Fra Historisk statistikk 1994

Personlig forbruk

Forbruksundersøkelser

Opplegg og omfang

Vi har hatt forbruksundersøkelser som bygger på oppgaver fra utvalg av husholdninger siden begynnelsen av dette århundret. Helt fram til andre verdenskrig var utvalgene av husholdninger små, og de husholdningene som var med ble ikke trukket ut etter statistiske prinsipper. Fra 1945 fram til 1958 ble det holdt en rekke større og mindre undersøkelser som dekket forskjellige sosiale grupper. På grunnlag av en undersøkelse blant fiskere og jordbrukere i 1954, en blant alderstrygdede i 1955-56 og en undersøkelse i 1958 som omfattet øvrige befolkningsgrupper, ble det beregnet forbrukstall for 1958 for hele befolkningen. I 1967 og 1973 ble det gjennomført større forbruksundersøkelser som omfattet alle befolkningsgrupper. Siden 1974 er det gjennomført årlige forbruksundersøkelser. Hovedformålet med undersøkelsene har vært å gi en detaljert oversikt over private husholdningers forbruk, som grunnlag for en ajourføring av vektgrunnlaget i konsumprisindeksen. Det blir videre tatt sikte på å kartlegge forbruket i forskjellige grupper av husholdninger.

Utvalgene til undersøkelsene er siden 1967 trukket blant alle landets private husholdninger. En husholdning omfatter personer som bor i samme bolig og har felles kost (minst ett måltid pr dag). Forbruksutgiftene er registrert ved regnskapsføring og intervju. Hovedmaterialet er husholdningenes detaljerte oppgaver over sine utgifter i en 14-dagersperiode. Føringsperiodene er fordelt over året for å fange opp årstidsvariasjoner i forbruket. Utgifter til varer og tjenester som normalt kjøpes sjelden, registreres i et intervju.

Størrelsen på nettoutvalget har variert mellom 1 000 og 1 500 husholdninger pr år. Resultater blir

publisert på basis av 3 årganger sammenveiet.

Resultatene av forbruksundersøkelsene offentliggjøres i publikasjoner i serien NOS Forbruksundersøkelse. I nasjonalregnskapsstatistikken (jf. kapittel 22) gis det også opplysninger om privat konsum.

Utgifter pr husholdning

Undersøkelsene viser en sterk økning i forbruksutgiftene. I løpende kroneverdi ble total forbruksutgift pr husholdning pr år mer enn 15-doblet i perioden fra 1958 til 1991. Prisstigningen i perioden forklarer mye av denne veksten. Men selv etter en korreksjon for prisstigningen økte husholdningenes gjennomsnittlige forbruksutgifter til om lag det dobbelte.

Sammensetningen av forbruket har endret seg vesentlig. Matvarenes andel av totalforbruket utgjorde i 1958 39,9 prosent, i 1967 29,6 prosent og i 1977-1979 19,7 prosent. Nedgangen i matvareandelen har senere fortsatt til 18,6 prosent i 1983-1985 og helt ned til 14,8 prosent i 1989-1991. Reduksjon i matvareandelen er en klassisk indikator på velstandsøkning. Det er en vanlig erfaring at det brukes en prosentvis mindre andel av inntekten (og dermed av forbruksutgiftene) på matvarer jo høyere inntekten blir.

Utgiftsandelen til drikkevarer og tobakk har derimot endret seg lite. Den har variert mellom 4,9 prosent (1973) og 3,5 prosent (1986-1988). Utgiftene til disse varene har med andre ord økt i om lag samme takt som totalutgiftene.

Andelen til klær og skotøy har avtatt nokså jamt siden 1958. Den utgjorde i 1989-1991 6,4 prosent av forbruket, mens andelen i 1958 var nær det dobbelte.

