Se også "Om statistikken" for:
Kriminalitet er betegnelsen på handlinger som bryter med norsk lov og som er belagt med straff. Kriminalitet omfatter vidt forskjellige handlinger, med ulike motiver hos gjerningspersonene og med forskjellige konsekvenser for ofrene.
Loven bestemmer hva som til enhver tid er straffbart og hvilken straff et bestemt lovbrudd kan medføre. Norsk straffelovgivning skjelner mellom. forbrytelser og forseelser. En forbrytelse er en straffbar handling av grovere karakter enn en forseelse. Forbrytelser og forseelser mot straffeloven er omtalt i henholdsvis 2. og 3. del av loven. Straffbare handlinger beskrevet i andre lover er ifølge straffeloven § 2 forbrytelser dersom de har en strafferamme på' mer enn tre måneders fengsel. Øvrige straffbare handlinger er forseelser.
Ved siden av denne strafferettslige gradsforskjell på forseelser og forbrytelser, er behandlingsmåten enklere for forseelser enn for forbrytelser. I forseelsessaker er det politiet som. avgjør om det skal reises tiltale eller ikke, mens det i forbrytelsessaker er statsadvokaten. Forseelser kan i større utstrekning enn forbrytelser avgjøres ved forelegg uten dom. Ved behandling av forseelser kreves det vanligvis ikke forsvarer.
I kriminalstatistikken er både forbrytelser og forseelser behandlet som kriminalitet, men hovedvekten ligger på forbrytelsene. "Lovbrudd", "straffbare handlinger" og "kriminalitet" brukes som betegnelse på både forseelser og forbrytelser.
De fleste lovbrudd er beskrevet i straffeloven, men også andre lover inneholder straffebestemmelser.
Den enkeltes oppfatning av hva som er et lovbrudd samsvarer ikke nødvendigvis med det loven beskriver. Når det likevel er en stor grad av samsvar, skyldes dette at loven ideelt sett skal gjenspeile moralen i samfunnet. Når moraloppfatningen endres, endres også synet på hva som er kriminelt. Dette gjenspeiles i lovverket, ved at handlinger oppkriminaliseres, nedkriminaliseres eller avkriminaliseres. Straffen skjerpes, nedsettes eller faller bort.
Kriminalstatistikken gir ved hjelp av tabeller, tekst og diagrammer et bilde av den registrerte kriminalitetens omfang og karakter. Den viser hvilke forbrytelser og forseelser som blir anmeldt, etterforsket og seinere oppklart eller ikke oppklart. Det gis opplysninger om de siktede; om alder, kjønn og bosted. Statistikken over straffereaksjoner viser hvilken straff som. blir gitt, hvor lange fengselsdommer og hvor store boter. Tabellene har opplysninger om personenes alder, kjønn, tidligere straffeforhold, sivilstand og statsborgerskap, og om hvilke lovbrudd som er grunnlag for straffereaksjonen. Fengslingsstatistikken gir tall for innsettelser, overføringer og løslatelser i norske fengsler etter personens kjønn, alder og arten av frihetsberøvelse. I tillegg gir statistikken tall for gjennomsnittlig belegg og fengselsdager i alt, og varighet av soningen etter type lovbrudd.
Ved bruk av kriminalstatistikken er det viktig å være klar over at de ulike delene ikke nødvendigvis refererer til den samme populasjon av lovbrudd. Et lovbrudd kan bli ferdig etterforsket i et annet år enn det året det ble anmeldt. Tabellene under lovbrudd anmeldt er derfor ikke sammenliknbare med tabellene under lovbrudd etterforsket.
Kriminalstatistikken omfatter bare den registrerte kriminaliteten, den politiet oppdager eller får kjennskap til. Politiets ressurser og prioriteringer og folks tilbøyelighet til å anmelde lovbrudd har stor betydning for hva som blir kjent. Et ukjent antall lovbrudd blir aldri registrert. Slike uregistrerte lovbrudd kalles gjerne mørketall. Ulike intervjuundersøkelser om selvrapportert kriminalitet og utsatthet for kriminalitet, tyder på at kriminaliteten som ikke blir registrert, er omfattende.
