Fra Historisk statistikk 1994

Boliger og boforhold

Tall fra folke- og boligtellinger

I samband med folketellingene er det siden 1865 blitt hentet inn enkelte opplysninger om boligforholdene her i landet, men en omfattende boligstatistikk for hele landet ble først utarbeidet ved folketellingen i 1920. Ved denne tellingen ble det også gjennomført en egen undersøkelse av byggeskikkene i bygdene. I folketellingen i 1930 ble det planlagt å undersøke boligforholdene i samme utstrekning som i 1920, men på grunn av manglende bevilgninger måtte bearbeidingen skjæres ned.

Ved folketellingen i 1946 ble det, både ved innhentingen av oppgavene og ved utarbeidingen av statistikken, i store trekk fulgt samme retningslinjer som i 1920. På skjemaet for folketellingen i 1950 ble det tatt med få boligoppgaver, vesentlig på grunn av at tellingen i 1946 var så omfattende. Men ved tellingene i 1960 og 1970 ble det igjen hentet inn oppgaver om det enkelte hus og den enkelte leilighet. I 1980 og 1990 var det ingen telling av hus, og det ble bare innhentet oppgaver for boliger der det var registrert bosatte ifølge Det sentrale personregister. Boligoppgavene i Folke- og boligtellingen 1990 er basert på utvalgsdelen av tellingen.

Fra 1920 til 1990 økte tallet på boliger ifølge folketellingene fra en drøy halv million til vel 1 3/4 million, det er mer enn en tredobling. Boligenes fordeling etter hustyper er noe ulikt spesifisert i de ulike tellingene, men tallene bærer preg av at urbaniseringen i første omgang har ført til nedgang i andelen boliger i våningshus på gårdsbruk og økning i andelen i hus med flere boliger. Velferdsøkningen i de siste tiår har gitt seg utslag i en økende andel eneboliger.

Befolkningens fordeling etter hustype følger i store trekk utviklingen for boligenes fordeling, men oppgangen i andelen som bor i eneboliger ser ut til å være sterkere enn økningen i andelen av slike hus. På den annen side er det en reduksjon i andelen som bor i hus med 5 eller flere boliger. I 1990 bodde vel halvparten av befolkningen i eneboliger.

Utviklingen i tallene på boliger og bosatte gjenspeiles i tallene for bosatte pr bolig. I 1920 var i gjennomsnitt ca. 4,8 personer bosatt pr bolig. Tilsvarende tall var redusert til 3,3 personer i 1960 og til 2,4 personer i 1990. Det er flest bosatte pr bolig i våningshus på gårdsbruk og i eneboliger, og færrest bosatte i boliger i hus med 5 eller flere boliger. Våningshusene og eneboligene hadde i 1960 i gjennomsnitt 3,7 bosatte pr bolig, mens hus med 5 eller flere boliger det året hadde 2,7 bosatte pr bolig. I 30-årsperioden fram til 1990 gikk gjennomsnittstallene for bosatte i hver bolig for de to husgruppene ned til henholdsvis 2,7 og 1,6 personer.

Et mål for boligstandarden er tallet på bosatte pr rom. Dette tallet har gått ned fra 1,2 i 1920 til 0,5 i 1990. I disse tallene er også kjøkken på minst 6 m2 regnet med. Andelen som bor i leiligheter med mer enn 1 bosatt pr rom har sunket fra 69 prosent i 1920 til 5 prosent i 1990.

Boforholdsundersøkelser

Boforholdsundersøkelser er gjennomført som utvalgstellinger i årene 1967, 1973, 1981 og 1988. Alle undersøkelsene omfatter opplysninger om husholdningene, om størrelse og standard på boligene og om boutgifter. Opplegget varierer noe fra telling til telling, blant annet avhengig av aktuelle boligpolitiske spørsmål. Grunnlaget for inndeling i familietyper er også noe ulikt. Særlig stor ulikhet er det i hvem som regnes som barn. I 1967 og 1973 er hjemmeboende barn uansett alder regnet med, mens bare hjemmeboende barn til og med 16 år ble regnet med i 1981 og bare barn til og med 19 år i 1988.

I 1967 hadde 3/4 av alle husholdninger kjøleskap, mens andelene både for eget WC og for vaskemaskin lå nær 70 prosent. De tilsvarende andelene var allerede i 1981 økt til 90 prosent og mer. Omkring halvparten av husholdningene hadde eget bad i 1967. I 1988 var denne andelen kommet opp i 95 prosent. Andelen som har telefon ble fordoblet i samme tidsrom, og også for andre typer av utstyr var det sterk økning.

I gjennomsnitt for alle husholdninger ble bokostnadene mer enn tidoblet fra 1966 til 1987. Årsaken til dette er dels den generelle lønns- og prisstigning i perioden, dels at den delen av samlet forbruksutgift som går til bolig, lys og brensel har økt. Ifølge forbruksundersøkelsene gikk denne andelen opp fra 11,7 prosent i 1967 til 23,4 prosent i 1986-1988.

Enslige hadde i 1966 boutgifter som i gjennomsnitt svarte til 62 prosent av gjennomsnittet for alle husholdninger. I 1987 var dette falt til 58 prosent. For gifte uten barn har det tilsvarende prosenttallet falt fra 90 til 80. For gifte med barn har de gjennomsnittlige boutgifter blitt høyere i forhold til gjennomsnittet for alle husholdninger: 117 prosent i 1966 og 154 prosent i 1987. Det betyr at boutgiftene, og dermed trolig også boligstandarden, for denne gruppen har økt langt sterkere enn for enslige og gifte uten barn. Også for enslige med barn økte boutgiftene sterkere enn gjennomsnittet av boutgiftene for alle husholdninger.

Fra Historisk statistikk 1994