Utgiftene til bolig, lys og brensel har etter hvert blitt en svært stor post på budsjettet for mange husholdninger. Utgiftsandelen var forholdsvis stabil på et nivå mellom 12 og 14 prosent fram til 1974-1976. Deretter har andelen økt jamt til 26,5 prosent i 1989-1991. Boligutgiftene omfatter husleie, avgifter, reparasjoner og vedlikehold og renteutgifter, men ikke avdrag på lån. Økningen i utgiftene til bolig i 1980-årene skyldes for en stor del vekst i renteutgiftene, men en ikke uvesentlig komponent er at standarden på boligmassen er hevet.

Møbler og husholdningsartikler har hatt en svakt synkende andel av forbruket i perioden. Mens andelen i årene 1967 til 1977-1979 lå mellom 9 og 10 prosent, var tallet i 1989-1991 nede i 8 prosent.

Husholdningenes utgifter til helsepleie har hele perioden utgjort en relativt liten del av de samlede utgiftene, om lag 2 prosent.

Reise- og transportutgiftene økte kraftig fra 1958 til 1986-1988 fra 6,7 til 23 prosent av totalutgiftene. Andelen gikk så ned til 19,2 prosent i 1989-1991, omtrent samme andel som først på 1980-tallet. Utviklingen har ikke vært jamn i perioden. Fra 1958 til 1973 gikk andelen opp fra 6,7 til 19,5 prosent. Andelen var relativt stabil fram til 1982 for deretter å stige kraftig. Økt kjøp av bil er i begge vekstperiodene den viktigste årsaken til økningen i de samlede utgiftene.

Gruppen fritidssysler og utdanning omfatter utgifter til utstyr og aktiviteter over et bredt spekter. Utgiftsandelen økte fram til 1979. I 1980-årene gikk andelene noe tilbake, men viste oppgang i 1989-1991 og utgjorde da 10,7 prosent.

Andre varer og tjenester omfatter personlig hygiene, restaurant- og hotellbesøk, selskapsreiser mv. Utgiftsposten har økt jamt i perioden - noe som bl.a. skyldes økt restaurant- og hotellbesøk og bruk av selskapsreiser. I 1989-1991 stod gruppen for 8,2 prosent av samlet forbruk.

Utgifter pr person

Husholdningene er gjennomgående blitt en god del mindre i løpet av den aktuelle perioden. Dette skyldes at barnekullene er blitt mindre, og at en økende andel av husholdningene består av personer som bor alene. I 1958 bestod gjennomsnittshusholdningen av 3,09 personer. Tallet har stadig avtatt og var nede i 2,41 personer i 1989-1991.

Veksten i forbruksutgifter pr person har derfor vært sterkere enn pr husholdning. Regnet i fast kroneverdi og pr person var forbruksutgiftene ca. 2 1/2 ganger større i 1989-1991 enn i 1958. Utgiftene har økt for alle de 9 hovedgruppene av varer og tjenester. Men veksten i forbruksutgiftene har vesentlig funnet sted på områder som er knyttet til husholdningene, såkalt husholdningsspesifikke utgifter. Det gjelder i særlig grad utgifter til bolig, lys og brensel og reiser og transport. Korrigert for prisstigningen og i gjennomsnitt for hver person ble det i 1989-1991 brukt vel 5 ganger så mye til boligformål og nær 8 ganger så mye til transportformål som i 1958. Individspesifikke utgifter har ikke vist tilsvarende økning. Matvareutgiftene pr. person har i fast kroneverdi ligget på omtrent det samme i hele perioden. Utgiftene til klær og sko økte noe fra 1958 til 1967, men har siden vært meget stabile.

Konsumprisindeksen

Opplegg og omfang

Konsumprisindeksen går tilbake til 1959. Før denne tiden publiserte Statistisk sentralbyrå en levekostnadsindeks som refererte seg til forbruket i arbeider- familier i byer og industristeder. Serien for totalindeksen kan på månedsbasis føres tilbake til 1920, mens tall på årsbasis er beregnet tilbake til 1865 ved bruk av Oslo kommunes levekostnadsindeks (1901-1913) og nasjonalregnskapets prisindeks for det private konsum (1865-1901). Da konsumprisindeksen ble introdusert, ble omfanget av indeksen utvidet til gjennomsnittsforbruket i private husholdninger i hele befolkningen.

