvor nyttige sammenlikninger landene mellom er uten samtidig å se på regionale forskjeller, og å se etter fellestrekk mellom regioner på tvers av landegrensene.

I en europeisk sammenheng betraktes Sverige og Norge som foregangsland for nye samlivsformer, og noen håper nok at det relativt høye fruktbarhetsnivået som disse landene har kan være noe også andre land i Europa nærmer seg med tiden. Selv om landene på mange måter er like, er det Sverige som oppfattes som foregangslandet, og da jeg skulle skrive en artikkel om befolkningsutviklingen i Norden fra 1914 til 1990, skulle artikkelen karakteristisk nok ha tittelen «La Scandinavie, le modèle suédois».

Det kan være fristende å spørre hvordan den demografiske utviklingen kunne blitt i de to landene dersom unionen ikke var blitt oppløst. Vi har ikke hatt mulighet til å gå nærmere inn i slik kontrafaktisk historieskriving, men det er ikke så vanskelig å tenke seg at de fleste av de fellestrekk vi har sett i utviklingen gjerne hadde forblitt uendret. En mulig forskjell kunne blitt at Norge hadde fått en sterkere konsentrasjon av befolkningen både regionalt og nasjonalt, og en tilsvarende sterkere avfolkning av utkantstrøkene og mindre spredt bosetting enn vi har i dag. De forskjellene i fruktbarhet vi har hatt etter 1975 hadde kanskje blitt mindre, uten at kohortfruktbarheten nødvendigvis hadde blitt så mye påvirket. Forskjellene mellom 1945 og 1970 skyldes kanskje en viss ettervirkning av krigen i Norge, og som ett land ville forskjeller vi i dag ser i sammenheng med den, trolig vært fraværende.

Kilder

Viktigst er informasjon på nettstedene til de to lands statistiske sentralbyråer:

http://www.ssb.no/emner/02/befolkning/

http://www.scb.se/templates/Amnesomrade____1954.asp

Bore, R. (2005): Et folkebytte over Kjølen? SSBmagasinet [17.01.2005]

Brunborg, H. og S.-E. Mamelund (1994): Kohort- og periodefruktbarhet i Norge 1820-1993, Rapporter 97/24, Statistisk sentralbyrå.

Council of Europe (1990): Cohort fertility in member states of the Council of Europe, Strasbourg.

Council of Europe (2003): Recent demographic developments in Europe, Strasbourg.

Esping Andersen, G. (1990): The three worlds of welfare capitalism, Oxford: Polity Press.

Hofsten, E. og H. Lundström (1976): Swedish Population History. Main trends from 1750 to 1970, Urval Nummer 8, Stockholm: Statistiska centralbyrån.

Mamelund, S.-E. og J.-K. Borgan (1996): Kohort- og periodedødelighet i Norge 1846-1994, Rapporter 96/9, Statistisk sentralbyrå.

Noack, T (2005): Stockholmsekteskap og gyngende vugger , SSBmagasinet [24.01.2005]

Rees, P et al (1998): Internal Migration and Regional Population Dynamics in Europe: Norway Case Study. Working Paper 98/4 Leeds: University of Leeds. Også trykt som Rapporter 99/19, Statistisk sentralbyrå.

Rees, P. et al (2001): Internal Migration and Regional Population Dynamics in Europe: Sweden Case Study. Working Paper 01/1, Leeds: University of Leeds.

Rønsen, M. (2004): Fertility and Public Policies - Evidence from Norway and Finland. Demographic Research 10, 4. Also as Reprint 280.

Statistiska centralbyrån (1999): Befolkningsutvecklingen under 250 år. Historisk statistikk för Sverige, Demografiska Rapporter 1999:2, Stockholm: Statistiska centralbyrån.

Statistiska centralbyrån (1969): Historisk Statistik för Sverige. Del 1. Befolkning 1720-196, Stockholm: Statistiska centralbyrån.

Statistisk sentralbyrå (1995): Historisk statistikk 1994 , Statistisk sentralbyrå.

UN (2002): World population prospects: The 2002 Revision. Volume I: Comprehensive Tables. ST/ESA/SER.A/222. Department of Economic and Social Affairs, Population Division, New York: United Nations.

østby, L. (1999): La Scandinavie, le modèle suédois, i Bardet, J.-P. og J. Dupaquier (red), Histoire des Population de l'Europe, Paris: Libraire Arthème Fayard.

østby, L. (2002): Nordmenn på flyttetopp . SSBmagasinet.

Kontakt