Fra Historisk statistikk 1994

Utdanning og forskning

Utdanning

Statistikkgrunnlag

Den første statistiske publikasjonen om utdanning som foreligger ble utgitt av Kirke- og undervisningsdepartementet under tittelen "Statistiske Tabeller vedkommende Undervisningsvæsenets Tilstand i Norge ved Udgangen af Aaret 1837". I løpet av 1800-tallet ble statistikkgrunnlaget stadig utvidet. Datamaterialet ble offentliggjort i NOS-serien f.o.m. 1861. På 1950-tallet ble arbeidet med utdanningsstatistikken overført fra departementet til Statistisk sentralbyrå.

Statistikken for 1962 og senere år gjelder situa-sjonen pr 1. oktober, mens man tidligere talte alle elever til stede i skoleåret. I begynnelsen av 1970-tallet ble statistikken, gjennom en større omlegging, individbasert. Dette la grunnlaget for et mer fleksibelt system med mulighet for å gi mer detaljert informasjon om utdanningssystemet. Blant annet gjør dette statistikksystemet det mulig å følge ulike elevkull gjennom de ulike nivåene i utdanningssystemet.

Data om elever, skoler og klasser i grunnskolen ble tidligere hentet inn fra skolene gjennom skole-styrene. Siden 1992 har Statistisk sentralbyrå gått over til å bruke Grunnskolenes Informasjonssystem (GSI) i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som kilde. Oversikten over elever som avslutter grunnskolen bygger på oppgaver fra inntakskontorene i fylkene.

Også størstedelen av statistikken over elever i videregående skoler hentes fra inntakskontorene i fylkene. Statistisk sentralbyrå mottar også oppgaver fra andre administrative organer, som f.eks. Arbeidsdirektoratet. Ellers innhentes det oppgaver direkte fra den enkelte skole ved hjelp av spesielle

meldingsskjemaer, ved kopi av skolens klasselister eller på disketter. Elever i lærlingeskole er ikke registrert fra og med 1989. Fra samme år er statistikken utvidet med oppgaver over lærlinger.

Oversikter over studenter ved universiteter og høgskoler lages hovedsakelig på grunnlag av oppgaver hentet inn fra de enkelte utdanningsinstitusjonene. For de fleste av universitetene danner de opplysningene studentene selv gir ved betaling av semesteravgift grunnlaget for deler av statistikken.

Statistikken over befolkningens høyeste utdanning ble tidligere utarbeidet i forbindelse med folketellinger eller spesialundersøkelser. Siden 1985 er datagrunnlaget oppdatert hvert år. Nyere materiale baserer seg på folketellingsdata fra 1970 og 1980, samt årlige meldinger om utdanning fullført i Norge. Utdanning som utenlandsfødte personer har fullført i utlandet til og med 1990, er blitt samlet inn ved hjelp av en egen spørreskjemaundersøkelse. Utdanning som norskfødte personer har fullført i utlandet etter 1980 er ikke registrert.

Lærertallene hentes i hovedsak fra Sentralt tjenestemannsregister for skoleverket (STS) og Statens sentrale tjenestemannsregister (SST), supplert med oppgaver innhentet fra enkelte skoler.

Sammenliknbarhet

Utdanningssystemet er i stadig forandring. Det har vært store endringer etter 2. verdenskrig. På enkelte områder er det derfor vanskelig å lage lange tidsserier.

I 1959 vedtok Stortinget en ny lov om folke-skolen. Skillet mellom by- og landfolkeskolene ble opphevet, og kommunene ble pålagt å innføre 9-årig obligatorisk skolegang innen en bestemt tidsperiode. De siste kommunene innførte obligatorisk ungdomsskole i 1974-75.

Lov om videregående opplæring ble vedtatt i 1974. Målet var å integrere gymnaset, handelsskolen og yrkesskolen i en mer enhetlig videregående skole. Samtidig ville en samling av de tre skoleslagene bidra til å minske det sosiale skillet mellom teoretisk og praktisk utdanning.

En tredje viktig skolereform var desentraliseringen og utbyggingen av universitets- og høgskolesektoren. Universitetet i Tromsø ble etablert i 1971. Utbyggingen av de regionale høgskolene startet i 1969. Hensikten med reformen var å øke rekrutteringen til høgere utdanning, samt å dempe presset på universitetene.

Mange videregående skoler er blitt oppgradert til høgskoler i de siste 20 årene. Både ingeniør- og lærerutdanning fikk høgskolestatus i 1971. En rekke utdanninger innen helse- og sosialfag (bl.a. sykepleierutdanning) ble oppgradert 10 år senere. I 1982 fikk også de maritime fagskolene høgskolestatus. Høgere utdanning i Norge består nå av en universitetssektor og en høgskolesektor, angående grensedragningen mellom disse vises til tabellene 5.15 og 5.16.