Det problem en står overfor i konsumprisindeks- beregninger kan formuleres slik: Hvis prisene endrer seg fra ett tidspunkt til et annet, hvilket utgiftsbeløp er da nødvendig for å opprettholde samme levenivå som på det første tidspunkt? Noen anerkjent metode for å måle levenivået finnes ikke, bl.a. fordi en rekke av de faktorer som vil være av betydning for levenivået, vanskelig lar seg måle statistisk. De praktiske konsumprisindeksberegninger må ha som målsetting å beregne kostnadene for et bestemt forbruk av varer og tjenester på ett tidspunkt i forhold til kostnadene for det samme forbruk på et annet tidspunkt.

De to hovedkomponentene som inngår i utregningen av konsumprisindeksen er mengdegrunnlaget, som angir den betydning eller vekt som prisendringene for den enkelte vare eller tjeneste tillegges i indeksen, og prisgrunnlaget som angir prisendringene for det enkelte produkt. Fra august 1982 er Laspeyres formel - kjedeindeks - nyttet i beregningene av konsumprisindeksen. Nye ajourførte vekter innarbeides hvert år i august og omfatter resultater fra forbruksundersøkelsene for de 3 forutgående år. Vektene ajourføres årlig. Før dette var indeksberegningene basert på vekter fra de periodiske forbruksundersøkelsene. Vektene ble normalt holdt fast for en 5-årsperiode. For en nærmere beskrivelse av konsumprisindeksen - se Statistisk sentralbyrås serie Rapporter, nr. 91/8. Prisgrunnlaget som samles inn hver måned, kan av naturlige grunner ikke omfatte prisene på alle merker, modeller o.l. for varer som inngår i forbruket i private husholdninger. Det er derfor valgt ut en del representantvarer som skal representere alle varer og tjenester som inngår i private husholdningers forbruk.

Hvilke forretninger i hvilke næringer som skal gi prisoppgaver er trukket etter statistiske utvalgsprinsipper. Det samme gjelder det vare- og tjenesteutvalg de uttrukne bedriftene skal gi oppgaver for. Prisene samles inn fra om lag 1 600 utvalgte forretninger (1992) innen detaljhandel og tjenesteytende bedrifter (f.eks. restauranter, forretninger som driver utleie av video mv.) og omfatter hver måned mellom 40 000-45 000 prisobservasjoner.

Noen hovedtrekk i prisutviklingen

Utviklingen fra 1865 og fram til omkring 1910 var preget av store årlige svingninger i konsumprisene, men også av perioder med stabile priser. Perioden 1870-1890 var spesielt turbulent og her finner vi også den første statistisk dokumenterte deflasjonsperioden.

Utviklingen i det nærmeste 10-året etter 1910 ble i første rekke preget av den første verdenskrig der vareknapphet og stor etterspørsel var blant de faktorer som bidrog til en kraftig prisvekst. I perioden 1914-1918 steg konsumprisene samlet med vel 140 prosent og med en årsvekst fra 1917 til 1918 på vel 40 prosent som en markert topp. Høy inflasjon kom også til å prege utviklingen fram til 1921, men den internasjonale konjunkturnedgangen i 1921-1922 ledet over i en periode med til dels sterkt fallende konsumpriser. Fra midten av 1930-tallet og fram mot 1940 steg konsumprisene på nytt, men med - til da -en moderat vekstrate. Denne perioden representerte på mange måter et vendepunkt mer generelt i konsumprisutviklingen - der de sterke årlige skiftninger i prisveksten ble avløst av en mer jamt stigende utvikling. Under okkupasjonen av Norge steg prisene kraftig i de 2 første årene for deretter å stabiliseres relativt raskt fram mot 1945.

