Fra Historisk statistikk 1994
Personlig inntekt og formue
Statistikkgrunnlag
Statistikk over personlig inntekt og formue bygger på oppgaver fra den ordinære skattelikningen for forskuddspliktige skattytere og for personer som kom inn under den særskilte skatteordningen for sjøfolk. Med virkning fra 1. januar 1989 ble sjøfolk integrert i det ordinære skattesystemet.
Grovt sett omfatter datagrunnlaget de inntekts- og formuesbegreper som danner grunnlag for å beregne direkte skatter og avgifter.
Statistisk sentralbyrå har siden 1884 utarbeidet årlig statistikk over kommuneskattelikningen og fra 1936 også over statsskattelikningen. Samlet statistikk over kommune- og statsskattelikningen er fra 1938 presentert i NOS Skattestatistikk. Statistikk over Sjøfolksskatteordningen ble for perioden 1948-1988 lagt fram i NOS Skattestatistikk. Det har bare vært mulig å lage sammenliknbare tall tilbake til 1948, blant annet fordi statistikken for tidligere år (jf. tabell 307 i Historisk statistikk 1978) ikke skiller mellom personlige og ikke-personlige skattytere.
Selvangivelsesregnskapet bygger på inntekts- og formuesundersøkelsene med selvangivelsen for personlige skattytere som datagrunnlag. Inntekts- og formuesundersøkelsene er utvalgsbaserte og omfatter data både om enkeltpersoner og om husholdninger. Den første inntekts- og formuesundersøkelsen ble gjennomført på grunnlag av data for inntektsåret 1958. Tilsvarende undersøkelser ble i årene som fulgte gjennomført med varierende periodisitet, men har fra og med 1984 vært gjennomført årlig. Det har bare vært mulig å føre denne tidsserien tilbake til 1973.
Enhet
Som hovedregel er den statistiske enheten person
eller personlig skattyter. Skattyterenheten skiller seg fra personenheten ved at skattyter kan omfatte en eller flere personer (f.eks. utgjør fellesliknede ektefeller en skattyter). Arbeidsinntekt er likevel alltid registrert på den enkelte person, uavhengig av likningsmåte. Kjønn som kjennemerke, er relevant bare når enheten er person.
Dobbelttelling av en del skattytere kan forekomme, ettersom personer skattlagt under sjøfolksskattelikningen også kan være skattlagt for inntekt/ formue i land. Ved kommuneskattelikningen er utenby(gd)s personlige skattytere inkludert fra og med 1957.
Inntekts- og formuesbegreper
Nettoinntekt omfatter inntekter av arbeid, kapital, pensjon og visse stønader etter at fradragspostene i selvangivelsen er trukket fra. Særfradrag for alder, uførhet o.l. ble innført ved kommune- og statsskattelikningen i 1971. Fra 1988 eksisterer særfradrag bare ved kommuneskattelikningen. Alle oppgaver over nettoinntekt gjelder før særfradrag. Nettoinntekt omfatter bare beløp som er skattlagt. I skattlagt nettoinntekt inngår hele beløpet, dvs. også den delen som ligger under grensen for skattlegging.
Nettoformue omfatter verdien av realkapital og finanskapital. Sum gjeld er trukket fra. De enkelte formuesarter er vurdert etter likningsverdi. Noen formuesarter (eks. bankinnskudd) er medregnet bare utover bestemte fribeløp. Nettoformue omfatter bare nettoformue som er skattlagt. For skattlagt nettoformue er hele beløpet medregnet.
Arbeidsinntekt (pensjonsgivende inntekt) omfatter lønnsinntekt og inntekt fra selvstendig næringsvirksomhet. Som arbeidsinntekt regnes også sykepenger og dagpenger ved arbeidsledighet. Lønnsinntekt er registrert med bruttobeløp, mens næringsinntekt er redusert med gjeldsrenter etter bestemte regler. Dette inntektsbegrepet kom inn i skattestatistikken da folketrygden ble etablert i 1967.
Selvangivelsesregnskapet er en oppstilling av inntekts- og fradragskomponentene i selvangivelsen fram til beregningen av nettoinntekt. Bruttoinntekt består av summen av alle skattepliktige inntekter. Arbeidsinntekt er splittet opp i hhv. lønnsinntekt og næringsinntekt. Under "andre inntekter" er kapitalinntekter den største komponenten.
Fradragspostene i selvangivelsen skal i prinsippet omfatte "utgifter til inntekts ervervelse". De viktigste fradragene utover standardfradragene (minstefradrag og oppgjørsfradrag), er fradrag for gjeldsrenter, reiseutgifter, fradrag for egen pensjonsforsikring, fradrag for underskudd i næring og foreldrefradrag.
Sammenliknbarhet over tid
Både datagrunnlaget og prinsippene for statistikken er endret over tid. I denne framstillingen er mønsteret for de nyeste årgangene av statistikken lagt til grunn. Generelt gjelder at jo eldre datagrunnlaget er, jo vanskeligere er det å rekonstruere statistikken etter nye prinsipper. Det er i hovedsak dette forholdet som avgjør hvor langt tilbake det er mulig å føre de enkelte tidsserier. De endringer skattesystemet har gjennomgått i årenes løp, reflekteres i datagrunnlaget og påvirker kontinuiteten i tidsseriene. Noen av de mest åpenbare bruddene blir nærmere omtalt i det følgende.
