Innvandring demper eldrebølgen

Norges befolkning teller 171 300 flere personer, og er i gjennomsnitt et halvt år yngre enn hva som ville vært tilfelle dersom landets grenser hadde vært fullstendig lukket for inn- og utvandring i perioden 1971-1995. Flyttestrømmenes foryngende effekt har likevel ikke vært nok til å veie opp for fallet i fruktbarhet, som har vært den viktigste årsaken til befolkningens aldring

Jørgen Carling

Inn- og utvandring har siden begynnelsen av 1970-tallet fått stadig større betydning for befolkningsutviklingen i Norge. Ved å spørre seg hva som ville skjedd med befolkningen dersom landets grenser hadde vært fullstendig lukket de siste 25 årene, kan vi si hvor viktig inn- og utvandringen har vært i denne perioden. De siste 25 årene har Norge vært et innvandringsland med gjennomgående flere innflyttere enn utflyttere fra alle deler av verden. I løpet av perioden har nettoinnvandringen utgjort en stadig større del av folketilveksten, fra en drøy femtedel på begynnelsen av 1970-tallet til 35-40 prosent de siste 15 årene.

Den samlede virkningen omfatter både innvandrere og deres barn, og utvandrere og de barna utvandrerne formodentlig hadde fått hvis de var blitt boende i landet. Det er dessuten nødvendig å trekke fra innvandrere som er døde etter at de kom til landet, samt døde barn av innvandrere. Et alternativ til denne framgangsmåten, som blir temmelig komplisert over en 25-årsperiode, er å regne ut hvordan befolkningen i 1971 ville ha utviklet seg dersom ingen hadde flyttet ut eller inn gjennom hele perioden. Det kan gjøres ved hjelp av en befolkningsframskriving fra 1971 til 1995 med dødelighet og fruktbarhet slik man har observert det for hvert enkelt år, men uten inn- og utvandring. Deretter kan man sammenligne resultatene med den observerte folkemengden ved slutten av perioden for å finne inn- og utvandringens virkning. Når befolkningen i 1971 framskrives på denne måten, teller sluttbefolkningen ca. 171 000 færre personer enn den observerte folkemengden 1. januar 1996. Vi kan dermed tallfeste det samlede overskuddet fra inn- og utvandring de siste 25 årene. Denne folkemengden vil bli referert til som "overskuddsbefolkningen". Dette er ikke mennesker som på noen måte er "til overs", men de utgjør et overskudd i rent matematisk forstand.

Både innvandrere og utvandrere er sterkt overrepresentert i noen aldersgrupper, sammenlignet med hele befolkningen. Det er spesielt mange unge voksne og små barn blant dem som flytter, mens det er svært få gamle. Innvandringsoverskuddet (nettoinnvandringen) er fordelt på omtrent samme måte. I perioden 1971-1995 har gjennomsnittsalderen for nettoinnvandringen ligget 10-20 år lavere enn for dem som bor i landet. Det er derfor vi kan si at innvandring forynger befolkningen.

Det er 4,3 prosent flere menn i landet enn det ville ha vært med lukkede grenser siden 1971. Det tilsvarende tallet for kvinner er 3,9 prosent. Aldersmessig finner vi de største tilleggene blant menn i alderen 30-34 år (7,5 prosent), blant kvinner i alderen 20-24 år (6,7 prosent) og blant små barn av begge kjønn. For aldersgruppene 0-24 år er overskuddsbefolkningen også et resultat av at nettoinnvandringen har økt antallet kvinner i fruktbar alder, og dermed bidratt til flere fødsler. Dagens befolkning er med andre ord større og yngre enn den ville ha vært uten inn- og utvandring siden 1971. Gjennomsnittsalderen er 0,45 år lavere for menn, og 0,52 år lavere for kvinner. Andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder (20-64 år) er praktisk talt uendret, mens det relativt sett er litt færre eldre, og flere barn og unge. Inn- og utvandring har også utjevnet kjønnsbalansen i befolkningen noe, selv om den samlede virkningen for alle aldere er nærmest ubetydelig. I dag er det 97,8 menn pr. 100 kvinner i befolkningen, mens det med lukkede grenser bare ville vært 97,4 menn. I aldersgruppene mellom 25 og 50 år har inn- og utvandringen imidlertid økt overskuddet av menn i befolkningen.

Endringer i befolkningens alderssammensetning er mest interessante i den grad de får sosiale og økonomiske konsekvenser. Flere av storsamfunnets største utgiftsposter er knyttet til størrelsen på bestemte aldersgrupper. Dette gjelder særlig utdanning og eldreomsorg. Også behovet for helsetjenester påvirkes av aldersstrukturen, selv om sammenhengen ikke er like direkte. De samfunnsøkonomiske konsekvensene har gjort at det er vanlig å studere aldersstruktur i lys av forholdet mellom de "nærende" og "tærende" aldersgruppene i befolkningen Lukkede grenser i perioden 1971-1995 har knapt påvirket andelen i yrkesaktiv alder (20-64 år) i det hele tatt, men forholdet mellom gamle (65 år og over) og unge (0-19 år) ville ha endret seg. I fokuseringen på "eldrebølgen" er det særlig lett å trekke for raske slutninger fra befolkningsutvikling til samfunnsøkonomi. Det er likevel klart at økningen i andelen eldre etter århundreskiftet blir en utfordring for samfunnet, og at den samlede effekten av ut- og innvandring de siste 25 årene har bidratt til å begrense befolkningens aldring så langt.