I årene etter 1945 og fram mot 1970 ble norsk økonomi og prisutviklingen preget av en markert oppgang i verdensøkonomien. I de første årene kom gjenoppbyggingen etter krigen til å dominere bildet, og priskontroll, knapphet og rasjonering på mange forbruksvarer var en del av hverdagen. Prisutviklingen i perioden var med unntak for perioden 1950-1952 (Korea-krigen) relativt stabil omkring en årlig vekst på 3-5 prosent. 1970-tallet kom til å bli preget av den internasjonale utviklingen på råvaremarkedene, der sukker- og sølvprisene og spesielt råoljeprisene satte sitt preg på utviklingen i konsumprisene. I 2 runder (1973 og 1979) ble nivået på råoljeprisene hevet fra vel 2 dollar pr. fat til vel 37 dollar tidlig på 1980-tallet. Slike forhold kombinert med en aktiv norsk motkonjunkturpolitikk bidrog til at den gjennomsnittlige konsumprisveksten gjennom 1970-årene ble på vel 8 prosent. Slutten av 1970-tallet representerte på mange måter nok et vendepunkt for norsk økonomi. Motkonjunkturpolitikken som var blitt ført gjennom lengre tid ble forlatt. Økonomien hadde et ikke ubetydelig etterspørselspress, noe som førte til en reguleringspolitikk med skjerpet prisregulering og prisstopp.

Konsumprisutviklingen på begynnelsen av 1980-tallet ble preget av reguleringspolitikken og ettervirkninger av denne. En omlegging av forbrukerpolitikken påvirket også prisutviklingen. Konsumprisene steg kraftig i begynnelsen av 10-året. Fra 1979 til 1982 økte prisene samlet sett med vel 40 prosent og med en årsvekst fra 1980 til 1981 på 13,7 prosent som en topp. I årene fram mot 1985 avtok presset på økonomien, og den årlige veksten i prisene nådde en foreløpig bunn i 1985 med 5,7 prosent - til da den laveste siden 1969.

Liberaliseringen av kredittmarkedet i 1984-1985 kom også til å influere på prisutviklingen. I konsumprisindeksen kom dette mest direkte til uttrykk innen gruppen "bolig, lys og brensel", som klart har gitt det sterkeste bidraget til den årlige veksten i konsumprisene etter 1987. Mer enn 1/3 av den årlige konsumprisveksten kan henføres til denne gruppen, noe som i stor grad har sammenheng med en kraftig vekst i husholdningenes renteutgifter.

Også internasjonale og valutapolitiske forhold kom i flere sammenhenger til å prege konsumprisutviklingen. I perioden 1982-1985 ble den norske kronen effektivt devaluert med vel 5 prosent. I mai 1986 kom nok en devaluering som svekket den norske kronen ytterligere med om lag 16 prosent. Dette førte relativt raskt til en markert vekst i konsumprisene - i første omgang ved økte priser på importerte matvarer, klær og skotøy og nye biler. Årsveksten fra 1986 til 1987 kom opp i 8,7 prosent. I de neste årene falt prisveksten kraftig og var ved inngangen til 1990-tallet nede i 4,6 prosent.

Prisutviklingen kom mot slutten av 1980-tallet også til å bli preget av en markert vekst i prisene på offentlige tjenester (helsepleietjenester, barnehagetjenester, hjemmebasert omsorg og renovasjon, vann og kloakk mv.). Teletakstene har imidlertid etter 1989 blitt redusert i reelle termer.

Konsumprisveksten har etter 1982 i hovedtrekk vært fallende bare avbrutt av en periode med noe stigende priser gjennom 1986 og 1987. Den fallende tendensen har også preget begynnelsen på 1990-tallet - i første rekke drevet av en lav veksttakt i prisene på matvarer, klær og skotøy, møbler og husholdningsartikler og lavere takster på en del teletjenester. Årsveksten i konsumprisene fra 1991 til 1992 var på 2,3 prosent - den laveste siden 1960.

Fra Historisk statistikk 1994