Christian Skredsvig: Vinje som gjetergutt, 1887. Foto: J. Lathion, Nasjonalgalleriet

I Dølen, i artikkelen «Gjeiti», forteller Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) om da han var gjeter. Artikkelen slutter med den første trykte versjonen av ""Blaamann", "Blaamann", Bukken min!". På plassen Vinje hadde de ei geit som het Lykle fordi den hadde to dusker under halsen, denne geita fikk alltid tvillinger som også hadde «Lykler». Et av tvillingparene het Blaamann og Kvitfeld. Da ungene skulle avvendes fra mora, ga Vinje killingene «grønaste grasstraa, eg fann, og strauk deim, og dei slikte meg og grov meg med Framfoten i Hovudet. Og so gløymde dei Moder si, liksom alle Born gjera, og kjætte seg [hoppade af Glædi] (...) og hende det, at Ørni tok ein, so gret eg og bannade paa den Skadefuglen.»

Vinje skrev at han pleide å legge seg ned å sove litt da han gjette buskapen i skogen. Da kom Blaamann "og grov mig med Framfoten paa Ryggjen elder nosade meg i Andlitet og mækrade so smaatt, liksom han vilde segja: "No maa du risa upp, Buskapen drager afstad, og no er det snart kvelden." So fekk han eit Saltkorn elder ein Braudmole, og gjekk og ruggade fyri meg, og snudde seg paa Bakfotom mot meg. (...) Naar eg leitade etter honom elder hena "Lykle" og gret for dei vaaro burte, so svarade dei meg og komo springande; men naar eg ogso kom i Utid, so løynde dei seg burt. Og det var rett gjort, sagde eg til deim sidan."

«Blaamann,» «Blaamann,» Bukken min!

tænk paa vesle Guten din!

Bjørnen med sin lodne Feld

kann deg taka seint i Kveld.

Tænk paa «Lykle,» Moder di,

heim ho kom med Bjølla si.

Ho ikring seg so mund sjaa,

liksom der var Faare paa.

Det saag ut, som der var Naud,

kanskje no du ligger daud.

«Blaamann,» «Blaamann,» svar meg no,

Mækra med dit kjende Ljod!

Dølen, eit Vikublad, No.25.
Sundag den 8. April 1860.