Utviklingstrekk

Elevtallet i grunnskolen har i hovedsak fulgt endringer i skoleplikten og i fødselskullene. Den gradvise utvidelsen av skoleplikten har skapt nedgangen i elevtallet i videregående skole på slutten av 1960-tallet ved at 8. og 9. klassetrinn ble obligatoriske for alle.

Gutter og jenter velger stort sett forskjellige fag. I videregående skole dominerer jenter på fagfelt som helsevern og undervisning, mens gutter er i overveldende flertall i håndverksfag.

Siden 1960-tallet er det blitt færre grunnskoler og videregående skoler. Antall lærere har derimot økt. I universitets- og høgskolesektoren har den sterke satsingen gitt betydelig flere skoler og lærere.

Antall studenter ved universiteter og høgskoler har økt kraftig gjennom de siste tiårene. Utviklingen skyldes både etterspørselen etter arbeidskraft med høyere utdanning, kapasitetsøkningene i universitets- og høgskolesektoren, utbyggingen av studiefinansieringsordningene og den nye, voksende arbeidsløsheten. Kvinnene er nå i flertall i høyere utdanning, både ved universiteter og høgskoler.

Stadig større andeler av ungdomskullene er under utdanning. I midten av 1960-tallet var én av 10 personer under utdanning blant 24-åringer. I 1992 var vel én av 4 i samme situasjon. Annenhver 19-åring var også under utdanning i begynnelsen av 1990-årene. Overgangshyppighetene øker både mellom grunnskolen og videregående skole, og mellom videregående skole og høyere utdanning.

En konsekvens av at stadig flere tar lengre utdanning, er at utdanningsnivået i befolkningen øker. Det økende innslaget av kvinner i både videregående og høyere utdanning har ført til utjamning av utdanningsnivået mellom kjønnene, spesielt blant de yngre generasjonene.

Forskning og utviklingsarbeid

Data som belyser ressursinnsatsen i norsk forskning og utviklingsarbeid (FoU), samles inn annet hvert år. Undersøkelsene som bygger på retningslinjer trukket opp av OECD, er utarbeidet av forskningsrådene siden 1963.

Forskning og utviklingsarbeid er virksomhet av original karakter som utføres systematisk for å øke fondet av viten og for å bruke denne viten til å finne nye anvendelser. Virksomheten omfatter:

Grunnforskning. Eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å erverve ny viten om grunnlaget for fenomener og observasjoner - uten sikte på særskilte praktiske mål eller anvendelser.

Anvendt forskning. Virksomhet av original karakter for å erverve ny viten, først og fremst rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.

Utviklingsarbeid. Systematisk arbeid som anvender eksisterende kunnskap, rettet mot å framstille nye materialer og produkter, å innføre nye prosesser, systemer eller tjenester, eller å forbedre dem som eksisterer.

I statistikken skilles det mellom FoU-aktivitet i næringslivet, universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren.

FoU-utgifter

Den norske FoU-innsatsen er femdoblet siden 1963 målt i faste priser. Det har vært økende aktivitet helt fram til 1989, men fra 1987 har veksten flatet ut.

FoU-andelen av bruttonasjonalproduktet (BNP) har økt fra 0,8 prosent i 1963 til 1,9 prosent i 1991. Andelen økte særlig fra 1983 til 1987, men har stabilisert seg de siste årene.

Grunnforskningsandelen av de totale driftsutgifter til FoU i Norge utgjorde 15 prosent i 1991, det samme som i 1989. Dette er lavt sammenliknet med midten av 1970-tallet, da grunnforskningsandelen utgjorde 23 prosent. Målt i faste priser er likevel innsatsen i grunnforskning vesentlig større i 1991 enn på midten av 1970-tallet.

Finansiering

Andelen av FoU-utgiftene finansiert fra næringslivet økte fra 32 prosent i 1963 til 50 prosent i 1985, noe som særlig skyldtes bidrag fra oljeselskapene. Det har vært en viss nedgang de senere årene, og næringslivets andel var 42 prosent i 1991.

De offentlig finansierte FoU-utgiftene var synkende fram til 1985, men økte på siste halvdel av 1980-tallet. Denne tendensen har flatet ut de siste 2 årene. I 1991 var andelen av de offentlig finansierte FoU-utgiftene 50 prosent.

Personale

Nærmere 31 500 personer deltok i FoU i Norge i 1991, og det ble utført 20 500 årsverk. Dette fordelte seg på 6 750 årsverk i næringslivet, 7 800 i instituttene og nær 6 000 i universiteter og høgskoler. I alle sektorene har det vært en nedgang i den del av FoU-personale som ikke har universitets- og høgskoleutdanning. Dette er en tendens som særlig har vært synlig siden midten av 1980-tallet.

Tallet på utførte FoU-årsverk ble mer enn tredoblet fra 1963 til 1991. Som andel av alle sysselsatte økte FoU-årsverkene i denne 28-årsperioden fra 4 til 10 promille.

Fra Historisk statistikk 1994