Innvandringens foryngende effekt styrker befolkningens vekstpotensiale, fordi en yngre befolkning i større grad kan reprodusere seg selv. På denne måten bidrar innvandring i fortiden til større folketilvekst i framtiden. Uten store endringer i flyttemønstret kan foryngelseseffekten forventes å bli større over tid. På lengre sikt vil det skje en utflating ettersom de første innvandringskullene når pensjonsalderen.

I løpet av de siste 25 årene har inn- og utvandringens størrelse og sammensetning endret seg betydelig. De endrede forutsetningene for inn- og utvandring gjenspeiles i nettoinnvandringens kjønns- og alderssammensetning. Andelen barn har vært forholdsvis konstant, mens andelen unge voksne har steget, og andelen eldre er gått ned. Kjønnsforholdet i nettoinnvandringen har også forandret seg betraktelig. Antallet menn pr. 100 kvinner har sunket fra 136 i perioden 1971-1975 til 83 i 1991-1995. Størst har endringen vært i aldersgruppen 20-24 år, der det i første del av 1970-tallet var hele åtte menn pr. kvinne. I dag er kvinnene i flertall også i denne aldersgruppen.

Alle beregningene så langt har omfattet hele 25-årsperioden 1971-1995. Uten ut- og innvandring de siste fem årene, ville folkemengden vært en drøy prosent mindre enn i dag. Denne prosentandelen stiger jevnt ettersom perioden forlenges tilbake mot 1971. For foryngelseseffekten er bildet et annet. Inn- og utvandring de siste ti årene har senket gjennomsnittsalderen med 0,32 år. Det er to tredeler av hele 25-årsperiodens virkning. Det er med andre ord de siste årene som har vært viktigst for flyttestrømmenes foryngelseseffekt.

Som nevnt er innvandringen til Norge langt større enn nettoinnvandringen. For å illustrere dette kan vi se hva som ville skjedd dersom ingen flyttet ut, samtidig som det faktiske antallet flyttet inn i perioden 1971-1995. Det ville med andre ord vært enveistrafikk ved grensene. Folketallet ville da vært omtrent 400 000 høyere enn i dag, og tilveksten siden 1971 ville vært hele 24 prosent istedenfor 12 prosent. Samtidig ville gjennomsnittsalderen vært 0,7 år lavere enn det som er tilfellet i dag. Dette er ikke et realistisk alternativ, ettersom mange av innvandrerne først har utvandret. En utvandringsstopp ville dermed også påvirket innvandringen. Eksemplet illustrerer imidlertid hvor stor forskjell det har vært mellom innvandring og nettoinnvandring i perioden (se for øvrig Tysse og Keilmans artikkel i dette nummeret av Samfunnsspeilet).

Med få unntak har vi hatt et tap av norske statsborgere i flyttestrømmene 1971-1995. Denne utflyttingen har bidratt til å heve gjennomsnittsalderen i befolkningen, ettersom det er flest unge mennesker som flytter. Flyttingen blant norske og utenlandske statsborgere har med andre ord virket i hver sin retning. Hvis grensene hadde vært lukket bare for utenlandske statsborgere i perioden 1971-1995, ville utvandringen av nordmenn kombinert med den manglende innvandringen av utlendinger resultert i et folketall på 4,17 millioner, eller ca. 200000 lavere enn i virkeligheten. Gjennomsnittsalderen ville vært 0,6 år høyere enn den er i dag. I den motsatte situasjonen, med flytting, som observert, blant utenlandske statsborgere, og ingen flytting blant nordmenn, ville folketallet vært ca. 30 000 høyere enn i dag, og gjennomsnittsalderen 0,1 år lavere.

I tillegg til flyttebalansen med utlandet påvirkes befolkningsutviklingen av endringer i dødelighet og fruktbarhet. Fruktbarhetsfallet i perioden har hatt mye større betydning for befolkningens aldring enn flyttestrømmer og dødelighetsutvikling.

De siste 25 årene har nettoinnvandringen stått for en stadig større del av folketilveksten i Norge, og gitt oss en større og yngre befolkning. Med utsikter til nedgang i folketallet og en voksende andel eldre, kan det virke som om problemet kan løses ved å regulere innvandringen. Ettersom myndighetene har mye større kontroll over flyttestrømmene enn over dødelighet og fruktbarhet, er det en nærliggende tanke at denne ene variabelen kan reguleres i forhold til utviklingen i de to andre. Studier fra andre land i samme situasjon har imidlertid konkludert med at for å forhindre befolkningens aldring, ville det vært nødvendig med rekordstor innvandring år etter år. Dette ville kunne føre til en rask befolkningsvekst som i seg selv ville vært problematisk, og som ville kommet i rykk og napp fordi innvandringen måtte kompensere for svingninger i fødselstallene i fortiden.

Figur 26: Aldersfordeling av nettoinnvandring 1971-1995, overskuddsbefolkningen, og hele befolkningen 1. januar 1996

Figur 27: Befolkningen 1. januar 1996 og tilskuddet fra inn- og utvandring 1971-1996

Figur 28: Utviklingen i befolkningens gjennomsnittsalder under ulike forutsetninger 1971-1995

Tabeller

* Tabell 5-1: Sammenligning med andre mål for innvandrere 1. januar 1996

* Tabell 5-2: Overskuddsbefolkningen fra inn- og utvandring 1971-1995, etter kjønn og alder. Absolutt antall og prosent av hypotetisk folkemengde framskrevet 1971-1995 med lukkede grenser

* Tabell 5-3: Virkningen av lukkede grenser i ulike perioder

* Tabell 5-4: Sammenligning av de ulike hypotetiske framskrivingene

Jørgen Carling studerer demografi ved Universitetet i Oslo og har utført dette arbeidet som forskningsassistent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Samfunnsspeilet nr. 4, 1997