Mellom 27 000 og 32 000 barn bor i husholdninger med lav inntekt. Dette kommer fram i rapporten "Barn i husholdninger med lav inntekt". Analysen viser imidlertid også at den gode inntektsutviklingen til barnefamiliene på 1990-tallet har spredt seg til de barna som befinner seg nederst i inntektsfordelingen.

Statistisk sentralbyrå har på oppdrag av Barne- og familiedepartementet laget rapporten "Barn i husholdninger med lav inntekt", som belyser forekomsten av lavinntekt blant norske barn.

Den generelle inntektsutviklingen til barnefamilier var meget god på slutten av 1990-tallet, og det var husholdninger med de yngste barna som hadde størst inntektsvekst. Velstandsøkningen blant barnefamiliene har altså også spredt seg til de barna som befinner seg nederst i inntektsfordelingen.

Dersom en tar det for gitt at store husholdninger har betydelige stordriftsfordeler (kvadratrotskalaen), finner vi en nedgang i andelen barn i lavinntektsgruppen etter 1994. Dersom vi antar at stordriftsfordelene er små (OECD-skalaen), er bildet mer preget av stabilitet, selv om trenden også her er at det ble færre barn i lavinntektsgruppen på slutten av 1990-tallet (Se figur som illustrerer forskjellen mellom OECD-skalaen og kvadratrotskalaen).

Dersom vi utelater barn i husholdninger som enten har solgt aksjer eller eiendommer med tap, har en finansformue over en viss størrelse eller har en hovedinntektstaker som er student, finner vi at hhv. 2,6 prosent og 3,1 prosent av alle barn hadde en ekvivalentinntekt lavere enn halvparten av medianinntekten i 1998. Dette tilsvarer at hhv. 27 000 og 32 000 barn levde i husholdninger med slik lav inntekt. (Les mer om ekvivalentinntekt, kvadratrotskalaen, OECD-skalaen og medianinntekt).

Tendensen til at det ble færre barn med lavinntekt utover på 1990-tallet blir enda klarere dersom en benytter en mer absolutt tilnærming, der lavinntektsgrensen er basert på et gjennomsnitt for hele perioden 1986-1998. Vi finner da at andelen barn i lavinntektsgruppen ble om lag halvert bare mellom 1994 til 1998. Dette gjelder uansett hvilke antakelser en gjør med hensyn til graden av stordriftsfordeler innen husholdningene. Den relative inntektsforbedringen for barn i lavinntektsgruppen blir i noen grad støttet av annen levekårsstatistikk. Det ble for eksempel færre barn som ble forsørget av sosialhjelp i samme periode.

Noen av barna befinner seg også bare kortvarig i lavinntektsgruppen. Dersom vi følger barna i en treårsperiode, finner vi at hhv. 1,7 prosent (betydelige stordriftsfordeler) og 2,4 prosent (små stordriftsfordelene) hadde vedvarende lavinntekt. Dette tilsvarer et antall på henholdsvis 14 000 og 19 000 barn.

Mange av barna som bare kortvarig tilhører lavinntektsgruppen opplever imidlertid ikke noen betydelig inntektsforbedring de påfølgende årene. Dersom lavinntektsgrensene blir mer generøse, øker også tallet på barn med vedvarende lavinntekt.

Blant de barna som har vedvarende lavinntekt er det mange som vokser opp med bare en forsørger. Mange av de inntektsfattige barna tilhører videre husholdninger der de voksne husholdningsmedlemmene har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. I tillegg er barn med innvandrerbakgrunn overrepresentert blant barn med vedvarende lavinntekt.

Lavinntekt blant barn forekommer i varierende grad i alle industrialiserte land. Selv om en benytter flere ulike internasjonale datakilder, er likevel konklusjonen at Norge og Norden har relativ få inntektsfattige barn, sammenlignet med andre land. I motsetning til i mange andre land har nordiske barn en mindre risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen enn befolkningen generelt.

Formålet med rapporten er å belyse forekomsten av lavinntekt blant barn under 18 år. Rapporten har følgende disposisjon. I kapittel 2 gis en gjennomgang av datagrunnlaget for analysen, hvilket inntektsbegrep som er benyttet og en redegjørelse av hvordan vi har definert ulike lavinntektsgrenser. Det blir gjort rede for hvilken populasjon som inngår i analysen og hvilke skalaer som er benyttet for å kunne foreta inntektssammenligninger av barn i ulike husholdningstyper. I kapittel 3 ser vi på utviklingen i inntektsfattigdom blant norske barn i et 12-årsperspektiv. Har det blitt flere eller færre barn i husholdninger med lav inntekt i denne perioden? Det blir gjort et forsøk på å tallfeste hvor mange barn som befinner seg under en gitt lavinntektsgrense ett bestemt år. I kapittel 4 ser vi nærmere på hva som kjennetegner husholdningene til barn i lavinntektsgruppen. I kapittel 5 benytter vi paneldata for å se på antall barn som tilhører husholdninger med vedvarende lav inntekt, og hva som kjennetegner disse barna. I kapittel 6 ser vi på forekomsten av lav inntekt blant norske barn i et internasjonalt perspektiv, mens kapittel 7 summerer opp de viktigste funnene.

Rapporten bygger på tilgjengelig inntektsstatistikk for husholdningene og det er benyttet en tradisjonelle tilnærming, der lavinntekt blir definert ut i fra relativ avstand til det generelle inntektsnivået i befolkningen (f.eks. 50 prosent av medianinntekten). Rapporten presenterer tall for utviklingen i årlig lavinntekt i et lengre perspektiv (tversnittsdata), og hvor mange barn som tilhører husholdninger med vedvarende lavinntekt (paneldata). I tillegg blir det presentert tall som sammenligner forekomsten av lavinntekt blant barn i Norge med andre vestlige land.

Mer informasjon: vidar.pedersen@ssb.no, tlf. 62 88 52 51 eller per.ove.smogeli@ssb.no, tlf. 62 88 53 22

Elektronisk utgave av rapporten "Barn i husholdninger med lav inntekt".