Mørketallet varierer i forhold til type lovbrudd. Lovbruddets grovhet og synlighet og fornærmedes situasjon og nytte av å anmelde vil være avgjørende. Forholdet mellom offer og gjerningsperson spiller også en viktig rolle.
Mørketallet varierer også over tid, idet folks tilbøyelighet til å anmelde kriminelle handlinger varierer. Det ser f.eks. ut til at når mediene fokuserer på bestemte typer lovbrudd, påvirker det tilbøyeligheten til 'a anmelde disse.
Det hender at en etterforskning avdekker at det anmeldte forholdet ikke var et reelt lovbrudd. Saken får da en henleggelseskode som forhindrer den i å komme med i statistikken over ferdig etterforskede lovbrudd. Saken vil imidlertid figurere i statistikken over anmeldte lovbrudd det året den ble anmeldt.
Den registrerte kriminaliteten kan dermed ikke sies å være helt ut representativ for den kriminaliteten som blir begått i samfunnet. Den gir et bilde av den kriminaliteten politiet får kjennskap til, og er en indikator på kriminalitetsutviklingen.
Enhetene i statistikken er anmeldt lovbrudd, ferdig etterforsket lovbrudd, siktet person, straffereaksjon og tilgang og avgang i en fengselsanstalt. Til enhetene knytter det seg en rekke egenskaper eller kjennemerker hvorav enkelte blir behandlet i statistikken. Definisjoner av enheter og kjennemerker er gitt i kapitlene som omfatter de enkelte statistikkområdene, mens opplysninger av mer generell karakter er tatt inn her i innledningen. Definisjoner og beregningsmåter som avviker fra det som er beskrevet i tekstavsnittene, skal framgå av fotnoter i de berørte tabellene.
Skal utviklingen over tid studeres, er det viktig å være oppmerksom på at lovendringer og andre forhold kan ha hatt betydning for bevegelser i tallene. Dette er det ikke gjort rede for her, men i publikasjonene for de årene endringene trådte i kraft.
I tabellene forekommer ulike grupperinger etter lovbruddets art. Den mest spesifiserte grupperingen er tatt inn i vedlegg 1 sammen med henvisninger til de respektive lover og paragrafer. Grupperingen følger kapitlene og paragrafene i straffeloven og skiller ut forbrytelser mot spesiallovgivningen. En inndeling av lovbruddene i 10 hovedgrupper er beskrevet i vedlegg 2.
Kjennemerkene bosted og statsborgerskap er hentet fra Det sentrale folkeregister med den verdi som gjaldt 1. januar 1996, eller 31. desember 1996 dersom personen ikke fantes i registeret ved årets begynnelse. Opplysningene om statsborgerskap fra Det sentrale folkeregister er fra og med 1991 supplert med statsborgerskap fra politiets registreringer. Ved å bruke to kilder er andelen med uoppgitt statsborgerskap redusert.
Alder er i tabeller over siktede og straffereaksjoner definert som fylte år på gjerningstidspunktet. I tabeller over fengslinger er alder definert som fylte ar ved innsettelse eller løslatelse eller på tellingstidspunktet, når det gjelder bestanden. Loven setter ingen nedre aldersgrense for at en person kan siktes for lovbrudd. I statistikken er det likevel ikke tatt med siktede under fem år, noe som faktisk forekommer i forbindelse med forbrytelser som skadeverk og tyveri.
I beregninger hvor innbyggertall inngår, ble det fram til 1982 nyttet tall pr. 1. januar i året, mens det seinere er nyttet tall pr. 31. desember.
Kommuneklasseinndelingen bygger på NOS Standard for kommuneklassifisering 1994.
I tillegg til tabellene som publiseres i NOS Kriminalstatistikk, er det mulig å bestille andre, eller mer detaljerte tabeller, ved direkte henvendelse til Statistisk sentralbyrå. For eksempel er det mulig å bryte tabellene ned på et lavere geografisk nivå, gi andre eller mer detaljerte lovbruddsinndelinger eller mer detaljerte opplysninger om de personene som er siktet eller har fått straffereaksjoner.