Ordningen med forskuddsbetaling av skatt av årets inntekt trådte i kraft fra og med inntektsåret 1957. Som følge av denne endringen, ble det som en overgangsordning bare utliknet "halv" skatt på personlige skattytere for inntektsåret 1955, mens det ikke ble foretatt likning for denne skattytergruppen (bortsett fra sjøfolk) inntektsåret 1956.
En vesentlig del av økningen i tallet på personer med arbeidsinntekt fra 1967 til 1968 skyldes endringer i registrering av arbeidsinntekt. For inntektsåret 1967 gjaldt nedre grense for avgiftsberegning som grense for registrering av beløp. Arbeidsinntekt under 4 000 kroner er derfor ikke registrert for dette året.
I 1979 skjedde en ny endring i registreringen ved at arbeidsinntekt da ble registrert også for personer som ikke opptjener pensjonspoeng (personer under 17 år og personer over 69 år). Fra samme år er dessuten arbeidsinntekt registrert uten øvre begrensning.
I inntektsårene 1970 og 1971 ble det ikke utskrevet formuesskatt til staten. Både antall skattytere og sum skatt ved statsskattelikningen påvirkes av dette.
Fra og med 1977 er beløpene for utliknet skatt og avgift redusert med de skattefradrag og nedsettelser som har vært gjeldende i de enkelte år (f. eks. forsørgerfradrag, SMS, AMS mv.).
Mens avgift til folketrygden fram til 1971 bare bestod av en "pensjonsdel", ble avgiften utvidet med en "sykedel" fra 1971. Fra 1986 ble det beregnet avgift også av arbeidsinntekt som overstiger grensen for å opptjene pensjonspoeng. Satsen for denne avgiften ble vesentlig opptrappet fra 1986 til 1987.
Utviklingstrekk
Målt i 1985-kroner ble nettoinntekt pr innbygger 3-doblet fra 1948 til 1991. Med unntak for enkelte år, særlig på 1980-tallet, er perioden 1948-1991 preget av økning fra år til år. Gjennomsnittlig årlig vekst for perioden er 2,8 prosent. Størst vekst fra foregående år er målt for 1976, mens størst nedgang fra foregående år er målt for 1970. Fram til 1985 ligger gjennomsnittlig nettoinntekt hele tiden under 1985-nivå. Den svakere veksten i nettoinntekt på 1980-tallet må sees i sammenheng med økningen i inntektsfradragene (jf. selvangivelsesregnskapet).
Nettoformuen vil bl.a. være påvirket av utviklingen av gjeld og av utviklingen i ulike formues- gjenstanders likningsverdi. Sett i forhold til 1985, er nettoformue pr innbygger høyest i 1991 og lavest i 1952. Det mest markerte trekket ved gjennomsnittlig nettoformue er en sterk og sammenhengende økning som setter inn fra 1983.
Gjennomsnittlig utliknet skatt ligger over 1985- nivået i inntektsårene 1979-1980 og for alle år etter 1985. Høyest skattenivå i forhold til 1985 finnes for 1987, mens det var lavest i 1948 (bortsett fra unntaksåret 1955).
Innbyggertallet pr 1. januar i det enkelte inntektsår er nyttet ved gjennomsnittsberegningene i tabell 11.1.
Enheten som ligger til grunn for gjennomsnittsbeløpene for arbeidsinntekt er personer med slik inntekt registrert. Mens avstanden mellom gjennomsnittlig arbeidsinntekt for menn og kvinner økte i perioden 1967-1974, har det vært en viss utjamning mellom kvinners og menns gjennomsnittlige arbeidsinntekt i årene etter 1974.
Omregning til faste priser viser at gjennomsnittlig arbeidsinntekt totalt lå over eller på samme nivå som i 1985, i hele perioden fra 1976 til 1982. I forhold til 1985-nivået lå gjennomsnittlig arbeidsinntekt for menn høyest i inntektsåret 1985 og lavest i 1967-1968. Kvinners gjennomsnittlige arbeidsinntekt er høyest i inntektsåret 1991 og lavest i inntektsåret 1974.
I perioden 1967-1991 økte den totale andelen av den voksne befolkningen (personer 17 år og over) med arbeidsinntekt. Kvinner stod for 71 prosent av denne økningen. I 1967 utgjorde personer med arbeidsinntekt 53 prosent av den voksne befolkningen, mens tilsvarende andel i 1991 var 74 prosent. Denne utviklingen kulminerer i perioden 1987-1988 da 76 prosent av hele den voksne befolkningen var registrert med arbeidsinntekt. Nedgangen i tallet på personer med arbeidsinntekt etter 1988 gjelder både kvinner og menn, men nedgangen er større for menn enn for kvinner.
Den mest markerte tendensen i fordelingstabellen er den økende andelen kvinner med arbeidsinntekt. Mens hver 3. voksne kvinne var registrert med arbeidsinntekt i 1968, hadde 2 av 3 voksne kvinner slik inntekt i 1991. Menn med arbeidsinntekt utgjør 8 av 10 voksne menn. Denne andelen er stabil gjen-nom hele perioden. Også denne tabellen bekrefter utjamningen mellom kvinners og menns arbeidsinntekt. I fordelingstabellen er kroneverdien for de enkelte år justert med konsumprisindeksen i forhold til kroneverdien for 1985.
Selvangivelsesregnskapet viser at arbeidsinntekt utgjør en lavere andel av bruttoinntekt, mens trygd/ pensjon og kapitalinntekter utgjør en økende andel. Inntektsfradragene økte sterkt fram til 1988, men utgjør en mer stabil andel fra 1988. Blant fradragene er det gjeldsrentene som har hatt sterkest vekst.